– Min frykt er at Solhjell (på bildet) sitt skille mellom altruistisk bistand fra rike land og «bistand 2.0» med egeninteresse, kan gi gal fordeling av ressurser, skriver Kaj-Martin Georgsen.

Meninger:

Norad-direktørens misvisende merkelapper på bistanden

Bård Vegar Solhjell tegner et bilde av fremtidens bistand. Det er fint å tenke nytt og større, men å dele inn bistanden i «tradisjonell bistand» og «bistand 2.0» er upresist, og kan gi politiske svar som vi ikke ønsker.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Solhjell skriver ikke spesifikt hva tradisjonell bistand innebærer i innlegget sitt i Morgenbladet 5. januar. Men hvis vi legger det han skriver i et tidligere debattinnlegg i Aftenposten til grunn, er definisjonen bistand som jobber med fattigdomsreduksjon lokalt.

Bistand 2.0, derimot, rettes mot å bekjempe globale problemstillinger som truer både fattige land og oss selv, som for eksempel pandemier og klimaendringer. Den skal ha en tydelig egeninteresse, være grønn, finansiert med både offentlige og private midler og bygge på kunnskap.

Jeg synes det skurrer allerede ved det første punktet. I Solhjells innlegg er tradisjonell bistand en slags solidaritetspott, som vi gir til de fattige, fordi vi er rike. Globale fellesgoder forstås derimot som globale investeringer, hvor innsatsen rettes mot felles problemer som vil tjene alle. 

Dette er i beste fall upresist, og kan føre til gale konklusjoner. Jo flere mennesker som kommer ut av fattigdom, desto bedre er det for den globale utviklingen. Mindre fattigdom gir færre kriger og konflikter, færre mennesker på flukt og mer vekstkraftige økonomier. Det er også i Norges interesse.

Mangelfull forståelse av globale fellesgoder 

En annen innvending jeg vil trekke frem rundt Solhjells «bistand 2.0», er hva som kategoriseres som globale fellesgoder.

Solhjell trekker frem pandemihåndtering, et stabilt klima, økonomiske forskjeller mellom land og sikkerhet, blant annet.

Det er uklart om listen er uttømmende, men jeg merker meg at Solhjell i Morgenbladet og i tidligere innlegg om temaet, ikke tar med likestilling mellom kjønnene. Det til tross for at vi ikke når de ulike bærekraftsmålene, som klima og helse, uten at vi lykkes med bærekraftsmål 5 om nettopp likestilling.

For CARE er likestilling et mål i seg selv. At mangel på likestilling er grunnleggende urettferdig, er åpenbart. Samtidig er likestilling et av våre viktigste verktøy for å bekjempe fattigdom.

Vi vet at når kvinner deltar aktivt i lokalsamfunnene sine, i arbeidslivet og i politikken, bidrar det til bedre samfunn med høyere økonomisk vekst og mindre konflikt. 

I regjeringens egen handlingsplan for likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken trekkes det frem at fredsprosesser, der kvinner deltar aktivt og meningsfullt i forhandlingene, har større sannsynlighet for å bidra til en bærekraftig fred.

Akkurat nå møter likestillingen flere tilbakeslag verden over. Rapporten Tip of the Iceberg som ble utgitt av European Parliamentary Forum for Sexual and Reproductive Rights (EPF) i 2021, dokumenterer en enorm økning i pengestrømmer som går til kampanjer og tiltak mot likestilling. 

Denne globale motbevegelsen må vi møte med å integrere likestilling i global utviklingspolitikk. 

Politiske konsekvenser

Min frykt er at Solhjells skille mellom altruistisk bistand fra rike land og «bistand 2.0» med egeninteresse, kan gi gal fordeling av ressurser.

Det ideelle hadde vært at midlene til bistand økte, fra både offentlige og private midler, slik både jeg og Solhjell ønsker.

Likevel ser jeg en fare for at disse to typene bistand risikerer å konkurrere mot hverandre om finansiering. Det kan føre galt av sted, da det gjerne vil være «globale fellesgoder», som vi angivelig har størst egeninteresse av, som vil være politisk mest akseptabelt.

Dagens regjering har kuttet i midler til utviklingsarbeid i de fattigste landene i verden. Det er liten grunn til at tro at alternative politiske konstellasjoner vil prioritere annerledes. Solhjells inndeling kan forsterke denne skjevfordelingen, og kan forlede politikere som i utgangspunktet er skeptiske til å bruke skattebetalernes penger utenfor Norge, til å kutte enda mer i det tradisjonelle.

Er 2.0 nødvendig?

Kanskje bistanden ikke egentlig trenger denne noe kunstige inndelingen i tradisjonell og 2.0?

Verden er kompleks og i endring. Alle som jobber med bistand, må utvikle seg for å henge med. Det trengs mer lokal forankring og eierskap, større pengestrømmer fra flere aktører enn kun statlige, og effektivisering av tiltak.

Verden blir stadig tettere knyttet sammen. Derfor er ikke så mye vi gjør lenger som kun har kortsiktige resultater lokalt. Vi trenger ikke etterlate det lokale for å strekke oss etter det globale. Vi kan heller inkludere det og styrke det. 

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.



Powered by Labrador CMS