Er det klokt av AU å stenge Madagaskar ute?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Soia Rahasindrainy Soia Rahasindrainy

Fra Madagaskar, bosatt i Norge

Den afrikanske union (AU) har valgt å suspendere Madagaskar etter at militæret grep makten og innsatte oberst Michael Randrianirina som overgangspresident nå i oktober.

Suspensjonen er i tråd med AU sine prinsipper mot grunnlovsstridige maktovertakelser.

Men spørsmålet mange stiller seg nå er: Er dette en rettferdig og klok beslutning – eller et uttrykk for en rigid tilnærming som overser den politiske og sosiale virkeligheten på bakken?

Ikke svart-hvitt

AU har lenge hatt en nulltoleranse for kupp, forankret i Lomé-erklæringen og Den afrikanske charteren for demokrati.

Dette er viktige dokumenter som skal beskytte kontinentets unge demokratier mot militærmakt og autoritære tilbøyeligheter. I så måte er AU sin reaksjon forståelig og forutsigbar.

Men situasjon i Madagaskar er alt annet enn svart-hvitt. Protestene som ledet til maktskiftet, var ikke drevet av militære ambisjoner, men av en folkelig bevegelse – særlig blant unge – som krevde slutt på korrupsjon, strømkrise og politisk vanstyre.

«President» Rajoelina hadde i praksis mistet legitimiteten sin etter et omstridt valg i 2023 og et forsøk på å oppløse nasjonalforsamlingen.

Når prinsipper møter virkelighet

AU står nå overfor et dilemma: Skal man holde fast ved prinsipper uansett kontekst, eller bør man åpne for en mer nyansert vurdering når folkelig vilje og institusjonell kollaps er åpenbar?

Det er verdt å merke seg at Madagaskars høyesterett har godkjent innsettingen av Randrianirina som overgangspresident. Dette gir en viss juridisk forankring, og den nye ledelsen har lovet valg innen to år.

I stedet for å isolere landet, kunne AU ha valgt en mer konstruktiv tilnærming, for eksempel ved å støtte en overgangsprosess med klare krav og tidsrammer.

En mulighet for nytenkning?

Suspensjonen av Madagaskar kan sende et signal om at AU prioriterer form over innhold – at det viktigste er hvordan makt skiftes, ikke hvorfor. Dette kan svekke AU sin legitimitet blant unge afrikanere som kjemper for reell endring i land preget av korrupsjon og autoritært styre.

Kanskje er tiden inne for at AU revurderer hvordan prinsippene om demokrati og rettsstat praktiseres i møte med komplekse og dynamiske situasjoner. For i Madagaskar er det ikke bare et spørsmål om hvem som har makten – men om hvordan den brukes, og for hvem.