Bistandsguruen om feller og feilslått fairtrade

Utviklingsminister Erik Solheim og mange med ham har falt pladask for boka til den tidligere sjefen i Verdensbankens forskningsavdeling. «The Bottom Billion» omtales både som en veileder og en bibel av de nyfrelste. Bistandsguruen Paul Collier var nylig i Oslo for å fortelle mer om hvordan de vestlige landene kan hjelpe den fattige milliarden i verdens skakkjørte stater ut av fella.
- Jeg har skrevet forferdelig mange bøker. Akademikere skriver bøker slik katter jager mus. Men dette er den eneste boken jeg har skrevet for at den skal bli lest, sa Collier i innledningen til seminaret på Litteraturhuset.
Collier hevder han er bekymret - bekymret for hva som skjer dersom denne ene milliarden sitter igjen i hengemyra mens resten av verden suser av gårde slik India og Kina nå gjør. Bare gjennom en enkel bok som bryter de akademiske spillereglene, kan han nå frem til vanlige folk og ikke minst politikere med budskapet, mener han.

Vekst mot fattigdom. Det er liten tvil om at Collier har lykkes. På debattmøtet på Litteraturhuset fikk Collier hyllest i et tverrpolitisk spekter, fra Erik Solheim i SV til Morten Høglund i Fremskrittspartiet.
Resepten for utvikling i «bottom billion»-landene, der den fattigste milliarden mennesker lever, er rask økonomisk vekst. «Bunnmilliarden» må først ut av en rekke feller - knyttet til konflikter, avhengighet av naturressurser, manglende kystlinje og dårlig styresett. Bistanden må fokusere på å hjelpe disse lutfattige landene ut av denne fastlåste situasjonen. Colliers medisin er militære intervensjoner, bistand til eksportrettet vekst, preferanser i internasjonal handel og nye internasjonale lover og traktater.
Militær inngripen fra vestlige land skal hindre at ustabile land faller inn i borgerkrig eller blir offer for kupp, med de økonomiske konsekvensene dette kan få. Collier vil også gi «bunnmilliarden» fortrinn i handelen, gjennom at Vesten gir ekstra gode vilkår til disse mens man beholder barrierene mot de asiatiske turboøkonomiene. Bistanden må konsentreres mot store krafttak som skaper vekst i disse bunnlandene, til infrastruktur som gode havner og bedre veier. Stater uten kystlinje må få effektive korridorer gjennom nabolandene ut til havet. De internasjonale lovene og traktatene er pisken i det hele. De skal blant annet fremme demokrati, åpenhet både rundt de lokale budsjettene og kontraktene til de internasjonale selskapene, og en bærekraftig og fornuftig forvaltning av naturressurser som olje og gass.

Nyttige idioter. Vi møter Paul Collier etter møtet i Litteraturhuset, der han ble opphøyd til både VIP og høyhet av tilhørerne.
Med vittig humor har han nettopp prøvd å nøytralisere kritiske Ane Schjolden fra Forum for utvikling og miljø ved å si at han ikke er motstander av frivillige organisasjoner og slett ikke er en høyreekstrem nyliberalist. I boka skriver han derimot at organisasjoner som kjemper for at Afrika skal kunne beskytte seg mot vestlige varer, er «nyttige idioter». Collier, som nå leder Center for the Study of African Economics ved Oxford University gir School of Oriental and African Studies i London (der Mette-Marit studerte) merkelappen marxistisk.
- Jeg prøver ikke å provosere en viss gruppe personer, men forsøker i stedet å bygge konsensus over et bredt spekter. Uten dette får du ikke til endringer, sier Collier til Bistandsaktuelt.
Han bedyrer at han bare har fått to negative tilbakemeldinger blant tusenvis av e-poster.
- Av disse har jeg bare fått to som ikke var hyggelige - en e-post fra det slemme, ekstreme venstre, og en fra det slemme, ekstreme høyre. For å være ærlig har det vært veldig lite opposisjon mot det jeg har skrevet. Jeg vet ikke om alle har akseptert alt, men i det store og hele har jeg fått støtte. Både fra vanlige folk og politikere på tvers av det politiske spekteret, forteller Collier.

For mye oppmerksomhet. Likevel murres det både blant akademikere og bistandsfolk over nesegrus beundring for Collier. Miljø, utdanning, jordbruk og helse har stått sterkt i norsk utviklingspolitikk. Økonomiprofessoren fra Universitetet i Oxford er skeptisk til den enorme oppmerksomheten disse feltene har fått.
- Jeg skriver om vekst fordi problemet er mangelen på vekst. Det er dette avviket mellom «bunnmilliarden» og resten av menneskeheten handler om. Den økonomiske veksten har stått stille i 35 år i disse landene. For å ta igjen de andre, må de ha rask vekst, påpeker Collier.
Han innrømmer at økonomisk vekst ikke er alt som skal til for å få slutt på fattigdommen, men uten vekst er det ingenting å dele.
- Jordbrukssektoren har vanligvis lav økonomisk vekst. Hvis vi skal få til en snarlig snuoperasjon, så vil det være merkelig å fokusere på bedringer i landbruket. I stedet må vi se på vekst i industriproduksjon i noen land og kanskje vekst i offentlig sektor i andre land, i alle fall i land der en stor stat kan levere gode tjenester effektivt.
- Du er heller ikke særlig opptatt av miljøbistand?
- Alle, ja absolutt alle snakker om miljøet. Men miljø er et globalt problem, det er ikke et spesifikt problem for de aller fattigste. Man skal selvfølgelig ordne opp i miljøproblemet, men man skal ikke tenke at man dermed også gjør noe for bunnmilliarden. Vi må fokusere på hva vi kan gjøre for akkurat disse menneskene - ikke blande det med enhver dagsorden vi måtte finne attraktiv for andre formål.
- Men hva med bistand til helse og utdanning?
- Også helse får enormt mye oppmerksomhet. De globale fondene og enhver filantrop vil gjøre noe med helse. Jeg vil rette opp et bilde som jeg mener er ubalansert.
- Utdanning har vært den store og fete de siste 15 årene. Vi har hatt mye oppmerksomhet rettet mot grunnutdanning, mens universitetssystemet har falt sammen. Det er åpenbart at man må få barna inn i grunnskolen, men dette har ført til at man skyver vekk det mindre glamorøse, men desto viktigere behovet for å ha en brukbar universitetsutdanning. Universitetene er uten penger. Dette er alvorlig i land som har lekket sine små utdannede eliter ut av landet, uten at de er erstattet.

Forsvarer liberalisering. Den nye ledestjernen for norsk bistand er tilhenger av at afrikanske land bygger ned tollmurer de måtte ha til Vesten. Tollsystemene i de fattigste landene fungerer stort sett som tappekroner for korrupte tjenestemenn, ifølge Collier. Får man seg jobb i dette systemet, betyr det en lys fremtid.
- For å komme inn på skolen som utdanner tollere på Madagaskar, må du betale en bestikkelse som er 50 ganger større enn nasjonalinntekten per innbygger. Det er alt du trenger å vite om tollsystemet i Madagaskar, generaliserer Collier som tok sin doktorgrad i global handel.
Den tidligere sjefen for Verdensbankens forskningsavdeling friskmelder langt på vei innholdet i de omstridte strukturtilpasningsprogrammene til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Reformene har fått kritikk for ensidig å fremme privatisering og liberalisering, den såkalte Washington-konsensusen, på bekostning av viktige, sosiale tiltak.
- Hovedproblemet var at man forsøkte å tvinge landene til endringer. I realiteten hadde bistandsgiverne liten makt til dette. Det som ofte skjedde, var at myndighetene lot som om de forpliktet seg til å gjøre ting. I stedet gjennomførte de reformene halvhjertet, reverserte tiltakene eller gjorde ingenting. Så kom vi i en situasjon hvor myndighetene skyldte på strukturtilpasningsprogrammene for alt som gikk galt, selv om de stort sett selv var ansvarlige for det som skjedde, påpeker Collier.
Han viser til at strukturtilpasningsprogrammene kom inn i forbindelse med økonomiske kriser. Krisene ga tøffe tider.
- Mange i Vesten så på dette som om fattige land ble beordret til å gjennomføre ekstrem høyrepolitikk. Men det var ikke slik i det hele tatt. Politikken som Banken og Pengefondet forsøkte å innføre, var egentlig moderate forsøk på å bevege land i retning av et styresett som vi i Europa tar for gitt, påpeker han.
Han oppsummerer: budsjettene skal være åpne for innsyn, myndighetene skal fortelle hva de bruker, det skal ikke være statlige listepriser på alt mulig, og man skal styre unna for mye økonomisk regulering. Dessuten skal man unngå en stor nasjonalisert sektor.
- Hvis du så nøytralt på disse reformene, var de ikke ekstreme i det hele tatt. De ble det fordi mange her i Europa ønsket å bruke dette delvis for å ta USA og delvis for å kjempe sine egne interne politiske kamper. De misforsto hva som egentlig foregikk, mener Collier.

Villedede afrikanere. Collier mener at selve tragedien var at dette villedet afrikanerne.
- Ofte trodde de at de hadde reformert, men i store trekk hadde de ikke det. Det sterkeste eksempelet er i Nigeria. Nigerianere flest skylder på de påtvungne strukturtilpasningsprogrammene som hovedårsaken for det enorme fallet i levestandard på slutten av 80-tallet, forteller økonomiprofessoren.
- Det som egentlig skjedde på midten av 80-tallet var at oljeprisen stupte. Inntil da hadde de nigerianske myndighetene lånt som gale og brukt alt for mye penger. Etter at oljeprisen gikk ned, fikk de ikke låne mer, og måtte i stedet begynne å betale tilbake. Uansett hvilken politikk man da førte, så ville levestandarden kollapse. Under oljeboomen hadde nigerianerne holdt en veldig uansvarlig fest - etter kræsjet var festen over. Når Verdensbanken samtidig kom inn med strukturtilpasningsprogrammer, så var det lett å tro at kræsjlandingen skyldtes disse reformene. Problemet var at mye av politikken aldri ble implementert, sier den tidligere sjefen i Verdensbankens forskningsavdeling.
- Var dette spesielt for Nigeria, eller generelt for hele Afrika?
- Jeg vil ikke forsvare reformene i detalj, det ble gjort noen feil. Nigeria er et ekstremt tilfelle, men ja, det gjelder generelt for Afrika.
Han viser til at slike boomer fulgt av krise var vanlig i Afrika på denne tiden.
- De store kuttene i offentlige utgifter til helse og utdanning var altså de lokale myndighetenes skyld?
- Noe måtte kuttes i privat pengebruk og noe måtte kuttes i offentlig pengebruk. Det er selvfølgelig fælt, men roten til problemet var vanskjøtselen av boomene. Myndighetene laget forbruksboomer i stedet for å bygge bærekraftig økonomisk utvikling. Det triste er at feil gjort under boomen ikke viser seg under boomen, de gjør bare boomene til lykkelige tider. Konsekvensene kommer bare til syne når krisen kommer.
- Befolkningen burde sittet igjen med lærdommen om at myndighetene virkelig rotet det til for dem under disse boomene. Men i stedet spør de «hvem er disse utenlandske drittsekkene som forteller oss hva vi skal gjøre, og forårsaker all denne lidelsen».

Nei til høyere skatter. I «The bottom billion» skriver Paul Collier lite om de enorme ulikhetene innad i utviklingslandene.
- Hva med disse forskjellene? Kan høyere skatter bidra til omfordeling til de fattige, slik de gjør i den nordiske modellen?
- For mange av disse landene er skattegrunnlaget så dårlig at det er en lang vei å gå før vi kan nå dit. Det ville vært flott om man kunne beskatte elitene som setter pengene sine i banker i utlandet. Uheldigvis er disse pengene utenfor rekkevidde. Alt du kan skattlegge, er en liten formell sektor. Selv det er vanskelig, fordi den formelle sektoren har lært seg hvordan den skal bokføre for å vise null inntekter i regnskapet.
- Skatteinspektørene vil da se etter tegn på inntjening i stedet. Investeringer er det mest synlige tegnet på at selskapet tjener penger. Hvis du presser på for tyngre skattelegging, ender det i praksis med at det blir en skatt på private investeringer. Det er akkurat hva du ikke vil gjøre i økonomier som allerede har desperat mangel på private investeringer. Det høres fint ut, helt til du finner ut de praktiske konsekvensene ved å sette dette ut i livet.

Kritisk til fair trade. Collier får kanskje noen færre venner når han går hardt ut mot etisk handel.
- Du skriver i boka at «fairtrade» låser den fattige bonden til dårlig betalt råvareproduksjon?
- Vi kan hjelpe fattige land å spre økonomien vekk fra produksjonen av råvarer som de er låst i for øyeblikket. Det kan gjøres ved en bedre handelspolitikk, i stedet for små økninger i prisen på varer de allerede produserer.
Han mener det er enda en stor fare med fairtrade.
- Det må en lang rekke verifikasjonsprosesser til for å bevise at de som får bedre priser, faktisk følger reglene for rettferdig handel. Mange land makter ikke å ha slike systemer. Landene som er minst i stand til å skape disse, er de landene som trenger mest hjelp. Rettferdig kaffe er for eksempel veldig stor business i Costa Rica, mens det er svært vanskelig å få tak i slik kaffe i Afrika. Dette til tross for at de som produserer kaffe i Afrika, er langt fattigere. Tilhengerne av fairtrade driver på denne måten etterspørselen over til slik kaffe. Slik får de relativt godt stilte kaffebøndene som makter å produsere rettferdig kaffe, bedre betalt. Mens bøndene som lever i land som er så ille at systemer for fairtrade ikke kan virke, faktisk får lavere priser.
Paul Collier konkluderer med et slags mantra han gjentar i ulike former flere ganger i boka når han hevder at han har rett og de andre tar feil.
- Det er slike problemer du møter når du tenker gjennom ting, uten bare å være drevet av følelser. Vi trenger desperat disse følelsene, men følelsene må være fulgt av grundige analyser av hva vi egentlig vil oppnå.