Gen Z-opprøret som veltet presidenten 

11. oktober, Antananarivo: Luften er tung av røyk, og det er vanskelig å puste. 21 år gamle Donah Falia tørker svetten fra ansiktet med håndflaten. En eim av brent gummi og tåregass henger over gatene. Rundt ham roper hundrevis av ungdommer gjennom røyken, nevene hevet mot himmelen. «Vahoaka no hery!» (Folket er styrken!) Stemmene drukner i lyden av sirener og skudd som runger gjennom gatene.

Et øyeblikk senere snur Falia seg og ser sikkerhetsstyrkene komme ut av røyken. En av dem sikter rett mot ham. Han holder pusten og kaster seg til siden. Skuddet suser forbi og treffer kameraten Safi i magen.

– Jeg kastet meg frem til ham og prøvde å stoppe blodet med hendene. Han så på meg og sa: «Jeg kommer ikke til å overleve. Du må fortsette kampen for meg. Ikke gi deg før vi får frihet», forteller Falia.

Han trekker pusten dypt og lar blikket gli mot noen barn som leker utenfor den åpne døren. Når Panorama møter ham i hjemmet i hovedstaden Antananarivo, har det bare gått noen uker siden hendelsen, og minnene fra protestene sitter fortsatt dypt.

– Det var ordene hans som ga meg styrke. Hver gang jeg holdt på å gi opp, hørte jeg stemmen hans si: «fortsett kampen». Det ga meg mot, forteller Falia.

Prestisjeprosjekt

Det lille huset han bor i sammen med familien, ligger i et av Antananarivos fattige områder. Inne er det nesten mørkt. Hele nabolaget er uten både strøm og vann.

– Vi har vent oss til dette livet, men vi kan ikke leve slik for alltid. Nå skal vi kjempe for at noe faktisk endres.

For Falia og tusenvis av unge på Madagaskar startet protestene med noe helt konkret: strømbrudd og vannmangel. Men under overflaten lå det noe dypere – en generasjon som lenge har følt seg sviktet av makthaverne og fanget i fattigdom og arbeidsløshet. I et land der mer enn halvparten av befolkningen er under 25 år og over 75 prosent lever i fattigdom, har misnøyen vokst i stillhet.

Over Antananarivos trafikkaos svever president Andry Rajoelinas prestisjeprosjekt – den nye taubanen som skulle redusere køene i hovedstaden. Prosjektet, finansiert gjennom et lån fra Frankrike på rundt 152 millioner euro, ble ferdig tidligere i år. Nå står gondolene stille. De stadige strømbruddene har gjort taubanen ubrukelig – og for mange er den blitt et symbol på regjeringens tomme løfter. Da den fortsatt var i drift, kostet en enkel tur rundt én euro – en pris som for mange er mer enn en dagsinntekt.

– Presidenten bygde symboler, ikke løsninger. Taubanen er for eliten; den løser ikke mørket vi lever i hver dag. Nå er det folket som må tilbakebetale den enorme summen den kostet, sier Tsara Randrianjoary, musikkdirektør i hovedstaden.

Musikeren som ble fengslet

For mange ble taubanen dråpen. Misnøyen hadde ulmet lenge, men nå begynte stemmer å høres høyt og tydelig – i gatene, på radio og i sosiale medier. En av dem som tidlig advarte om at tålmodigheten var i ferd med å briste, var Alban «Baba» Rakototsara, kjent musiker og lokalpolitiker. I radioprogrammet sitt snakket han åpent om strømbrudd, vannkrise og korrupsjon – temaer som lenge hadde vært tabu.

– Stemmen i eteren ble sterkere for hver uke. Det var som om folk endelig våget å si høyt det alle følte, sier han.

I midten av september forsøkte Baba og flere kolleger i bystyret å få til et møte med senatet. Da brevene deres ble ignorert – og tre av dem ble arrestert etter å ha søkt om demonstrasjonstillatelse – vokste raseriet. Den 25. september, samme dag som ungdommene fylte gatene, satt Baba selv fengslet.

Over hele landet strømmet unge ut i gatene, mange kledd i svart og med tildekkede ansikter. På torget vaiet svarte flagg med en hvit hodeskalle – Gen Z-bevegelsens symbol, inspirert av den japanske serien One Piece. For mange ble flagget et opprørsmerke, et tegn på frihet og fellesskap.

På sosiale medier spredte symbolet seg i memes og musikklipp, der sinne blandet seg med humor og håp.

Da protestene nådde høydepunktet i begynnelsen av oktober, sto landet på randen av sammenbrudd. Hundretusener trosset portforbud og tåregass – fast bestemt på ikke å tie mer.

Studentliv i forfall

Lukten av gammel mat og søppel henger i lufta i et studentområde nær universitetet. Smale ganger leder inn til små rom der løse ledninger dingler fra sprekkete tak og vegger. I hvert rom bor flere studenter i trange køyesenger. 

Utenfor sitter en gruppe unge på trappen og diskuterer framtiden – og hva som nå kan skje, etter at presidenten har flyktet og militæret lover en ny start.

Midt i gruppen sitter 24 år gamle Sarobidi Raholimboavonjy, medisinstudent på sjuende året. Hun gikk i protesten fordi hun ikke så noen annen utvei.

– Jeg var så sint over urettferdigheten. Vi har verken vann, strøm eller håp. Regjeringen lyttet ikke, og vi unge måtte vise at vi eksisterer. Det er framtiden vår de ødelegger, sier hun.

Hun sto i frontlinjen da kulene suste gjennom tåregassen. Hun så mennesker falle – men ingen snudde.

– Vi hadde ingen våpen, ingen beskyttelse. Bare plakater med krav om vann, strøm og rettferdighet. Likevel skjøt de på oss.

Raholimboavonjy får tårer i øynene.

– Mange av oss klarer oss ikke. Vi studerer, men legger oss sultne. Noen jobber hele natta for å betale husleien. Mange må droppe studiene.

Hun puster dypt.

– Etter åtte år som medisinstudent begynner jeg som praktikant med en månedslønn på rundt tusen kroner. Mange leger drar fra landet, men jeg nekter å gi opp. Dette er landet mitt, og jeg fortjener et verdig liv.

Militærets maktskifte tente et håp – men også uro.

– Jeg håper dette betyr forandring, men kampen er ikke over. Frihet må forsvares hver dag. Bare framtiden vil vise hva som skjer.

Da militæret byttet side

Da protestene kulminerte i oktober, var Madagaskar på randen av kaos. Hundretusener trosset portforbud og tåregas. Sikkerhetsstyrkene hadde fått ordre om å spre folkemengdene med vold, men misnøyen vokste også i egne rekker. 

Soldater i elitestyrken CAPSAT – som lenge hadde hatt lave lønninger, dårlig utstyr og et anstrengt forhold til regjeringen – begynte å stille spørsmål ved ordren om å skyte mot ubevæpnede ungdommer.

– Vi er også en del av folket, sa en av kommandantene til lokal presse. 

Da flere enheter åpent nektet å adlyde 11. oktober, ble det et vendepunkt. Innen to dager tok militæret kontroll over nøkkelbygninger. 14. oktober ble det kunngjort at president Andry Rajoelina hadde flyktet fra landet. Militæret har nå satt inn en overgangsregjering og lovet nyvalg innen to år.

– Vi kunne ikke lenger se på at vårt eget folk ble slått ned og drept. Ungdommene krevde vann og strøm – men egentlig ba de om verdighet. Derfor grep vi inn, sier landets nye president Michael Randrianirina i et eksklusivt intervju med Panorama i presidentpalasset.

Han beskriver oppdraget sitt som et «brudd med fortiden».

– Det malagassiske folket forventer forandring. Vi er et ekstremt fattig land, og endring vil ta tid, men vi skal vise at deres stemmer ikke var forgjeves, sier han.

Han understreker behovet for nasjonal dialog, frie medier og valg innen to år.

– Forandringen kan ikke komme bare fra meg. Den må komme fra folket selv, sier presidenten.

Men optimismen i gatene er mer dempet.

26 år gamle Nomena Ratsirarisoa, studentleder og en av initiativtakerne til en ny nasjonal studentbevegelse, mener mye gjenstår.

– Mange politikere prøver nå å utnytte situasjonen. Men vi vet at alt ikke endres bare fordi lederen gjør det. Hele systemet må bygges opp på nytt, sier han.

Ungdommene vi møter forteller at de hentet inspirasjon fra protester i andre deler av verden.

– Vi så hva unge gjorde i Nepal og Kenya, sier Harimbola Razakandraina, som deltok i protestene.

– De brukte telefonene sine som våpen og nektet å gi seg, selv når ingen trodde på dem. Da innså vi at vi ikke står alene. Vi er en del av samme generasjon.

I kjølvannet av tidligere revolusjoner

Fra Nairobi til Kathmandu, Rabat og Beograd har unge det siste året fylt gatene med samme krav: ansvarlige ledere, rettferdighet og framtidshåp.

Forskeren Martins Kwazema, som i flere år har fulgt unges demokratiske bevegelser i Afrika, har nettopp kommet tilbake til Uppsala etter feltarbeid i Kenya. Han forsker på hvordan digital aktivisme endrer politikken på kontinentet, og mener at opprørene ikke er noe nytt, men at formen har endret seg.

– De unge i dag er ikke bundet til sine land. En protest i Nairobi kan inspirere en i Antananarivo i løpet av timer. De deler strategier, musikk, memes og mot. Det er en ny form for solidaritet – digital, men dypt menneskelig, sier Kwazema på telefon.

Han beskriver TikTok som et virtuelt klasserom:

– Generasjon Z bruker plattformen til å undervise hverandre i samfunnskunnskap, analysere statsbudsjetter og avsløre maktmisbruk. De lærer politikk gjennom lek, men leken endrer virkeligheten.

Det finnes heller ingen tydelige ledere.

– Alle ser seg selv som en del av ledelsen. Det gjør bevegelsen vanskelig å stoppe – men også vanskelig å kontrollere.

For Kwazema er det nettopp blandingen av sinne og humor som gjør Generasjon Z unik.

– De er sultne og sinte. De har vokst opp med foreldrenes nederlag og spør seg hvorfor urettferdigheten ble akseptert så lenge. De krever ikke bare nye ledere – de vil ha et nytt system.

– Vi må holde ilden i live

Vi drar tilbake til Donah Falias hjem. En ustø kano tar oss over elven. På den andre siden finnes ingen lamper eller vannrør – bare små leirhus langs en smal sti. Falia møter oss ved vannkanten og peker mot den andre siden, der et familiemedlem nettopp har krysset elven for å hente vann.

– Vi betaler både for vannet og transporten. Det er dyrt, men vi har ikke noe valg, sier han.

Han viser oss inn i huset hvor han bor med foreldrene og fem søsken. Veggene er av leire. Luften er tung. Falia må ta småjobber ved siden av studiene for å bida til husholdningen. På seg har han den svarte Gen Z-trøya han brukte under protestene – og stråhatten som har blitt bevegelsens symbol.

– Dette er hjemmet mitt, sier han stille.

– Da jeg så vennen min dø, tenkte jeg at jeg ikke kunne komme tilbake uten å gjøre noe. Nå må jeg fortsette – for ham, og for alle oss som lever i fattigdom.

Han ser ut mot barna som leker i støvet.

– Vi har ikke lys, men vi har våre stemmer. Vi må holde ilden levende og tro på at landet vårt kan endres.

Han vrir litt på stråhatten og lener seg mot veggen.

– Det er lett å miste håpet, men farligere å slutte å kjempe. Derfor fortsetter vi. For oss selv – og for dem som kommer etter.