Problemet er ikke at bistanden er uren, men å late som om den er ren

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Javier Fabra Mata Javier Fabra Mata

PhD i fred og konflikt og Norad-ansatt. Skriver her som privatperson og gir ikke uttrykk for Norads syn.

Ottar Mæstad reiser et viktig spørsmål i Panorama: Kan egeninteresse være bistandens bærebjelke? Svaret hans er nei. Bistandens grunnlag er viljen til å bidra for andre, og den viljen trues hvis vi omtaler bistand som god butikk for Norge.

Det er et poeng som fortjener å bli tatt på alvor. 

Men Mæstad stiller opp et valg som ikke er så enkelt som det kan fremstå – og i forsøket på å beskytte solidariteten, risikerer han å undergrave nettopp det han vil beskytte.

En umulig streng test

Mæstads nøkkelgrep er å definere egeninteresse strengt: Bistand er bare i vår interesse hvis den gir oss mer velferd enn om pengene ble brukt hjemme. Med den målestokken faller det meste av bistanden naturligvis gjennom.

Dette er en test svært få former for internasjonalt engasjement ville bestått i sin reneste form. Vi vurderer ikke forsvarsbudsjettet utelukkende ut fra om det gir mer velferd enn sykehusplasser. Vi vurderer ikke Norges bidrag til NATO som en kost-nytte-beregning mot innenlandsk forbruk.

Diplomati, alliansepolitikk, internasjonale forpliktelser – alt dette er utgifter som begrunnes i en blanding av verdier, interesser og langsiktige strategiske vurderinger. Ingen krever at de skal bestå Mæstads egeninteresse-test for å være legitime. 

Så hvorfor skal bistand vurderes strengere enn alt annet internasjonalt engasjement?

Renhetsfellen

Mæstads sterkeste kort er at solidariteten er bistandens bærebjelke, og at den kan undergraves hvis vi omdefinerer bistand til et lønnsomt prosjekt. Han viser til undersøkelser der nordmenn støtter bistand fordi det er riktig å hjelpe. Det er et viktig funn. 

Men det overser en realitet som ble dokumentert gang på gang av Norads tidligere, nå nedlagte, uavhengige evalueringsavdeling: Norsk bistand har gjennomgående vært preget av målkonflikter og sammensatte, til dels motstridende mål. 

Det følger ikke at solidariteten alene bør begrunne bistanden, eller at det er farlig å erkjenne åpent at bistand også tjener andre formål.

Faktisk kan det motsatte være tilfellet. Hvis vi strøk alle andre begrunnelser fra bistanden, og bare sto igjen med ren solidaritet, ville vi også fjerne mye av den politiske koalisjonen som holder budsjettet oppe. 

De som støtter bistand fordi den bidrar til norsk sikkerhet, til en regelstyrt verdensorden, eller til å motvirke Kinas innflytelse i Afrika – de ville ikke forsvinne. De ville bare miste sin grunn til å forsvare budsjettene.

Mæstad anerkjenner at egeninteresse kan «sukre pillen» for de allerede velvillige. Men han undervurderer en mer ubehagelig mulighet: at de urene motivene ikke bare sukrer – de subsiderer. Fjerner du dem, risikerer du ikke bare en marginal reduksjon i vilje, men et vesentlig fall i politisk støtte. Ren bistand kan være bedre bistand, men også mindre av den.

Effektivitet – mot hvilke mål?

Effektivitet forutsetter mål som står seg. Men målene har endret seg. Norsk bistand er i dag mer transaksjonell enn noensinne, og det er et åpent spørsmål om vi snakker om det samme når vi sier «bistand» i 2026 som vi gjorde for 20 år siden. 

Det er verdt å merke seg at Mæstad selv bruker effektivitetslogikk for å avvise egeninteresse, men det samme resonnementet kan rettes mot solidariteten: Når vi spør om bistanden gir nok effekt, omformes også den rene moralske begrunnelsen til noe som må måles og forsvares.

Ærlighet fremfor renhet

Hva følger av alt dette? Mæstad har rett i én avgjørende ting: Solidariteten er viktig, og den må pleies. Men den pleies ikke best ved å holde fast ved en fortelling som ikke stemmer med virkeligheten. Den pleies best ved ærlighet.

Det krever at vi er eksplisitte om målene: Når et tiltak primært handler om norsk sikkerhet, bør det sies – når det handler om fattigdomsreduksjon, bør det også være klart. I dag kamufleres ofte det ene som det andre, og resultatet er at det blir vanskelig å evaluere skikkelig.

Det krever også at vi spør oss om begrepet «bistand» fortsatt dekker det feltet vi faktisk snakker om. I sin etymologiske kjerne antyder ordet et rent uselvisk prosjekt – å stå ved siden av noen – å tre støttende til, på den andres premisser. Det ligger en forestilling om nærvær, lojalitet og tilbakeholdenhet; man handler ikke for noen, men med noen. 

Når en stadig større del av det som går under denne merkelappen handler om noe annet enn fattigdomsreduksjon, begynner begrepet å villede mer enn det opplyser. 

Asle Toje tok nylig til orde for å omdøpe bistanden helt i Panorama, men et nytt navn gir bare mening hvis man også velger én klar retning.

Moralske argumenter har begrenset politisk kraft alene. Ikke fordi de er feil, men fordi de ikke lenger kan bære et budsjett på over 50 milliarder kroner i en tid med geopolitisk uro, forsvarsbehov og krympende handlingsrom. 

Det Mæstad ser som en trussel – at egeninteressen trenger seg på – er kanskje rett og slett en erkjennelse av at bistanden har endret karakter. Er vi allerede på vei inn i en post-bistand-virkelighet, uten å ha innrømmet det?

Utfordringen er ikke å fjerne egeninteressen fra bistanden. Utfordringen er å være ærlig om dens rolle og styre den åpent, med klare mål og reell ansvarlighet. 

Problemet er ikke at bistanden er uren. Problemet er å late som den er ren.