Protestene har feid over Øst-Afrika – nå ryster de Madagaskar

Det som startet som en fredelig studentdemonstrasjon i Antananarivo for å bedre vann- og strømtilførselen til byen, har vokst til en omfattende protestbevegelse.

Demonstrantene krever presidentens avgang og omfattende reformer, spesielt for å få bukt med den omfattende korrupsjonen i statsapparatet på Madagaskar. 

Ifølge FN har 22 mennesker mistet livet i demonstrasjonene, et tall lokale myndigheter bestrider.

Startet fredelig

– Studentene manglet den formelle tillatelsen til å demonstrere, men demonstrasjonen var tydelig fredelig. Likevel ble ordensmakten satt inn for å spre demonstrantene.

Kristoffer Hansen-Ekenes i Det Norske Misjonsselskap (NMS) beskriver hva som skjedde da protestene startet før helgen på telefon fra Madagaskar.

Hansen-Ekenes forklarer at flere demonstrantgrupper etter hvert deltok, men at disse, i motsetning til de fredelige studentene, angrep og plyndret flere butikker og kjøpesentre. Det førte til en enda sterkere reaksjon fra myndighetenes side, blant annet bruk av tåregass og ekte ammunisjon, ikke bare gummikuler.

– Det går rykter om at vandalene var betalt av styresmaktene for å gi politiet et påskudd til å gripe inn, noe som bare fyrte enda mer opp under demonstrantene, sier Hansen-Ekenes.

– Deler av hovedstaden ser ut som en krigssone, legger han til.

I løpet av helgen spredde demonstrasjonene seg til andre byer. Ved siden av å kreve en pålitelig strøm- og vanntilførsel, begynte demonstrantene også å kreve politiske endringer og en slutt på den omfattende korrupsjonen på øya.

– På sosiale medier var denne endringen veldig tydelig. Det ble veldig ofte referert til Nepal, noe som ga inntrykk av at disse politiske undertonene i virkeligheten hadde ligget der hele tiden, sier Lilliann Razafimandimby Våje.

Våje er seniorrådgiver i Digni og følger tett med på situasjonen i Madagaskar.

Rettighetsretorikk

Ifølge Våje endret også retorikken seg.

– Demonstrantene begynte å bruke en rettighetsretorikk, og mange refererte til retten til å ytre seg. De var også opphisset over at mange av demonstrantene var blitt arrestert de første dagene, noe de så på som et brudd på deres rett til å demonstrere, forklarer Våje.

Mens protestene på Madagaskar ble stadig mer omfattende, holdt landets president en tale i FNs generalforsamling, der han malte et glansbilde av situasjonen på øya. Det skapte enda mer sinne blant demonstrantene.

– Sammen med blant annet ordensmaktenes voldsutøvelse overfor demonstrantene, bidro det til at demonstrantene begynte å kreve presidentens avgang, forklarer Våje.

Det som virket som et gjennombrudd for demonstrantene kom på mandag kveld, da president Rajoelina oppløste regjeringen og inviterte demonstrantene til dialog.

Selv nektet han imidlertid å fratre. Demonstrantene takket også nei til invitasjonen.

– De stoler ikke på presidenten på grunn av de mange løftebruddene hans gjennom hele presidentperioden, forklarer Hansen-Ekenes.

På tirsdag fortsatte derfor demonstrasjonene, som nå har spredd seg til alle de store byene i Madagaskar. De siste dagene har også flere andre grupper sluttet seg til demonstrantene, inkludert lærere, helsearbeidere, tidligere militære og vanlige borgere.

Redde for sikkerheten

I likhet med liknende bevegelser i Kenya, Uganda, Nepal, Bangladesh og andre steder, har protestbevegelsen på Madagaskar ingen lederfigur – et bevisst valg, ifølge Våje.

– Gen Z-bevegelsen sier at de ikke vil utpeke en leder av frykt for hans eller hennes sikkerhet, sier Våje, som legger til at mange demonstranter bruker ansiktsmasker og hetter.

– Det er tydelig at folk er redde for sikkerheten, sier hun.

Både Våje og Hansen-Ekenes er urolige for hva som kan skje videre på øya.

– Det er ingen grunn til å tro at demonstrantene vil stanse nå, understreker Hansen- Ekenes, som sier at dersom myndighetene strammer enda mer til, kan situasjonen eksplodere.

Snøball-effekt

I tillegg til å ikke ha tydelige lederfigurer, har demonstrantene på Madagaskar også brukt symboler og taktikker som har vært anvendt ikke bare i Nepal, men også i Kenya, Indonesia og Bangladesh. Dette inkluderer utbredt bruk av Gen Z-symboler og organisering via sosiale medier.

Ifølge Kristian Gleditsch, professor ved Universitetet i Essex, som blant annet forsker på ikke-voldelig mobilisering, er det ikke tilfeldig.

– Protestbevegelser kan ønske å bruke samme symboler fordi det sier noe om hva protestene handler om, for eksempel motstand mot korrupsjon og politivold, og dermed bidrar til økt mobilisering, forklarer Gleditsch.

Han legger til at bruk av samme symboler også kan bidra til å øke mediedekningen.

Det setter demonstrasjonene inn i en større sammenheng og gjør at det ikke blir en mindre, enkeltstående begivenhet, sier han.

Han tror imidlertid ikke at det finnes noen utbredt kontakt mellom protestbevegelser i ulike land.

– Det er mer som en snøball-effekt, der man kopierer symboler og teknikker som har fungert bra andre steder, sier han.