En egen verden bak forhenget
Bak forhengene som skiller området Kandaportte Potitalow fra resten av byen Faridpur, er det en egen verden. Reglene som gjelder utenfor forhenget betyr ikke lenger noe.
– En blomst blomstrer, visner og dør på samme sted, sier Rotna.
Arbeidsdagen hennes er omsider over. Det har ikke vært en god dag, hun har bare hatt fire kunder. Men Rotna er sliten, hun har beveget seg rundt i de trange smugene og oppgangene på jakt etter menn i mange timer.
4-5 store murbygninger i Kandaportte Potitalow er hjemmet til et par tusen kvinner og deres familier. I de store mørke bygningene med smale korridorer er det egne butikker, små kafeer, frisører og legekontorer.
Det meste kan kjøpes i de mange hundre små rommene hvor jentene selger sine tjenester. Det lukter mat, søppel og kropp. Marihuana og annen narkotika brukes åpenlyst.
Fra 12-13 år og oppover
I de smale gangene, i trappene og i de små smugene er det fullt av folk. Barn løper rundt mellom bena på de voksne. Menn i alle aldere og fra alle samfunnslag går rundt med sultne blikk.
Men først og fremt er det kvinner over alt. De fleste er unge, noen neppe mer enn 12-13 år. De står i døråpningene, de sitter på huk og lager mat og de ligger på sengene i de små rommene. Her lever de og deres familier sine liv sine liv atskilt fra resten av byen.
Alle har en «mor»
Rotna ble født i Faridpur. Hun har bodd og jobbet i Kandaportte Potitalow siden hun fikk menstruasjon første gang. Moren hennes var også prostituert og det var hun som introduserte Rotna til «yrket». Det er vanlig at jentene har en «mor». I de fleste tilfellene er det likevel ikke deres kjødelige mor som tar seg av det praktiske.
«Moren», kjøper som regel jentene sine fra familien eller fra noen som har plukket opp jenta på gata.
I et samfunn hvor kvinner av mange sees på som annenrangs mennesker er det flust av unge jenter som flykter hjemmefra, som rømmer fra en voldelig ektemann, fra en nådeløs svigermor eller fra landsbygdas fattigdom. Uten utdannelse, uten rettigheter og uten jobb ender mange opp på steder som Kandaportte Potitalow.
De første årene betaler de alt de tjener til «moren», men får dekket kost og losji. Etter hvert får de begynne for seg selv, da betaler de bare leie til eierne av Kandaportte Potitalow. Når de blir for gamle til å leve av å selge seg selv, kjøper mange kvinner egne jenter. Og dermed er ringen sluttet.
150 000 prostituerte
Organisasjoner som jobber med prostituerte i Bangladesh anslår at det er nærmere 150 000 prostituerte i landet og at 20-30 prosent er mindreårige. Selv om steder som Kandaportte Potitalow er fulle av misbruk, sykdom og fattigdom mener de fleste av jentene at det er bedre å være der enn ute på gatene. Innenfor murene har de i alle fall hverandre. De er tryggere der inne, utenfor er de forsvarsløse og blir stort sett behandlet med forakt.
Porta har en bekymret mine der hun sitter med skuldrene dekket under et sjal. Hun er 24 år gammel og hun vet at hun allerede har begynt å bli for gammel. Denne dagen har hun ikke klart å kapre en eneste kunde som vil overnatte. De fire kundene hun har hatt i dag har gitt 200 taka i inntekter. Det er 16-17 kroner og bare så vidt nok til å dekke de daglige utgiftene for henne og moren.
– Jeg prøver å la være å tenke på fremtiden, sier hun.
To av jentene på et bordell i byen Tangail tar seg en blund mens de venter på kunder.
En prostituert prøver å overtale en mulig kunde.
Mange av jentene får ikke lov til å bevege seg fritt, av frykt for at de skal stikke av. Disse jentene får ikke lov til å forlate denne etasjen.
En prostituert sammen med kjæresten sin. Mange av jentene har kjærester. Ofte er det tidligere kunder som jentene har utviklet et forhold til.
