– Et mye større problem jeg ser med internasjonal bistand, som Solhjell ikke drøfter, er at bistanden i veldig stor grad er en del av den gamle verdensorden, skriver tidligere Norad-direktør Jon Lomøy, etter nåværende direktør Solhjell startet debatten om fremtidens bistand.

Foto: Espen Røst / Panorama nyheter

Meninger:

Problemer, penger, merkelapper og makt: Flere nødvendige bistandsdebatter

Både fattigdom og klima trenger ressurser, men det er en reell avveining mellom bistand til fattigdomsreduksjon og til reduserte klimautslipp. Viktigere enn merkelappene vi bruker, er det at vi begynner å diskutere maktforholdene i internasjonal bistand.

Publisert fredag 02. februar 2024 - 11:17

Jon Lomøy

Tidligere Norad-direktør og medlem av Sending-utvalget

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Norad-direktør Solhjell har fått både ris og ros for sitt innlegg om behovet for nytenkning i bistanden.

Hovedmålet for bistanden har tradisjonelt vært fattigdomsreduksjon. Det er fortsatt over 600 millioner mennesker som lever under den absolutte fattigdomsgrensen – og den er ikke høy. De siste tiårene har andelen fattige falt dramatisk, og samtidig har fattigdommens geografi og kontekst endret seg betydelig.

Da jeg begynte i bistanden var den typisk fattige kineser eller inder, og bodde i relativt stabile fattige land. I dag bor den typisk fattige i Afrika (to tredjedeler av de fattige), og i land preget av uro og konflikt (halvparten). Det er ventet at dette vil forsterke seg slik at fattigdom i 2030 i stor grad vil være konsentrert i Afrika og i land i vansker.

Skal vi gjøre en innsats for å være med på å løse fattigdomsproblemet, må vi derfor fokusere ressurser der de gjenværende fattige er.

Da diskusjonene om klimafinansiering begynte, var utviklingslandene redde for at det skulle gå på bekostning av bistand til fattigdomsreduksjon. Og de insisterte på at klimafinansieringen skulle være «new and additional». De fikk rett i sin frykt.

Utviklingslandene hadde rett om klimafinansieringen

Det er bred enighet om at klimaendringene er en trussel mot hele verden, og at det trengs en global innsats for å redusere utslipp av klimagasser, og til å håndtere konsekvensene av klimaendringene som allerede finner sted.

Da diskusjonene om klimafinansiering begynte, var utviklingslandene redde for at det skulle gå på bekostning av bistand til fattigdomsreduksjon. Og de insisterte på at klimafinansieringen skulle være «new and additional».

De fikk rett i sin frykt. En økende del av både norsk og internasjonal bistand går til å bidra til å løse klimaproblemet, både ved å redusere utslipp og ved å mildne konsekvensene av klimaendringene.

Ifølge OECD økte andelen av bistand som gikk til klima fra drøyt 20 prosent til snaut 40 prosent fra 2013 til 2021. Bistandsbudsjettene er blitt hovedkilden til finansiering av klima i utviklingsland. OECD har beregnet at 82 prosent av klimafinansieringen i 2020 kom fra bilaterale og multilaterale givere. 42 prosent gikk til Asia, og 70 prosent til mellominntektsland, ikke til landene der fattigdommen i økende grad blir konsentrert.

Hoveddelen av klimagassutslippene kommer fra rike land og fra vekstøkonomiene, som er i ferd med å løse sitt absolutte fattigdomsproblem.

Skal vi bidra effektivt til å redusere klimagassutslippene, enten det er å erstatte fossil energi med fornybar energi eller ved å redusere avskoging, må vi investere der utslippene er størst.

Det er lite overlapp mellom fattigdommens geografi og klimagassutslippenes geografi.

Sending-utvalgets anbefalinger

Utvalget jeg var en del av fremmet et forslag om å skille tydeligere mellom hvilke mål vi forsøker å realisere.

Dette var ikke en teoretisk øvelse, det var basert på den virkelighet vi ser, og på den utviklingen i bruk av bistand vi faktisk har sett.

For å motvirke det, trenger vi både å skjerme en del av bistanden til fattigdomsreduksjon, og å mobilisere mer ressurser til klimafinansiering – og finansiering av andre globale fellesutfordringer.

Om vi vil bruke merkelapper som altruisme eller egeninteresser på dette, er kanskje mest interessant til innvortes bruk i bransjen.

Les også: Her er syv ekspert-tips som kan endre norsk bistand

Det virkelige problemet

Det mye større problemet jeg ser med internasjonal bistand, som Solhjell ikke drøfter, er at bistanden i veldig stor grad er en del av den gamle verdensorden.

For mens de aller fleste utviklingstiltak – enten de skal redusere fattigdom eller løse klimautfordringer – faktisk gjennomføres av myndigheter og organisasjoner i de aktuelle utviklingslandene, håndteres pengene i stor grad av multilaterale organisasjoner som domineres av giverland, og av frivillige organisasjoner fra giverland.

Konsekvensene av det er at for mye av ressursene går til å betale lønninger, husleier og andre utgifter i «nord» og for lite dermed når fram til de som faktisk skal gjennomføre utviklingen.

Men enda viktigere er at for mye av makta (til å prioritere hva og til å bestemme hvordan) blir liggende hos giverne og hos det stadig økende laget av mellomledd som bistanden må gå gjennom på sin vei til de som faktisk skal bruke den. Også bistanden må endres når de globale maktforholdene endrer seg.