Meninger:
Asle Toje peker i feil retning
Asle Toje løfter en viktig debatt om Kinas økende innflytelse i Afrika. Men analysen gir et ensidig bilde av den fremvoksende supermaktens interesser på kontinentet.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Daglig leder i Debt Justice Norway
I en kronikk i Panorama retter Asle Toje søkelyset mot Kinas omfattende lån til afrikanske prosjekter.
Historiefortellingen hans er imidlertid ufullstendig og misvisende.
Det er riktig, slik Toje hevder, at Kina står for en betydelig del av Afrikas gjeld.
Likevel underspiller han at hele 35 prosent av utenlandsgjelden er til private vestlige långivere. Videre står multilaterale institusjoner som Verdensbanken for 39 prosent, og andre stater for 13 prosent av afrikansk utenlandsgjeld.
Kinesiske utlån utgjør dermed i snitt den minste av de ulike gruppene av långivere til afrikanske land.
Toje viser også til kritikk av kinesiske utlån for såkalte «ågerrenter». Men bildet av at kinesiske lån har særlig høye renter, er overdrevet.
Ved å bruke Verdensbankens datasett, viser en analyse gjennomført av Debt Justice UK at gjennomsnittsrenten på kinesiske utlån er på 2,7 prosent, rundt halvparten av rentenivået på vestlige kommersielle långivere som ligger på 5 prosent.
Videre bruker Toje Zambia som eksempel på at Kinas lånevirksomhet er motivert av geopolitiske interesser og kan begrense nasjonalt selvstyre. Denne fremstillingen blir også for unyansert.
Private vestlige långivere viste ingen villighet til å endre gjeldsvilkårene under G20-landenes felles rammeverk, da koronapandemien sendte Zambia over stupet og inn i gjeldskrise. Dette til tross for at Kina tok på seg rollen som leder av kreditorkomiteen sammen med Frankrike, og selv inviterte de private långiverne inn til forhandlinger i 2022.
Det blir for enkelt å servere en analyse der Kina fremstilles som en fremtredende utfordring, mens vestlige private långiveres ansvar for at afrikanske lands selvstyre innskrenkes av uholdbare gjeldsbyrder, får lite oppmerksomhet.
I 2025 var 92 prosent av Zambias statsgjeld restrukturert, med unntak av 8 prosent som utelukkende holdes av private kreditorer.
I tillegg har Kina tilbudt gjeldsslette på rentefrie lån til 17 afrikanske land i 2022, samt gitt den største gjeldssletten blant G20-landene under gruppens gjeldssuspensjonsinitiativ.
Det er flere utfordringer knyttet til åpenhet og finansieringsstruktur ved kinesiske utlån, slik Toje riktig påpeker. Samtidig blir det for enkelt å servere en analyse der Kina fremstilles som en fremtredende utfordring, mens ansvaret vestlige private långivere har for at afrikanske lands selvstyre innskrenkes av uholdbare gjeldsbyrder, får lite oppmerksomhet.
Stein i glasshus?
Heldigvis er Toje skeptisk til bruken av begrepet «gjeldsfelle-diplomati» som et bilde på Kinas engasjement i Afrika.
Samtidig fremhever han at Kinas utlån er motivert av nasjonale interesser. Med dette bidrar han til en mistenkeliggjøring av Kinas motiver for å drive utviklingsbistand, slik vi også kjenner den fra vestlige kommentatorer, forskere og myndigheter.
Ironisk nok har sjokkbølgene i bistandsbransjen det siste året etter drastiske kutt fra USA bidratt til at bistand begrunnet med egne interesser i økende grad omfavnes som stuerent blant vestlige stater, også Norge.
Endringen reflekteres både i språk og i politikk. Beslutningen om å finansiere Nansen-programmet til Ukraina over bistandsbudsjettet er et godt eksempel på at sikkerhetspolitikken siver inn i utviklingspolitikken på en måte som knytter våre skattekroner, solidaritet og egeninteresse sammen, uten at dette problematiseres på samme måte.
Denne dreiningen har Asle Toje selv ønsket velkommen for vestlig bistand i sine tidligere Panorama-kronikker.
Hvem skal vi rette pekefingeren mot?
Toje avslutter kronikken med at «kinesiske investeringer har bidratt til å styrke infrastruktur og økonomisk aktivitet. Samtidig har de styrket autoritære regimer og aktivert latent korrupsjon. De skaper økonomisk sårbarhet gjennom å insistere på at inngåtte avtaler er butikk, ikke bistand».
At kinesiske investeringer bidrar til utvikling på områder der vestlig bistand lenge har kommet til kort, er – som Toje også erkjenner – et gode. Men å trekke linjene dit at dette har styrket autoritære regimer og aktivert latent korrupsjon blir for lettvint.
Mer riktig vil det være å si at investeringene, og den økte økonomiske aktiviteten nok i større grad synliggjør at manglende prioritering av langsiktige strukturelle endringer – slik som robuste skattesystemer eller gode systemer for å sikre gjeldsbærekraft – har hatt konsekvenser for afrikanske institusjoners evne til å la økonomisk vekst komme hele befolkningen til gode.
At Asle Toje ønsker å delta aktivt i debatten om hvordan bistanden skal innrettes, ønsker jeg velkommen, særlig dersom han ønsker å snakke om hvordan vi kan løse den globale gjeldskrisa som nå er verre enn noensinne.
Samtidig mener jeg det er verdt å påpeke at dersom bistanden fortsatt skal ha reell effekt på fattigdomsreduksjon og utvikling, er det ikke nødvendigvis slik at en rebranding fra «idealisme til realisme» er det som vil gi best resultater.
Les Tojes kronikk:
