– Jeg vet ikke om mor lever

– Generalene har vist seg ute av stand til å styre landet. Og valget de nylig avholdt, er bare enda et forsøk på å klamre seg til makten. De er mer desperate enn noengang og blir bare mer og mer brutale. De bomber jo egen befolkning, sier Kim Aris til Panorama.

Vi møter sønnen til hun som store deler av Myanmars befolkning kaller Mor Suu i Nasjonalbibliotekets lokaler i Oslo. Kim Aris er tilbake i Norge – 35 år etter at han og broren og faren mottok Nobels fredspris på vegne av Aung San Suu Kyi.

Nå vil han rette oppmerksomheten mot de umenneskelige forholdene hans 80 år gamle mor lever under, isolert, i en sparsommelig celle i Myanmars hovedstad.

– Jeg vet ikke om mor lever lenger, sier Kim Aris stille.

Verken han eller andre i familien har fått sikre livstegn eller noe annen informasjon om Aung San Suu Kyi de to siste årene.

– Ingen, ikke en gang hennes advokater, har fått møte henne. Og så vidt vi vet, får hun heller ikke omgås andre innsatte, hun er sannsynligvis helt isolert. Jeg vet ikke om du har lest Sean Turnells beretning om hans tid i fengsel? Det er ikke behagelig lesning. Forholdene er grusomme. Og det faktum at moren min nå er 80 år gammel, samt at hun har helseutfordringer, gjør meg ekstremt bekymret, sier Kim Aris.

– Snakket i telefonen før kuppet

I tiåret før kuppet, var det en gryende optimisme i landet som hadde vært et diktatur helt siden Kim Aris bestefar, frigjøringshelten Aung San, ble likvidert i 1947. 

Med den nye, militær-utarbeidede grunnloven for et «disiplinblomstrende demokrati»,  åpnet Myanmar seg for verden. Store, utenlandske selskaper som Telenor strømmet til landet, sammen med internasjonale lederskikkelser som Barack Obama og vår egen Kong Harald. Alle ville de bidra til utvikling i et land som hadde levd tiår etter tiår i et mørke. 

Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD) vant valget både i 2015 og 2020. Men 1. februar 2021 kuppet militæret makten igjen. Landets sivile ledelse ble arrestert. Fredelige demokrati-protester ble slått tilbake med ekstrem brutalitet, og i dag er Myanmar et splittet land, i borgerkrig, og med enorme humanitære behov.

Kim Aris forteller at han ikke ble veldig overrasket da generalene igjen kuppet makten.

– Jeg snakket med mor i telefonen en av de siste dagene i januar 2021. Da fortalte hun at noe var i emming. Jeg skjønte ikke omfanget av hva som skulle skje, og det tror jeg ikke hun gjorde heller. Men jeg var likevel litt forberedt.

Han påpeker at han har levd med den uforutsigbare situasjonen i Myanmar hele livet.

– Og selv om situasjonen mor gjennomgår nå er svært annerledes enn de femten årene hun satt i husarrest i Yangon, betyr nok det at jeg stort sett har levd adskilt fra henne fra jeg  var elleve år, at jeg har blitt ganske robust, sier han.

– Sender brev, men får ikke svar

Kim Aris vokste opp i Oxford i England med faren Michael Aris og storebroren Alexander.

Fra 1988, da han var elleve, befant moren seg stort sett i Myanmar, og i lange perioder var hun under husarrest. Vi spør hvordan han vil beskrive barndommen, med en mor som var et ikon, et symbol på fred og demokrati, på den andre siden av jordkloden.

– Det var den barndommen jeg kjente. Jeg har aldri tenkt at jeg hadde en vanskelig oppvekst. Mor lot meg bli i England fordi hun visste jeg ville være trygg der. 

Han forteller at han og storebroren ofte er blitt portrettert som ofre for morens demokratikamp i hjemlandet, men at han selv ikke ser på seg selv som noe offer.

– Hun tok de valgene hun måtte ta, og jeg er stolt av henne.

Kim Aris forteller at han en rekke ganger de siste årene har sendt forespørsler om å få ha kontakt med moren i fengselet, men at militæret aldri svarer.

– Det britiske utenriksdepartementet har fasilitert at jeg har kunnet sende pakker og brev, men vi vet ikke om mor mottar dem, forteller han.

– Men du har mottatt et brev fra henne, sant?

– Ja, ett. Der formidlet hun blant annet at det var ekstremt varmt i fengselet om sommeren og ekstremt kaldt om vinteren, at hun bodde i en liten celle uten vinduer, med betong-gulv, og med rotter, kakerlakker og mygg.

– En forferdelig, liten mann

At en 80 år gammel kvinne holdes fengslet i total isolasjon, under umenneskelige forhold, vitner om generalenes brutalitet, mener Kim Aris.

– Men dette er ikke en uvanlig historie i Burma. For et par år siden engasjerte jeg meg i saken til en berømt burmesisk kickbokser som var arrestert. Først et år etter at han gikk bort, fikk familien beskjed. Han ble torturert til døde, og familien fikk aldri liket utlevert.

– Gjør slike historier deg sint?

– De gjør meg trist.

– Hva ville ditt budskap vært om du fikk sitte ansikt til ansikt med general Min Aung Hlaing?

– Jeg er ikke sikker på at jeg ville hatt et budskap.

Kim Aris tenker seg om.

– Kanskje jeg ville sagt «du er en forferdelig, liten mann». Men jeg ser ikke hvordan det å uttrykke et sinne skulle endre noe. Og jeg vet jeg har mor ved min side når jeg sier at han må stilles for retten. Og få en type rettergang vi selv ville ønsket oss. 

– Var det naivt av henne å stole på generalene i tiåret før kuppet?

– Mor stolte aldri på dem. Hun visste veldig godt hvem hun hadde med å gjøre, at de kunne bestemme seg for å ta tilbake makten fra en dag til den neste.

– Ikke lyst å trå i mors fotspor

– Moren din er avskåret fra omverdenen, og vet sannsynligvis lite om alt det grufulle som har skjedd i Myanmar de siste fem årene. Hva tror du hun ville tenkt om situasjonen?

– Hun har alltid vært standhaftig i sin tro på fredelig forsoning, så å se landet gli over i en voldsspiral ville nok gjort henne ekstremt trist. Selv om hennes budskap er at vold sjelden løser noe på lang sikt, tror jeg også hun ville vært ekstremt stolt av det burmesiske folk.

– For mange er hun fortsatt Burmas demokrati-ikon. Reflekterer dette bildet på deg?

– Det burmesiske folk trenger en leder nå, og det kan tenkes at noen ser mot meg og tenker, «bestefaren hans gjorde det, moren hans gjorde det, kanskje han også kunne?» 

– Men etter å ha sett hva hva både mor og bestefar har måttet gjennomgå, har jeg ikke spesielt lyst til å trå i deres fotspor. Jeg snakker ikke engang burmesisk. Og jeg har andre ting å drive med i livet mitt, sier Kim Aris.

Han forteller at familiebåndene, at bestefaren var frigjøringshelt og moren et demokrati-ikon, gjør at han kan føle på et press. Han påpeker at han har null politiske ambisjoner.

– Det jeg gjør nå, å løfte fram at mor må løslates, er svært personlig. Jeg vil se henne fri. Men hvis jeg kan bidra til at hun blir løslatt, har jeg også gjort noe viktig for Burma.

– Kjedelig med husarrest

– Veldig mange mennesker har en mening om din mor. Hvordan vil du beskrive henne?

– At hun er en svært pragmatisk og jordnær person. Og hennes tilnærming til fred og forsoning er noe alle burde lære noe av. Ut over det er hun en varm og elskelig mor.

– Om du fikk tilbringe én dag med henne, hva ville du at dere skulle gjort sammen?

– Jeg ville like å lage mat med henne igjen.

Kim Aris titter ut av vinduet, ned på bilene som sirkler rundt Solli plass i Oslo, smiler.

– Jeg husker jeg var på besøk i huset hennes ved innsjøen i Yangon. Jeg var 12 år gammel, tror jeg, og hun ble satt under husarrest av militæret mens jeg var på besøk. De ukene der var en av få perioder i livet jeg hadde henne for meg selv.

Han forteller om alle soldatene, at piggtråd ble satt opp rundt den vakre eiendommen i University Avenue, om telefonlinjene som ble kuttet, at han likevel ikke følte på frykt.

– Jeg tror det må være fordi jeg var et barn. Og fordi mor var så rolig. 

– Det var helt stille i huset, og litt kjedelig å være der under husarrest. Men hun prøvde å holde meg aktiv og fikk blant annet en av soldatene til å lære meg burmesisk kickboksing.

– Også lagde dere mat sammen og diskuterte politikk?

– Vi diskuterte ikke politikk, vi hadde bedre ting å snakke om. Men vi lagde mat, for hun er en god kokk. Også hørte vi på musikk og tilbrakte tid sammen. Det er vemodig å tenke på.