Oppsigelser i bistanden:
Emma (26): – Jeg valgte trygghet fremfor drømmen
Da bistandskutt og nedbemanning rammet Flyktninghjelpen, ble Emma Samways permittert. Nå har hun satt drømmen om en internasjonal karriere på vent og valgt en tryggere retning.
Publisert
Sist oppdatert
– Jeg har alltid vært veldig interessert i internasjonale spørsmål. Jeg vil bidra med noe, sier Emma Samways.
26-åringen forteller at hun helt siden hun gikk på videregående har drømt om en meningsfull jobb – der hun arbeider med internasjonale spørsmål, og bruker engasjementet sitt for like rettigheter for alle.
Etter fullført videregående skole studerte hun først ett år i England, og så tok hun en bachelor i utviklingsstudier.
En fot innenfor
Gjennom bachelorstudiet i utviklingsstudier fikk Samways en praksisperiode i Flyktninghjelpen. Og hun gjorde sine saker bra.
Hun jobbet med innsamling og lærte mye om organisasjonens arbeid.
Da praksisperioden var over, ble hun tilbudt en tremåneders deltidsstilling – en jobb hun kunne ha mens hun skrev ferdig bacheloroppgaven.
– Da jeg fikk muligheten, tenkte jeg bare: Wow – dette her er stort, sier Emma.
Hun var fullt klar over at det er veldig hard konkurranse om jobbene i bistandsbransjen, og ble derfor veldig glad for å få en fot innenfor.
Etter nesten ett år i Flyktninghjelpen, gikk Emmas vikariat ut. Hun reiste noen måneder i Asia før hun i fjor høst var tilbake i Oslo. Da begynte hun å søke jobber.
– Det var ikke akkurat lett å få en jobb, så jeg søkte på litt av hvert. Jeg søkte selvfølgelig hos ulike humanitære organisasjoner, men også andre jobber, sier hun.
Så fikk hun brått et tilbud om et nytt seksmåneders vikariat i Flyktninghjelpen som «fundraising-koordinator». Det vikariatet ble siden forlenget med ytterligere seks måneder.
Hun hadde på det tidspunktet opparbeidet seg nesten to år med erfaring fra Flyktninghjelpen og stortrivdes både med kolleger og jobben.
Men så snudde det.
Bransje i krise
I januar 2025 ble Donald Trump president i USA.
Noe av det aller første han gjorde var å fryse all amerikansk bistand, og etter hvert ble det gjort store permanente kutt.
USA har i flere tiår vært verdens desidert største bistandsgiver, og hele bistandsbransjen ble rammet hardt av de amerikanske kuttene. Det gjelder også Flyktninghjelpen – rundt 20 prosent av organisasjonens inntekter forsvant.
Konsekvensene ble store: 187 ansatte mistet jobben. Det gikk utover ansatte ved hovedkontoret i Oslo og på ulike regionkontorer. Langt flere lokalt ansatte rundt om i verden mistet også jobben.
Det er tidenes største nedbemanning for organisasjonen.
For Emma betydde det at vikariatet hennes ikke ble forlenget, og at hun måtte finne ut hva hun ville gjøre videre.
– Jeg visste jo at kontrakten gikk ut i juni, men man går jo med et håp om at den blir forlenget, som den jo hadde blitt tidligere, forteller hun.
Et arbeidsmarked som lukker seg
– Allerede da begynte jeg å se på jobber og nye alternativer, sier Emma.
Ikke bare søkte hun jobber, hun søkte seg også inn på en masterutdanning: lektor i samfunnsdidaktikk. Det er en utdanning som blant annet gir gode muligheter til å få jobb som lærer.
– Jeg ville sikre meg. Kanskje jeg faktisk måtte endre felt for å være sikret jobb og inntekt i fremtiden, sier Emma.
Hun søkte jobb etter jobb. Det var stort sett mellom 50 og 200 søkere på hver stilling, og konkurransen er veldig hard. Hun søkte på flere stillinger hver uke.
– Det tar jo litt på selvtilliten. Jeg følte at «lille meg» som har en bachelor og i underkant av to år med erfaring – jeg har ikke nok å stille opp med i konkurransen.
Emma var usikker: Skulle hun følge drømmen og arbeide med internasjonale spørsmål, eller skulle hun revurdere på grunn av usikkerheten som nå preger hele bransjen?
Så kom hun inn på lektorstudiet i samfunnsdidaktikk.
Trygghet og forutsigbarhet
– Jeg ville ha jobbsikkerhet, og med lektorutdanning har man den tryggheten i at det alltid trengs lærere, og man har mye større muligheter til å skaffe seg jobb. De siste månedene har virkelig fått meg til å innse hvor givende denne karriereretningen er.
Men hun har ikke helt gitt opp drømmen om en karriere i bistandsbransjen.
– Hvis muligheten dukker opp for en stilling hvor jeg kan bruke utviklingsstudiebakgrunnen min, så er det ikke usannsynlig at jeg søker, sier hun.
Emmas erfaring med å gå fra vikariat til vikariat, er ikke uvanlig i bistands- og utviklingsbransjen.
HR-direktør for Flyktninghjelpen, Ragna Eskeland, forteller om tøffe tider for organisasjonen. Finansieringen i årene fremover for organisasjoner som Flyktninghjelpen og andre er usikker.
– Det fører jo til at både vi og veldig mange andre i bransjen har og er i ferd med å gjennomgå omorganiseringsprosesser som også innebærer kutt i antall stillinger, forteller Eskeland.
Hun legger til at det ikke kun er den amerikanske finansieringen som er usikker.
– Veldig vanskelig
– Også europeiske givere er mer usikre. Det er jo en verden der ute nå hvor veldig mye av budsjettene styres i retning av forsvar og bort fra bistand.
Dette påvirker arbeidsmarkedet i bistandsbransjen.
– Arbeidsmarkedet innenfor humanitær sektor, både globalt og i Norge, er veldig vanskelig akkurat nå, sier Eskeland.
HR-direktøren understreker at de ikke har full ansettelsesstopp, selv om de nå har en strengere rekrutteringspolicy.
– Hva vil du si til nyutdannede som har tatt en utdanning innenfor feltet og vil bygge en karriere i en bransje som er i så stor endring?
– Høyt motiverte og kunnskapsrike mennesker med god kompetanse vil det alltid være behov for. Så det første jeg ville tenkt, er å samle relevant erfaring, som kanskje du må hente fra andre bransjer.
Hun trekker fram prosjektledelse, HR, økonomi, IT og kommunikasjon.
– Vi trenger folk i de områdene, og det er ikke nødvendigvis negativt å ha erfaring fra andre bransjer før man kommer inn i denne.
Fremdeles behov
Hun legger til at det fortsatt kan dukke opp stillinger.
– Og så er det jo ikke sånn at det ikke kommer til å være noen åpninger, fordi folk slutter og det skjer endringer. Så det kommer til å være noen stillinger som lyses ut, men nåløyet blir enda trangere.
For Eskeland er det de ansatte som gir håp – både dedikasjonen og motivasjonen som har blitt vist i vanskelige tider.
– I tillegg opplever vi at behovene for sånne som oss, og viktigheten av oss og det arbeidet vi gjør, blir bare enda større når verden er sånn som den er – det gir meg motivasjon.
Hun tenker seg om et sekund og avslutter:
– Selv om det er vanskeligere og mer usikkert enn det har vært, så er det fortsatt ekstremt meningsfylt å arbeide i dette feltet.
