Ikke undergrav kampen for det indiske demokratiet 

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Først og fremst aktualiserer debatten hvordan land som de nordiske – slik Canadas premierminister Mark Carney var den første til å foreslå – ser seg om i verden etter nye venner og partnere blant mellom-maktene for å unngå å ende opp i periferien når den eksisterende verdensorden kollapser og en ny toner frem i horisonten, helt dominert av Xi og Trump og delvis Putin. 

Skal man da for eksempel omfavne India og dets hindunasjonalistiske regime? Eller Indonesia og dets tidligere generaler og oligarker? For bare å nevne to eksempler.

Alternativt: Skal man, med utgangspunkt i pålitelige kilder og kunnskap, også påpeke hvor problemene og uenighetene i slike nye relasjoner ligger, og hva vi ikke kan samarbeide om? Og kanskje i tillegg – forankret i internasjonal solidaritet rundt folkeretten, menneskerettigheter og demokrati – søke å påvirke på andre måter enn via mellomstatlig samarbeid, for eksempel gjennom mellomfolkelig samvirke, faglig samarbeid og samarbeid mellom forskere og kulturarbeidere?

Med utgangspunkt i dette ønsker vi å fremme følgende fire betraktninger:

For det første, og med konkret referanse til den omtalte pressekonferansen under Modis besøk: Det er naturligvis alltid rimelig å stille spørsmål – også kritiske spørsmål – basert på troverdige kilder i India og andre land, og på journalistkolleger som daglig jobber med disse sakene, selv om den som stiller spørsmålet verken har besøkt India selv eller er bredt orientert i den relevante litteraturen. Fortidens norske maoister reiste mye til Kina og nærleste «den relevante litteraturen» med stor entusiasme, uten at dette i særlig grad gjorde dem i stand til å stille kritiske spørsmål. Dette uten sammenligning med dagens debatt for øvrig.

For det andre vet vi som har studert indisk demokrati og politikk over mange tiår at de indekseringene og kvantifiseringene som gjøres av Indias demokrati – herunder pressefrihet, sivile rettigheter, minoritetsrettigheter og så videre – ikke er uproblematiske. Og de forteller heller ikke den fulle historien om dagens India. Men å fortelle den fulle historien har aldri vært hensikten med slike målinger, og å avvise dem som «fake news» og i strid med «sunn fornuft», slik Solheim gjør, får stå for hans egen regning. For oss er det mer interessant at Solheims syn på saken er påfallende synkronisert med Modi-regjeringens.

For det tredje er det viktig å understreke at selv om alle disse indeksene med rette identifiserer en lang rekke problematiske utviklingstrekk, finnes det fortsatt viktige, dynamiske demokratiske elementer i India. Fremfor alt pågår det en kamp for demokratiet, anført av sosiale bevegelser, sivilsamfunnet, fagforeninger, den kritiske pressen og andre aktører. At disse motkreftene neppe har hatt så vanskelige kår som de har i dag, er det etter vår oppfatning ingen grunn til å bagatellisere.

For det fjerde er det nettopp derfor viktig at man ikke, i det pragmatiske samarbeidets navn (a la regjeringen i Norge) eller i den apolitiske nysgjerrighetens navn (a la Solheim), direkte eller indirekte bidrar til å fremme nettopp de kreftene som aktivt undergraver demokratiet. Dette inkluderer hindufundamentalismen og dens underminering av sivile rettigheter og en rekke relaterte friheter, inkludert pressefrihet og akademisk frihet. Tvert imot bør det skapes rom for å utforske nye måter å støtte opp om de prodemokratiske kreftene. Som et minimum, må vi få rom til å diskutere hvordan noe slikt kan skje.