Afrikas demokratiske krise og utfordring

Den kinesiske handelen med Kenya øker år for år. Den vokste med 36 prosent fra 2005 til 2006, da den var på 706 millioner dollar, og den har sannsynligvis økt med minst like mye i løpet av 2007. De kinesiske investeringene har, som ellers i Afrika, vært i gruvedrift, oljeleting og store byggeprosjekter, blant annet en ny ringvei rundt Nairobi.
Men det som kanskje har betydd mest for den kinesiske holdningen til Kenya, og også til andre land på kontinentet, var det som en lederartikkel i Folkets Dagblad i Beijing uttrykte 14. januar. Der het det at vestlige teorier om demokrati ikke egner seg for afrikanske forhold. De bærer i seg roten til ulykke, og krisen etter valget i Kenya ble holdt fram som et eksempel på dette. Slike uttalelser blir lagt merke til i Afrika, og spiller opp til en økende skepsis til utviklingen i de afrikanske flerpartidemokratiene.

Minimalistiske demokratier. Valget i Zambia i 1991 innledet det som nå har vært en periode med flerpartistyre i de fleste afrikanske land. De nye demokratiene ble skapt av bevegelser som krevde demokratiske systemer etter år med militærdiktatur og ettpartisystemer. Situasjonen i Kenya illustrerer mange av de utfordringene som de nye demokratiske statene står overfor. De fleste av disse kan karakteriseres som minimalistiske demokratier.
Det vil si at det avholdes valg som er mer eller mindre frie og rettferdige. Borgerlige rettigheter som organisasjons- og ytringsfrihet respekteres. Og det finnes klare tilløp til organisering av det som kan kalles et åpnet sivilt samfunn. Rettsystemene er i prinsippet uavhengige. Men de trekkene som forbindes med et fullt utviklet demokrati, der den politiske prosessen holdes levende mellom valgene i et utstrakt samspill mellom partier og andre representative organisasjoner, og der mediene er sterke, er langt mindre utviklet.
De herskende i slike systemer utgjør en elite som holder sammen på tross av om medlemmene på overflaten har ulike synspunkter. Hva partiene egentlig representerer, er ofte uklart, og derfor skifter også politikerne som i Kenya ofte partitilknytning ut fra hva som lønner seg. Det var dette som skjedde i 2002 da Kibaki kom til makten og fikk med seg mange av de tidligere mest korrupte politikerne fra presidents Mois regime.
Opposisjonen er svak og tilsidesettes av det statsbærende partiet. Det er ikke meningen at den skal ha mulighet til å komme til makten. Er det fare for at noe slikt skal skje, tyr regjeringspartiet til alle mulige grep for å forhindre det. Eksempler kan være forsøk på å forlenge presidentens periode ut over konstitusjonens regler, eller utpeke en lojal etterfølger. Man skaper valgsystemer som favoriserer regjeringspartiet. Og man tyr til regelrett valgfusk. Noe av problemet med denne situasjonen er at makthaverne stort sett kommer unna med det. Når valget er over, trekker de internasjonale observatørene seg ut. De har kritiske merknader, men det er bedre med status quo enn krise, og derfor godkjennes regimene etter valget. Det var dette scenariet som ikke ble oppfylt i Kenya. Situasjonen der var for kriseartet og uregelmessighetene for eklatante.

Kenya som mønster. Det kenyanske eksemplet viser i klartekst mange av de problemene som flerpartistatene bærer i seg. Det gjelder korrupsjonen og den rollen det regjeringspartitilknyttete nomenklaturet spiller som en ny politisk-økonomisk klasse, der politikk og business er vevd i hverandre. Dette er igjen knyttet til at det å ha politisk makt innebærer store privilegier av maktmessig og økonomisk karakter. Parlamentarikerne i Kenya er for eksempel blant de best betalte i verden. De tjener minst 70.000 britiske pund i året i tillegg til frynsegoder som gratis bil, tilskudd til bolig, osv. Det er klart at å tape dette til noen som kan oppfattes som kritikere, om ikke fiender, er noe man bruker alle midler for å unngå. Det vil si at insentivene til å skape rettferdige valg og åpne politiske prosesser er svake. Dessuten er valgene og den politiske makten koplet opp mot sentralmaktene. Lokale maktstrukturer er i stor grad et resultat av og utnevnt fra sentralt hold. Dermed blir også graden av representativitet undergravd. I stedet for et representativt politisk system utvikles autoritære strukturer som hersker over brede lokale og folkelige sektorer.
Dette er igjen forbundet med spørsmålet om hva slags politisk system som er blitt etablert etter at de demokratiske bevegelsene kom til makten. I mange tilfeller, og særlig i de engelsktalende landene, som Kenya, har man overtatt Westminster-modellen. Det vil si at man har et system med enmannskretser og ikke proporsjonale valgsystemer. Dette oppfordrer til politiske skillelinjer etter etniske og regionale mønstre. Dette innebærer videre at makten konsentreres rundt det seirende partiet og at opposisjonen marginaliseres. Det oppfordrer ikke til konsensus, men snarere til konfrontasjon. Ekstra problematisk blir det når dette systemet kombineres med en president som ikke har behov for parlamentarisk flertall. Det var dette kretsene rundt Kibaki utnyttet da de erklærte ham som vinner av presidentvalget og dermed som den som hadde makten i Kenya, ikke parlamentet. For parlamentsvalget hadde regjeringen tapt og mange ministere hadde mistet sine seter.

To idealtypiske poler. De minimalistiske demokratiene som eksisterer i Afrika, og hvis krise illustreres av begivenhetene i Kenya, viser ofte sterke autoritære trekk. De er i mange tilfeller korrupte og klientelistiske. Dermed undergraver de makthaverne som vant fram ved hjelp av demokratibevegelsene, det grunnlag som de fremdeles hviler på. Hva vi står overfor i Afrika nå er regimer som plasserer seg i forhold til to idealtypiske poler. Den ene kaller jeg autoritære demokratier. Der respekteres demokratiske spilleregler på overflaten. Borgerlige rettigheter eksisterer, men makten er sentralisert og ikke klart representativ. Mosambik kan være et eksempel. Den andre polen utgjøres av det jeg vil kalle demokratiske autokratier. Der er de demokratiske rettigheter i stor grad undergravd, men ritualene i form av valg og parlamenter bibeholdes. Zimbabwe er et godt eksempel.
Utfordringen for Afrika og for dem som støtter en demokratisk utvikling er å bidra til at de afrikanske politiske systemene beveger seg vekk fra minimalistiske til mer utviklete demokratier. Om det ikke skjer, er det fare for at den kinesiske holdningen til problemene vinner fram også på dette punktet, og dermed har demokratibevegelsene gitt tapt for nye autokratier.

Helge Rønning er professor ved Institutt for media og kommunikasjon på Universitetet i Oslo. Han bor i Oslo og Maputo.