Meninger:
Uro i verdens tredje største demokrati
Demonstrasjoner og vold har preget Indonesia de siste ukene. Folket anklager regjeringen, som lovet å bekjempe ulikhet og korrupsjon, for selv å misbruke makt og sikre seg privilegier.
Seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Rådgiver ved Chr. Michelsens Institutt
Mindre enn to år etter valget står president Prabowo Subianto overfor sin første store test som Indonesias leder.
Han ble valgt i 2024 etter å ha lovet økonomisk vekst og flere arbeidsplasser, noe som ga ham bred støtte blant yngre velgere.
Men de siste ukene har regjeringen hans blitt møtt av landsdekkende sivil uro. Noen kommentatorer har sammenlignet situasjonen med Suhartos fall i 1998.
Det som startet som fredelige protester i Jakarta, ble utløst av striden om boligstøtte til parlamentarikere – en ordning som tilsvarer nesten ti ganger minstelønn og som står i skarp kontrast til regjeringens nylige innstramninger. Og da motorsykkeltaxisjåføren Affan Kurniawan (21) døde etter å ha blitt påkjørt av et pansret politikjøretøy 28. august, spredte uroen seg til 32 provinser over hele landet.
Plyndring, påsatte branner og omfattende politiaksjoner har så langt etterlatt 10 døde, 20 savnede og tusenvis fengslet eller skadet.
Hvordan kunne uroen spre seg så raskt?
Utbredte oppfatninger om ulikhet og korrupsjon blant eliten pekes på som faktorer som har gitt næring til uroen.
Gnisten fra parlamentariske privilegier og politibrutalitet tente en underliggende sosial uro, særlig blant dem som allerede sliter med å få endene til å møtes.
Dette var nettopp de forholdene Prabowos regjering hadde lovet å ta et oppgjør med, gjennom å bekjempe elitens korrupsjon og fremme mer ansvarlig styring. Hvor gikk det galt?
Forskningen vår viser at en del av svaret er at regjeringen falt i samme felle som mange populistiske regimer verden over i økende grad gjør: Den lovet å ta et oppgjør med en «korrupt elite», men fortsatte å blande seg inn i landets lover og institusjoner, noe som førte til påstander om maktmisbruk og partiskhet.
Samtidig ble politiet i økende grad oppfattet som en beskytter av politiske eliter, snarere enn som en garantist for offentlig orden.
Lærdommer etter Suhartos fall
For å forstå den nåværende uroen, må vi spole tilbake til et av de mer lovende aspektene ved Indonesias demokratiske reformer etter Suhartos fall: etableringen av antikorrupsjonsorganet, KPK.
KPK, som ble opprettet i 2004, fikk betydelig selvstendighet i personalpolitikken – et virkemiddel for å sikre integritet blant ansatte og i organisasjonen som helhet.
Dette, sammen med bred folkelig støtte, var avgjørende for å bygge opp KPKs sterke posisjon. Byrået reiste mer enn 700 saker, hvorav de fleste resulterte i fellende dommer mot både nasjonale og regionale politiske eliter.
Suksessen førte imidlertid også til en kraftig motreaksjon mot KPK, med motstand fra rettsvesenet, personlige angrep på KPKs ansatte, kutt i budsjettet og forsøk på å begrense KPKs fullmakter gjennom ny lovgivning.
Faktisk ble KPKs uavhengighet undergravd av ny lovgivning under tidligere president Joko Widodos periode, og mange av de ansatte ble avskjediget.
Løftene om å bekjempe korrupsjon brister
Både under valgkampen og etter at han ble valgt, har Prabowo framstilt seg selv som en karismatisk leder som er i stand til å ta tak i Indonesias dypt forankrede korrupsjon.
Faktisk har en rekke høyprofilerte korrupsjonssaker blitt reist av riksadvokaten og KPK i løpet av perioden. Disse sakene involverte statlige tap som til sammen overstiger alle korrupsjonssaker fra Suhartos fall til slutten av Widodos presidentskap.
Likevel har sakene, i stedet for å berolige befolkningen, eksponert elitens rikdom for vanlige indonesiere. Politikere blir også stadig mer åpne om sine luksuriøse liv på sosiale medier. Og undertrykkende lovverk brukes til å kneble politiske motstandere.
Prabowos benådning av korrupsjonsdømte som Hasto Kristiyanto, generalsekretær i det indonesiske demokratiske kamppartiet (PDI-P), og Thomas Lembong, en støttespiller til Prabowos hovedrival i valget i 2024, har blitt kritisert som «juridisk politisering», noe som ytterligere kan undergrave folkets tillit til rettsstaten.
Flere kommentatorer peker dessuten på at det fortsatt gjenstår å se om Prabowos regjering vil slå ned på de virkelig store korrupsjonssakene – også når de berører hans egen rød-hvite koalisjon.
Årsakene til uroen i Indonesia er mange og komplekse. Men gapet mellom regjeringens retorikk om anti-korrupsjon og virkeligheten er en sentral forklaring. Å styrke KPKs uavhengighet og å forsterke antikorrupsjonsloven står derfor sentralt blant folkets 17 kortsiktige og 8 langsiktige krav.
