Møtte ikke opposisjonelle

Som et siste steg i den såkalte normaliseringen av forholdet mellom Cuba og Norge undertegnet utviklingsminister Erik Solheim forrige uke en avtale med cubanske myndigheter om framtidig bistandssamarbeid. Norge ønsker blant annet å utvide samarbeidet med Cuba innenfor helse og naturkatastrofeberedskap. Solheim møtte flere representanter fra den cubanske regjeringen, før han sammen med den cubanske utenriksministeren Bruno Rodriguez Parrilla undertegnet en avtale om fremtidig bistandssamarbeid. Men i forkant av møtene fikk Solheim et absolutt krav rettet mot seg fra cubanske myndigheter: Han kunne ikke møte representanter for de cubanske opposisjonelle. Kravet valgte han å følge.

Skuffet

Det er Oswaldo Payá, en av Cubas fremste opposisjonelle skuffet over. Payá, har ledet Varela-prosjektet på Cuba siden 1996. Det tar utgangspunkt i at Cubas egen grunnlov garanterer at forslag som samler minst 10.000 underskrifter skal gjøres til gjenstand for en folkeavstemning. Med hjelp fra et hundretalls organisasjoner leverte han i 2002 inn 11.000 underskrifter til støtte for et opprop med krav om organisasjons-, ytrings- og pressefrihet, amnesti for politiske fanger, rett til å drive egen næringsvirksomhet og rett til å stille opp til demokratiske valg. I 2004 leverte han inn ytterligere 14 000 signaturer. I 2002 fikk han Sakharovprisen for sitt arbeid for menneskerettigheter, noe som trolig var årsaken til at han selv ikke ble fengslet da 75 andre ledende dissidenter våren 2003 ble idømt lange fengselsstraffer.

Et par dager før Solheim ankom Cuba møtte Payá den norske ambassadøren til Cuba. Han ytret da et ønske om å få møte Solheim, men forespørselen ble ikke imøtekommet.

- Vi respekterer Norges gode intensjoner for vårt land, og vet at det norske folk støtter oss cubanere. Men hvis Norge ønsker å være solidarisk med cubanere, og respektere vår rett til å bestemme selv, er den beste måten å hjelpe oss på å arbeide for en dialog mellom alle cubanere – både myndighetene og opposisjonelle. Å starte en dialog kun med myndighetene, hvor de får lov til å bestemme spillereglene, vil ikke lede til noe, sier han når han møter Bistandsaktuelt i sitt hjem i Havanna.

Overvåket

Payá og familien hans har selv erfart på kroppen hva det vil si å kjempe for menneskerettigheter på Cuba. Huset hans er under konstant overvåkning, og telefonen blir avlyttet. Alle cubanere som kommer i kontakt med ham eller hans familie risikerer å bli kalt inn på teppet av statspolitiet. Legen som behandlet datteren hans, har mottatt trusler. Dersom han samler folk til et møte, og myndighetene får greie på det, risikerer alle som møter opp å havne i fengsel. Nesten alle de andre lederne i Varela-prosjektet sitter fengslet under svært dårlige forhold. Mange er syke, og Payá understreker at det aller viktigste nå er å få løslatt alle politiske fanger på Cuba.

- Å leve et liv uten frihet er vanskelig å forstå for mennesker som lever i frihet. Cubanere mangler frihet på alle områder i livet. Det skaper lidelse, og låser folket fast i fattigdom, sier han.

Det beste for dissedentene

Utviklingsminister Erik Solheim mener imidlertid at Payá og andre dissidenter på Cuba er tjent med at den norske regjeringen kun forholder seg til de cubanske myndighetene.

- Jeg vil gjerne møte opposisjonelle, noe jeg gjør i nærsakt alle land jeg besøker. Når jeg ikke gjør det her, er det fordi jeg tror vi får et bedre forhold til de opposisjonelle ved at vi også har et godt forhold til myndighetene. Når jeg har et forhold til myndighetene, er det mulig for ambassaden å ha et godt forhold til dissidentene, sier han.

I følge Solheim har den norske ambassaden på Cuba tett kontakt med konene til mange av de politiske fangene.

Tok opp fangenes sak

Som et ledd i det Solheim kaller en full normalisering av forholdet til cubanske myndigheter, tok han opp situasjonene til de politiske fangene da han møtte den cubanske utenriksministeren. I tillegg til å nevne saken til den fengslede journalisten Normando Hernandez Gonzales som 23. mars ble dømt til 25 års fengsel og som i fjor fikk Den Norske Forfatterforeningens ytringsfrihetspris, tok Solheim opp situasjonen til Alfredo Manuel Pulido og Luis Millan Fernandez. Begge var en del Payás Varela-prosjekt. Alle de tre fangene har dårlig helse, og Solheim sa i forkant av møtet at Norge er beredt til å ta på seg ansvaret for dissidentene dersom Cuba setter dem fri og utviser dem fra landet. En annen sak som har skapt hodebry for den cubanske regjeringen er Guilermo Fannas. Han har sultestreiket i over en måned, og nekter å slutte før 26 alvorlig syke politiske fanger løslates. Solheim skal også ha snakket med den cubanske utenriksministeren om hans sak. 

Dobbeltmoral

Den cubanske utenriksministeren svarte på Solheims tiltale med å peke på det han mener er internasjonal dobbelmoral, hvor land som begår betydelige menneskerettighetsbrudd selv kommer til Cuba med en hevet pekefinger. Han hevder at det internasjonale samfunnet ser gjennom fingrene med menneskerettighetsbrudd i enkelte land, mens de retter en sterk pekefinger mot Cuba. Solheim fortalte ham at han var helt enig i at det er betydelig dobbeltmoral på enkelte områder, men at dette ikke endrer Cubas situasjon.

- Det løser ikke Cubas problem å peke på at andre land er verre. Cuba kan bare løse sin situasjon ved å myke opp i sin politikk og løslate de politiske fangene, sier Solheim, til Bistandsaktuelt.

Viktig samarbeid

I følge Solheim er det viktig for Norge å samarbeide med Cuba, fordi landet på noen områder er en stormakt som har svært gode resultater å vise til.

- Når det gjelder helsesektoren er det cubanske leger i 70-80 land i verden. De reiser steder hvor vestlige leger og hjemlandets egne leger ofte ikke vil dra, og har en enorm betydning for det internasjonale helsearbeidet, sier han.

I januar inngikk Norge en avtale med Cuba om å støtte cubanske legers arbeid i det jordskjelvrammede Haiti med fem millioner kroner. Et tilsvarende område er ifølge Solheim beskyttelse mot naturkatastrofer. Mens store sykloner har drept tusenvis av mennesker i nabolandene, har nesten ingen liv gått tapt på Cuba. Siden 2007 har Norges Røde Kors samarbeidet med Cubas Røde Kors om katastrofeberedskap.

- Vi vil gjerne bidra til å spre cubanske erfaringer andre steder i verden. Derfor er vår avtale om bistandssamarbeid med Cuba viktig, sier han.