Meninger:
Egeninteresse er lite verdt uten solidaritet i bunn
Javier Fabra Mata mener den politiske koalisjonen som støtter et høyt bistandsnivå vil svekkes hvis ikke bistanden tjener norske interesser. Det er mulig, men koalisjonen ville ikke eksistert om den ikke var tuftet på viljen til å bidra for andre.
Forsker ved CMI og leder for Development Learning Lab
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Mata har svart på innlegget mitt, der jeg hevder at bistanden i stor grad bæres av viljen til å bidra til andres ve og vel.
Han mener egeninteresse spiller en viktig rolle for å opprettholde en politisk koalisjon som støtter et høyt bistandsnivå.
Heller enn å «renske» bistanden for egeninteresse, mener han vi må være tydeligere på bistandens ulike mål. Samtidig understreker han at den solidariske (les: uegennyttige) motivasjonen for bistand må pleies for å opprettholde oppslutningen.
Jeg er enig i at målene for bistanden må bli klarere, og jeg mener heller ikke at bistanden bør renskes for egeninteresse, eller at det er noe «urent» med egeninteresse.
Det er ikke et problem at bistand også gir oss fordeler.
Slike fordeler kan tvert imot føre til at vi bryr oss mer om resultatene, slik Nikolai Hegertun har skrevet godt om i Aftenposten.
De kan også få oss til å gi mer bistand enn vi ellers ville gjort. Når egeninteresse styrer bistanden, er bildet mer sammensatt, men det får vi ta en annen gang.
Fundamentet for den politiske koalisjonen
Det er ikke utenkelig, slik Mata hevder, at den politiske koalisjonen som støtter et høyt bistandsnivå vil svekkes hvis bistanden ikke til en viss grad reflekterer norske interesser.
Mitt poeng er imidlertid at uten viljen til å bidra til andres ve og vel, ville denne koalisjonen allerede vært langt mindre enn den er.
Den delen av koalisjonen som legger vekt på de – ofte små – fordelene Norge har ved bistand, ville ikke vært del av koalisjonen dersom egeninteresse var det eneste motivet.
For fordelene ved bistand er nesten aldri store nok til å oppveie velferdstapet ved å gi bort ressurser som alternativt kunne vært brukt her hjemme. Derfor må det finnes en underliggende motivasjon som gjør oss villige til å ta det tapet.
Bare i de sjeldne tilfellene der bistand gir oss høyere velferd enn om pengene brukes hjemme, kan egeninteresse alene motivere bistand.
Med andre ord: Viljen til å bidra for andre er en forutsetning også for den ekstra oppslutningen om bistand som kan utløses av at bistand gir oss (små) fordeler tilbake. Når den solidariske motivasjonen ikke pleies, kan oppslutningen om bistanden svekkes – ikke bare blant dem som støtter bistand av uegennyttige grunner, men også blant dem som støtter den fordi bistand også gir noen fordeler for Norge.
«Testen» er ikke for streng
Bare i de sjeldne tilfellene der bistand gir oss høyere velferd enn om pengene brukes hjemme, kan egeninteresse alene motivere bistand.
Mata mener en slik «test» er for streng, fordi mye av det vi gjør internasjonalt – som vårt NATO-bidrag – ikke ville bestått den.
Jeg er enig i at også andre former for internasjonalt engasjement ikke passerer testen, men det betyr ikke at testen er for streng.
For egeninteresse i streng forstand er ikke den eneste motivasjonen bak annet internasjonalt engasjement heller. Plikt og ansvar, vilje til samarbeid og vilje til å finne rettferdige løsninger er viktige drivkrefter på en rekke områder.
Mitt anliggende er å øke bevisstheten om hvilken rolle slike verdier spiller – både i bistanden og ellers.
De moralske argumentene for bistand er trolig sterkere enn noen gang.
Hvor langt bærer moralske argumenter?
Mata hevder at moralske argumenter alene ikke lenger kan bære et bistandsbudsjett på over 50 milliarder. Kanskje har han rett – men vet vi det?
De moralske argumentene for bistand er trolig sterkere enn noen gang. Behovet er udiskutabelt til stede. Kunnskapen om hvordan bistand kan gi reelle forbedringer i folks liv, er større enn tidligere. Og våre muligheter til å bidra er veldig mye større enn de har vært gjennom det meste av de siste 50 årene. Siden 1982 – da Norge for første gang satte av én prosent av nasjonalinntekten til bistand – er vår realinntekt mer enn fordoblet.
I det lyset framstår dagens økte utgifter til forsvar som en krusning i vannskorpen. Husk også at i 1982 stod vi midt i den kalde krigen, og forsvarsbudsjettet var på nær 2,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) – klart høyere enn i dag, om vi ser bort fra Ukraina-bidraget.
Dessuten: En del av inntektsveksten siden den gang skyldes flaks. Vi var heldige og trakk vinnerloddet da verdens olje- og gassressurser ble fordelt. Selvsagt har vi også jobbet for det, men det er ikke vår fortjeneste at det er mulig å hente ut grunnrente fra havbunnen. Og forskning viser at folk flest er villig til å dele mer av inntekter som skyldes flaks, enn av andre inntekter.
Jeg vet ikke hvor langt slike argumenter bærer, men når de sjelden målbæres i den offentlige samtalen – inkludert av våre fremste ledere – får vi ikke testet det heller.
