Vi må lytte til flere uavhengige lokale stemmer før vi bestemmer om bistand skal gå til for eksempel fattigdomsreduksjon eller klimatiltak, mener Heidi Westborg Steel. Bildet viser en kvinne som ser på Bagmati-elven som fløt over etter monsunregn i Kathmandu, Nepal, i 2020.

Foto: Prakash Mathema / AFP / NTB

Meninger:

Bistand as usual?

Vi har 50 milliarder norske bistandskroner. Hvordan bruker vi dem best? Virker det vi har gjort til nå – og for hvem? Er mer av det samme svaret når verden blør?

Publisert mandag 25. mars 2024 - 08:44 Oppdatert mandag 25. mars 2024 - 14:36

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Heidi Westborg Steel

International Child Development Program (ICDP), Norsk nettverk for global mental helse og styremedlem i United Mission to Nepal

Bård Vegar Solhjell skapte debatt da han skrev et essay i Morgenbladet 5. januar der han trekker store linjer, beskriver bistandens historiske bakgrunn og oppfordrer til å se verden og bistanden på nytt – i en versjon 2.0.

Ifølge FNs utviklingsfond (UNDP) sin nyeste Human Development Report øker forskjellene i verden. Målet må da være å bruke de 50 milliardene bistandskronene til å bidra til en stabil verden igjen. Men hvordan?

Debatten som har fulgt Solhjells innlegg, rører ved diskusjoner vi kjenner godt fra før. Om bistanden skal brukes til fattigdomsreduksjon alene eller mer til globale fellesgoder? Om den bør spisses mer og bør subsidiere norsk flyktningpolitikk?

Slike diskusjoner er viktige. Men essayet til Solhjell og Sending-utvalgets rapport som tankene hans bygger på, løfter oss også – enten man er enig eller uenig i poengene – høyere og trekker oss opp av våre logframer, organisasjonsstrategier og markedsstrategier for å se om vi er der vi bør være, særlig når nye tider krever noe nytt av oss.

Jeg savner at vi oftere stiller nye spørsmål og leter etter ferske perspektiver i bistanden. En stund ble vi alle reelt utfordret til å virkelig å møte lokale behov. Det gjorde bistanden mindre statisk.

De nye spørsmålene

Jeg savner at vi oftere stiller nye spørsmål og leter etter ferske perspektiver i bistanden. En stund ble vi alle reelt utfordret til å virkelig å møte lokale behov. Det gjorde bistanden mindre statisk.

Men den lyttende og nære bistanden ble endret etter at den blå-blå regjeringen ville kutte bistanden i 2015. Også med «ny» regjering er vi fanget av dokumentasjonsspiral og kontrollfokus.

Selvsagt har dette gitt oss viktig forståelse av korrupsjonens utbredelse, og vi har funnet noen nye svar gjennom bedre forskning og flere tall. Likevel er det skummelt at det nå vies mindre og mindre tid, tillit og dialog til komplekse lokale behov med utgangspunkt i lokale analyser.

I stedet spør vi oss selv om bistanden virker, og det synes som vi tror svarene ligger i våre rapporter. Sjeldnere spør vi oss om vi faktisk er med på å styrke partnerlandenes mulighet til selv å sikre sine borgeres fremtid og nå bærekraftsmålene for egne land.

Hvis dette reelt var det viktigste spørsmålet, ville da løsningene blitt annerledes? Ville vi endret rigget på bistanden?

Les også: Tvinnereim bestilte rapport til 2,7 millioner kroner – hovedanbefaling ble aldri grundig vurdert, mener bistandsekspert

Lytter vi?

Kanskje kunne vi kombinert rapportene våre og empirien vi samler inn, med et bredere tilfang av erfaringer og perspektiver fra landene selv. Kanskje ville vi brukt mer tid på å lytte til dette, heller enn bare å putte det i tabeller og statistikk.

Da kunne vi utnyttet mer lokal «street smartness» – den som ikke finner sin vei til rapporter eller overordnede analyser. Den som krever at man kjenner konteksten fra felt.

Vi kunne gitt partnere mer tillit til å tilpasse prosjektene til raske endringer i vår tid – og stimulert til mindre silotekning og mer samhandling. Da ville bistanden kunne søkt mer mot hvordan vi oppnår virkelig «impact» og ikke bare «outcome» av prosjekter.

Under Arendalsuka i fjor hadde Norad gode seminar. Ett av dem var en feiring av 60 års norsk energihistorie i Nepal. Den respekterte rektoren på Kathmandu University, Dr. Bhola Thapa, var invitert til å beskrive historien med perspektiv fra sitt universitet. I panelet var også tre norske institusjoner som presenterte interessante rapporter. Så var det tid til debatt. All oppmerksomhet ble viet rapportene. Ingen syntes å være nysgjerrige på 60 års erfaringer fra felt. En tapt mulighet til virkelig læring.

Blindsoner

Les også: Bistandsdebattens blindsoner

Øyvind Eggen utfordrer i Panorama 20. februar på bistandens blindsoner. Dersom vi blir oppmerksomme på det vi ikke ser og setter av tid til de viktige samtalene med mål om å forstå konteksten bedre, vil det øke mulighetene for å møte virkelige behov og skape varig endring.

Vi kan fortsatt ikke prioritere alt, men kanskje ville vi prioritert litt annerledes? Våre deltagende metoder er vesentlige, men bør de ikke også vurderes mot bredere trender og tendenser i forskjellige leire i en nasjon for å sjekke om man faktisk svarer på reelle utfordringer med riktige løsninger? Og er det ikke da mer sannsynlig at de strenge kravene til detaljert dokumentasjon og kvantifiserbare mål, reduserer tiden man har til virkelig å kunne forstå stadig mer komplekse kontekster?

Det er dog lyspunkter i norsk bistand der man har løftet nye områder som skatt, mental helse, ikke-smittsomme sykdommer og matsikkerhet. Alle disse er prisverdige satsninger som vitner om respekt for (re-spekt betyr å se igjen) og lytting til hva som virkelig rører seg.

For å møte en ny tid må vi alle se etter det vi ikke ser og gå dypere. Her er noen slike perspektiv, plukket med mine briller etter erfaring fra Nepal, tibetanske områder i Kina, Sørlige Afrika og Sri Lanka. Kan det være at noen av disse er nøkler til en mer stabil verden?

Ser vi effekten av at rusproblematikk gjennomsyrer utviklingsland og dets befolkning? Ser vi hvordan det torpederer gode tiltak man forsøker å bygge?
Er det slagsider i vår kvinnebistand som er kontraproduktivt for likestilling og kvinnen selv? Vet vi virkelig hva skjer når mannen føler seg tilsidesatt?
Er det slagsider i arbeidet med barns rettigheter som gir barn et ansvar de er for unge til å ta, og som skaper avstand til foreldrene som er barns viktigste beskyttere? Hvilken effekt har det for verden?
Gir vår utdanningsbistand fokusert på grunnutdanning, tilstrekkelig refleksjons- og relasjonskompetanse for neste generasjon til å forstå og takle fremtidens komplekse verden?
Lytter vi til forskning om forebyggingsparadokset som viser betydningen av brede, forebyggende befolkningstiltak som mer effektfullt enn å «reparere» uhelse, dårlig kultur og dårlige skikker?

Vi skal ikke tilbake til «slik det var». Men hvordan kan vi likevel få tilbake den lyttende, nære og mindre statiske bistanden? Jeg tror vi må styrke relasjonene våre og gi tid og tillit til å lytte til flere, mangfoldige og uavhengige lokale stemmer som ikke har for mye respekt for «pengesekkene» fra nord. De vil kunne gitt mer nypussede briller enn rapportene våre.