Telenor brøt OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsvirksomhet

I juli 2021 – nær fem måneder etter militærkuppet i Myanmar – mottok Norges kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv en klage mot Telenor fra 475 burmesiske organisasjoner. Klagen kom etter at det ble kjent at Telenor ville selge datterselskapet i Myanmar, men åtte måneder før salget faktisk ble gjennomført.

Nå, mer enn fire år senere, er klagen ferdigbehandlet av det norske OECD-organet.

Kontaktpunktet konkluderer med at Telenors aktsomhetsvurderinger relatert til selskapets Myanmar-exit i 2022 «ikke var i tråd med OECDs retningslinjer».

Telenor «utførte ikke løpende aktsomhetsvurderinger for menneskerettigheter i samsvar med alvorlighetsgraden og sannsynligheten for alle de negative konsekvensene selskapet var involvert i», heter det i den såkalte slutterklæringen fra OECDs norske kontaktpunkt.

Les også:

UD anmeldte Telenor

Rapporten slår fast at det ikke er i samsvar med OECDs retningslinjer å systematisk prioritere egne ansattes sikkerhet foran kundenes.

Kontaktpunktet mener også at Telenors evne til å redusere risiko for folk som var i fare for represalier fra juntaen, «var mer begrenset enn den kunne ha vært», dersom Telenor hadde gjort bedre risikovurderinger da selskapet engasjerte seg i Myanmar i 2014. 

Budskapet fra klagerne er enda mer spisset:

«Telenor brøt internasjonale standarder for menneskerettigheter og ansvarlig forretningsdrift», heter det fra nederlandske Centre for Research on Multinational Corporations (SOMO), som sendte inn klagen fra de 475 burmesiske organisasjonene.

– Et slag mot Telenors fortelling

Avgjørelsen «bekrefter klagernes påstand» om at Telenor ikke respekterte menneskerettighetene og ikke utførte due diligence for menneskerettigheter knyttet til virksomheten i Myanmar etter kuppet, heter det fra SOMO.

– Kontaktpunktets endelige uttalelse er et slag mot Telenors fortelling om at de respekterer OECDs retningslinjer. Slutterklæringen avviser denne fiksjonen. Og den viser at verken Telenors inntreden i Myanmar, tiden de opererte der, eller selskapets exit var i tråd med OECDs retningslinjer, sier SOMOs Joseph Wilde-Ramsing til Panorama.

Telenor og klagerne møtte hverandre til en rekke meklingsmøter, men forhandlingene strandet sommeren 2024. Wilde-Ramsing forteller at dialogen var svært krevende.

– Telenor løy til oss og forsinket hele prosessen, sier Wilde-Ramsing.

På spørsmål om hvordan han mener Telenor opptrådt uærlig, peker Wilde-Ramsing blant annet på at selskapet benektet at salget av datterselskapet til libanesiske M1 Group også inkluderte en lokal partner i Myanmar, selskapet Shwe Byain Phyu med bånd til juntaen.

– Allerede i november 2021 var det klart at den egentlige kjøperen ville være det militær-tilknyttede selskapet Shwe Byain Phyu. I januar 2022 ønsket vi dialog om at et salg som inkluderte dette selskapet, ville øke risikoen for at regimet fikk tilgang til kundenes data. Men Telenor utsatte dialogen og løy om at kjøperen var M1 Group, og kun M1 Group.

• Panorama og Danwatch omtalte 19. februar 2022 et lekket brev til militærstyret som bekreftet at avtalen mellom Telenor og M1 Group ikke hindret det libanesiske selskapet å videreselge aksjemajoriteten til et burmesisk selskap.
  

– Vi ba Telenor om konfidensielle samtaler om risikoen forbundet med et salg til et militær-tilknyttet selskap. Utrolig nok opprettholdt Telenor budskapet om at M1 Group var kjøperen. Og de nektet å møte oss til mekling fram til salget av datterselskapet til Shwe Byain Phyu ble fullført i mai 2022, sier Wilde-Ramsing.

Mener Telenor har et ansvar

Telenor argumenterte også for at OECDs Kontaktpunkt burde avvise klagen fra de 475 organisasjonene, eventuelt å utsette meklingen til etter salget, hevder Wilde-Ramsing.

– Ved å bevisst forsinke prosessen, eliminerte Telenor muligheten for en meningsfull dialog, slik OECD-retningslinjene forventer. Dét bidro til at svært sensitive data om Telenors 18 millioner kunder endte hos det militær-tilknyttede selskapet, sier han.

– Hvorfor strandet meklingen mellom dere og Telenor?

– Før den siste meklingsrunden foreslo vi et konsept for en digital sikkerhetsmekanisme. Vi mente at en slik mekanisme, forvaltet av et uavhengig fond, kunne bidra til å utvikle sikre, alternative kommunikasjonsplattformer til folk som lever i Myanmar i dag. 

Wilde-Ramsing forklarer at klagerne mente Telenor hadde et ansvar for sine tidligere kunder, og derfor foreslo at selskapet skulle bidra økonomisk til en slik mekanisme. 

– Vi foreslo at Telenor skulle bidra med 180 millioner dollar. Regnestykket var 10 dollar per kunde i Myanmar, tilsvarende beløpet disse kundene hadde betalt for sitt Telenor SIM-kort og selskapets datapakker. Men Telenor ville ikke engang diskutere en slik mekanisme. Og da var det ikke lenger grunnlag for dialog, sier Wilde-Ramsing.

– Påstanden om løgn er feil

Informasjonssjef David Fidjeland sier Telenor ikke vil kommentere «detaljer fra en konfidensiell mekling i mediene», men bekrefter at dialogen var krevende.

– Det skyldes at saken handler om svært alvorlige forhold og grunnleggende uenighet om både faktum, ansvar og hvilket handlingsrom som eksisterte i Myanmar etter kuppet. Påstanden om at vi skal ha «løyet» om M1s partner i Myanmar er feil, sier han.

Fidjeland påpeker at juntaen, «etter at salgsavtalen med M1 Group var inngått», stilte regulatoriske krav som Telenor «verken hadde kontroll over eller innflytelse på». 

– Telenor hadde ingen dialog med det lokale selskapet som senere ble involvert.

På spørsmål om hvorfor meklingen strandet, peker også han på at høye kostnader, «nesten 2 milliarder kroner» til den digitale sikkerhetsmekanismen, bidro.

– Det er ikke et krav vi kan imøtekomme. Nå har SOMO også varslet et søksmål, med krav på flere hundre millioner kroner, ifølge mediene. Hvis det faktisk kommer et søksmål, må vi la saken få gå sin gang i rettssystemet, sier Fidjeland.

Han forteller at SOMO under meklingen hevdet at flere Telenor-ansatte i Myanmar ikke ønsket at selskapet skulle utlevere lovpålagt data.

– Det kan godt gjelde enkelte, men det representerer ikke alle de 730 ansatte. Skulle vi virkelig basert våre beslutninger på at enkelte var villige til å ta en livsfarlig risiko – og dermed i praksis satt andres liv i fare? Historiene fra Myanmar er dypt tragiske. Men påstanden om at Telenors etterlevelse av lovpålagte krav direkte førte til arrestasjoner, tortur eller drap, stemmer ikke med NCP-rapportens konklusjoner, fremholder Fidjeland.

– Uenige i flere av konklusjonene

– Men er ikke en kortfattet, oppsummert konklusjon i rapporten fra OECDs kontaktpunkt (NCP) at Telenor ikke klarte å etterleve sine menneskerettighetsforpliktelser i Myanmar?

– Nei, det er ikke riktig at rapporten konkluderer med at Telenor ikke respekterte menneskerettighetene i Myanmar. NCP slår fast at det er juntaen som bærer hovedansvaret for de alvorlige menneskerettighetsbruddene, sier Fidjeland.

– Men slutterklæringen fastslår at Telenor brøt OECDs retningslinjer?

– Vi er uenige i flere av NCPs konklusjoner, blant annet påstanden om at Telenor ikke gjennomførte løpende aktsomhetsvurderinger for menneskerettigheter. Det gjorde vi både før, under og etter kuppet. NCP har verken bedt om, eller ønsket å se, alle våre risikovurderinger, og bygger derfor sine vurderinger på et ufullstendig grunnlag. 

Fidjeland sier Telenor mener Kontaktpunktet undervurderer presset Telenor stod i, og at viktige fakta ikke er hensyntatt fordi de var gradert av sikkerhetshensyn. 

– Telenor gjorde vanskelige vurderinger basert på informasjonen vi hadde, og vi mener ikke at våre forsøk på å beskytte medarbeidere, som stod i akutt fare, kan tolkes som brudd på retningslinjene, sier Fidjeland.

Han fremholder at Telenor gjorde omfattende aktsomhetsvurderinger før og under etableringen i Myanmar, basert på informasjonen som var tilgjengelig på det tidspunktet. 

– Landet var på vei mot demokrati, og både norske og internasjonale myndigheter oppfordret til ansvarlige investeringer som kunne støtte utviklingen. Kuppet og volden som fulgte, lå langt utenfor det som kunne forutses da vi engasjerte oss, sier Fidjeland.

– Har holdt kortene tett til brystet

– Det å respektere menneskerettighetene, er å gjøre gode aktsomhetsvurderinger, svarer leder for OECDs kontaktpunkt Frode Elgesem når Panorama spør ham om slutterklæringen fastslår at Telenor brøt menneskerettighetene i Myanmar.

Han påpeker at slutterklæringen anerkjenner at Telenor har gjort mye godt arbeid med aktsomhetsvurderinger, at selskapet åpenbart stod overfor krevende dilemmaer, og påpeker at kontaktpunktet bygger sine slutninger på det partene har delt av informasjon.

– Det er en del ting vi ikke vet om Telenors vurderinger, fordi Telenor har holdt kortene tett til brystet av sikkerhetshensyn, sier Elgesem.

– Kravet Telenor fikk om å utlevere brukerdata til juntaen medførte alvorlig risiko for utsatte grupper, forklarer Elgesem og påpeker at det er en forventning i OECDs retningslinjer om at selskapet skal avdempe denne type risiko.

– Vi fastslår – basert på de forklaringene vi har fått – at Telenor systematisk har prioritert en gruppe, sine egne ansatte, og at dette ikke samsvarer med forventningen om å foreta aktsomhetsvurderinger der alle risikogrupper inkluderes i dynamiske og grundige vurderinger og prioriteringer, som også må omfatte vurderinger av tiltak, sier Elgesem.

Lærdommen? – Må ha kriseplaner

Han forteller at Kontaktpunktet mener at Telenors handlingsrom sannsynligvis ble mer begrenset enn det kunne vært, hvis Telenor hadde vært bedre forberedt.

Les også:

Slik begynte Telenors Myanmar-mareritt

– Det hadde vært nærliggende for Telenor å ha strategier for den situasjonen at de måtte ut av Myanmar, spesielt i lys av at selskapet i lang tid før kuppet hadde opplevd krav fra myndighetene om å ta i bruk utstyr for overvåking av sine egne kunder, i sanntid. Dette har vi forstått var en «rød linje» for Telenor og at de opplevde et økende press fra myndighetene om å aktivere denne teknologien også før kuppet, sier Elgesem og konkluderer:

– Telenor burde hatt bedre planer, blant annet for en situasjon der forholdene til myndighetene tilspisset seg slik de måtte forlate Myanmar.

– Er denne slutterklæringen en smekk for Telenor fra OECDs kontaktpunkt?

– Jeg vil ikke bruke den type uttrykk. Det er viktig at selskapene foretar omfattende aktsomhetsvurderinger, at de gjør grundige prioriteringer. Det er krevende, men også særlig viktig i en så dramatisk situasjon som den i Myanmar, sier Elgesem.

– Hva kan Telenor, og andre selskaper som jobber i krevende land, lære av denne saken?

– Det viktigste læringspunktet, er at man må være forberedt på det verste, at man må ha en strategi for å håndtere negativ utvikling og i siste instans ha en strategi for å forlate et område i krise – at man må ha kriseplaner, sier Elgesem.