Iransk-britiske Sanam Naraghi-Anderlini mener at det til tross for mye snakk om «kvinner, fred og sikkerhet», «lokalt ledet utvikling» og en helhetlig «neksus-tilnærming» ikke skjer endring. Her etter en panelsamtale om kvinnelige fredsforkjempere hos Norad i Oslo.
Iransk-britiske Sanam Naraghi-Anderlini mener at det til tross for mye snakk om «kvinner, fred og sikkerhet», «lokalt ledet utvikling» og en helhetlig «neksus-tilnærming» ikke skjer endring. Her etter en panelsamtale om kvinnelige fredsforkjempere hos Norad i Oslo.

Kvinner, fred og sikkerhet: – Mange planer, men ingen endring

Kan givere snakke om en «helhetlig innsats» når ikke engang en palestinsk, kvinneledet organisasjon får bruke midler gitt til andre formål for å gi nødhjelp nå? spør Sanam Naraghi-Anderlini, som var med på å skrive FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet i 2000.

Publisert Oppdatert

«Trippel neksus» står høyt på den internasjonale agendaen, og handler om at nødhjelp, arbeid for langsiktig utvikling og fredsbygging skal gjøres i sammenheng.

Men neksus-tilnærmingen er ikke en realitet på bakken, ifølge Sanam Naraghi-Anderlini, som har jobbet med fredsbygging i sårbare stater i flere tiår. 

Hun leder International Civil Society Action Network (ICAN), som samarbeider med kvinneledede organisasjoner i 42 land og drar frem situasjonen i de palestinske områdene som et eksempel på at neksus-tilnærmingen har feilet.

– Partnerorganisasjonen vår i Palestina jobber med fredsbygging, mekling og mot kjønnsbasert vold. Men med krigen i Gaza og flere israelske angrep på Vestbredden må de møte akutte behov. Giverne tillater imidlertid ikke at de omdisponerer støtte gitt til andre formål, sier Naraghi-Anderlini.

– Det er absurd, og strider mot alt som står i FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, som handler om lokalt ledet utvikling eller trippel neksus.

Hun understreker at dette bare er ett eksempel på det hun mener er et stort problem i sårbare stater. Hun har jobbet i land som Somalia, Libya og Syria, og har sett hvordan kvinnelige fredsforkjempere ofte også er først til å handle når kriser oppstår.

– Når det oppstår flom, jordskjelv eller angrep, spør de om å omdisponere støtte til fredsdialog til nødhjelp. Da er ofte svaret nei.

For giveres del handler det gjerne om at midler er øremerket til ulike formål. Men på bakken finnes det ikke isolerte områder, ifølge Naraghi-Anderlini.

– Det er mange samtaler og nasjonale handlingsplaner, men ingen endring i hvordan vi skaper fred. Vi endrer ikke hvordan vi gjør humanitært arbeid. Og vi holder ikke aktører ansvarlige for å forhindre og ikke utøve seksuell vold. Alle har ansvar for dette.

Hun mener derfor at måten bistand og fredsarbeid gjøres på bør endres, med en faktisk helhetlig innsats, fleksible midler og mer involvering av lokale aktører.

Norges tre ulike planer og strategier

I Norge anbefales Utenriksdepartementet å se «nærmere på hvordan helhetlig innsats (neksus) kan styrkes, da denne innsatsen fremstår som noe utydelig» i statsbudsjettet. Men nesten samtidig som anbefalingen, ble ulike planer og strategier for satsingsområdene presentert.

Det kom en ny handlingsplan for kvinners rettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken, som har et langsiktig fokus, og en ny handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet, som legger føringer for freds- og sikkerhetsarbeidet og oppfølging av FNs resolusjon 1325, i høst. Og en ny humanitær strategi for den norske nødhjelpen holder nå på å utvikles.

– Jeg bekymrer meg for at alle disse planene isolerer de ulike innsatsene enda mer. Til syvende og sist bør vi fokusere på kontekstene på bakken, og de berørte mennene, kvinnene, guttene og jentene. Vi må fokusere på dem som er først ute med å respondere når kriser oppstår og som tar ansvar for å beskytte lokalsamfunnene, sier Naraghi-Anderlini.

– De er «neksuset», og arbeidet deres foregår der fredsarbeid, nødhjelp og utviklingsarbeid krysser hverandre.

Hun lurer derfor på om Norges planer og strategier faktisk sikrer at hovedaktørene på bakken tar hensyn til at kvinner og menn, gutter og jenter har ulike behov. Om de berørte får være med å designe og utvikle tiltakene? Og om aktørene jobber sammen med lokale, kvinneledede organisasjoner i arbeidet med nødhjelp, langsiktig utvikling og for fred?

Les mer om Naraghi-Anderlini og fredsbygging i Iran

Tvinnereim: – Legger vekt på samspill

– Det er tett koordinering i arbeidet med disse planene, svarer utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim.

Ministeren forklarer at den nye humanitære strategien vil ha et sterkt kjønnsperspektiv, i likhet med handlingsplanene. Og hun poengterer at Norge faktisk krever at alle som mottar nødhjelpsmidler legger kjønnsperspektiv til grunn for innsatsen, for å sikre at kvinner, menn, gutter og jenters ulike behov ivaretas. I tillegg må de rapportere med kjønnsinndelte data og på hvordan de involverer kvinner og kvinneledede organisasjoner. 

Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp).
Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp).

– Norge legger vekt på et godt samspill mellom humanitær respons, fredsinnsats og utviklingsarbeid. Mange kvinner og kvinneledede organisasjoner representerer kontinuitet, og jobber daglig i skjæringspunktet mellom de ulike innsatsene, sier Tvinnereim.

Likevel viser en evaluering av Norges arbeid med kvinner, fred og sikkerhet at selv om Norge har bidratt til å styrke kvinnerettigheter i konfliktområder og til at kjønnsperspektiver tas inn i fredsavtaler, så er det «mangler knyttet til effektivitet og koherens (sammenheng red.anm.) i den norske støtten».

– Det er bred enighet om at rammeverket for å fremme kvinners deltagelse og arbeid innen fred og sikkerhet er godt, men at langt mer bør og kan gjøres for å sikre at forpliktelsene også gjennomføres, sier Tvinnereim.

Hun legger særlig vekt på å støtte nasjonale og lokale organisasjoner, fordi de ofte responderer først når kriser inntreffer. Og forteller at Norge støtter slike organisasjoner gjennom blant annet FN, ICAN, som Naraghi-Anderlini leder, og Women, Peace and Humanitarian Fund. Norge har også forpliktet seg til at 25 prosent av nødhjelpen skal gå til lokale og nasjonale aktører i Grand Bargain-avtalen.

Hvilke kvinner inkluderes?

Internasjonalt økte antallet fredsavtaler med likestillingsbestemmelser fra 14 til 22 prosent mellom 1995 og 2019. Likevel tilsvarer det bare rett over én av fem avtaler. Og kvinner utgjorde bare 13 prosent av forhandlerne, 6 prosent av meglerne og 6 prosent av underskrivere i store fredsprosesser i hele tidsperioden, ifølge FN-sambandet.

– Du har en kjerne av kvinnelige fredsbyggere, globale nettverk, meklingseksperter og de av oss som har forsket på og praktisert dette i lang tid, som alle sier at vi trenger en stor reform når det gjelder hvordan vi gjør fredsskapende- og humanitært arbeid. At vi må inkludere dem som står i frontlinjen og være kjønnsresponsive i enhver intervensjon, for eksempel i forhandlinger om våpenhviler eller om flyktninger, sier Naraghi-Anderlini, og legger til:

– Men kjernen har så altfor mange lag rundt seg, med byråkrati og dokumenter som egentlig ikke støtter saken i praksis.

En annen feil er at det ikke er nok fokus på hvilke kvinner som involveres, mener hun.

– Enten sier aktører at «kvinner må inkluderes» eller så sier det at de «ikke vil ha kvinner» i delegasjonene sine. Men det er mange kvinner som støtter krig. Agendaen og vårt arbeid i ICAN handler derfor om å fokusere på og anerkjenne kvinnene som blir fredsbyggere, og som er aktører i konfliktene. De risikerer livene sine for å beskytte egne lokalsamfunn og redde andre.

Nettopp disse ubevæpnede kvinnene må sitte ved forhandlingsbordene, ikke bare aktørene med våpen i hendene, mener hun.

– For å avslutte kriger må aktørene som utøver vold være tilstede, men for å få til vedvarende fred, trenger vi også fredsaktørene.



Powered by Labrador CMS