Seierstads fascinerende dypdykk i det russiske samfunnet

På sin første reise vinteren 2023 drar Åsne seierstad via Helsinki med tog til St. Petersburg. I fortellingene derfra møter leseren den russiske hverdagen slik den har blitt etter angrepskrigen mot Ukraina året før. Angrepet ble møtt med protester fra titusenvis av mennesker i Russland, men de ble slått hardt ned. Deretter er det stadig hardere overvåking, usikkerhet og frykt som preger folks hverdag.

 Boka er delt inn i fem store deler.

I DEN FØRSYE delen møter vi Wagner-soldaten Andrej Medvedev som 13. januar 2023 i desperat flukt lyktes i å krysse grensen til Norge over Grense Jakobselv. Seierstad har møtt Andrej flere ganger i Norge og hatt lange samtaler med ham. Beretningen om Andrejs liv er i del 1 dels gitt romanens form. Barndommen var så trist som den kunne bli. Han ble tidlig uten foreldre og havnet på institusjon. Under oppveksten ble han utsatt for mye vold og ble selv en voldelig person som drakk titt og ofte. Han fikk tilbud om å bli soldat hos Wagner og havnet raskt i fremste rekke på slagmarken i Ukraina. Beretningen fra slagmarken er brutal og blodig. En dag rant det over for Andrej. Han stakk og lyktes til slutt med flukten til Norge, der han fortsatt er.

I del 3 tar forfatteren oss med på et langt opphold i Sibir, der hun bor hos folk i landsbyer og småbyer. Opplevelsene er mangfoldige. Forfatteren oppsøker blant annet familien til Andrej. Tanta Alja, som er bondekone og nylig skilt, tar hjertelig imot henne og byr på sauna og hjemmebrent som velkomst. Deretter følger mange fortellinger om folks liv og hverdag. En av dem handler om Andrejs far og hans triste liv, en annen om Aljas eksmann som vokste opp uten far. Leseren får også innblikk i hvor brutal skoledagen kan være, særlig for barn på institusjon og i fosterhjem i denne delen av Russland. I tiende klasse får elevene et nytt fag, militær beredskap. Elevene forberedes til tjeneste og forsvar av fedrelandet.

INNIMELLOM DREIER samtalene seg om russisk historie og de store russiske dikterne som Tolstoj, Tsjekhov og Dostojevskij. Et sted blir det en samtale om Sjolokhovs «Stille flyter Don».Noen ganger glir samtalene over i hvordan hverdagen var da Sovjetunionen eksisterte. Da var russere, ukrainere og alle de andre nasjonalitetene i unionen kamerater og venner, men så gikk unionen i oppløsning. I den sammenheng får USA og amerikanerne sitt pass påskrevet. Det handler om den destruktive rollen de spilte i overgangsperioden da Boris Jeltsin var president, med sjokkterapi og overgangen til markedsøkonomi.

Oppholdet i Sibir byr på et mangfold av opplevelser. En dag blir forfatteren med på isbading i 30 minusgrader, hvor hun som alle andre blir velsignet av kirkens menn. Dagen etter blir hun, sammen med en lærer og en skoleklasse, med på en lang skitur der hun selv må tråkke løypa i et terreng hvor Fridtjof Nansen gikk på ski vinteren 1913.

Mens forfatteren gjennomfører sin store besøksrunde i Sibir, ringer Andrej ofte fra Norge for å høre hvordan det går, og igjen og igjen får han en liten prat med slekt og gamle venner.I del 2 tar forfatteren oss noen uker i 2023 med til Moskva, der hun 30 år tidligere var student. I samtalen med sjåføren som kjører henne til hotellet, og som er fra Ukraina og gift med en russisk kvinne, får hun vite at de internasjonale sanksjonene er feilslåtte. Det som trengs, er å stanse matimporten slik at russerne sulter. Da kommer det opprør og revolusjon. Deretter får hun en naken beretning om hvor forferdelig krigen er, og hvor mange som dør.

Hun møter mange i Moskva. En av dem er lederen for «International Affairs Council». Han forteller at mye er blitt bedre i Putins tid som statssjef, men at han ikke vil snakke ned 1990-tallet, som ga mange muligheter for kreativitet i samfunnet. Den gang samarbeidet Russland med Vesten, nå er det konfrontasjon.

Men i samtalen med lederen for International Affairs Council må forfatteren trå varsomt. Hun vet ikke om han har plikt til å rapportere om samtalen han har hatt med henne. Derfor må hun velge sine ord med omhu, men ordet død kan kanskje brukes for å få noen indikasjoner på hva krigen koster. På den måten får hun klarlagt at mindre enn ti tusen soldater er rekruttert fra Moskva, mens mer enn en million er hentet fra fattige familier, oppløste familier, barnehjem og fengsler. «Den beste soldaten er den ingen vil savne», får hun vite.

SEIERSTAD TAR EN avstikker til St. Petersburg. Morgenen etter ankomst slår nyhetene mot henne om at Putins kokk, Jevgenij Prigozjin, lederen for Wagner-gruppa, er på vei mot Moskva med en stor styrke. Hun kaster seg rundt og kommer seg raskt på et tog til Moskva for å være på plass dersom Wagner-styrkene lykkes med et angrep mot hovedstaden. Nå i ettertid vet vi at operasjonen mislyktes, og at Putin sørget for at Prigozjin døde da flyet han var i, ble sprengt i lufta.

Tilbake i St. Petersburg møter forfatteren gamle venninner fra studietiden og tiden som korrespondent på 1990-tallet, som nå er kunstnere og skuespillere. Leseren får innblikk i hvor vanskelig det er å være utøvende kunstner under Putins stadig mer autoritære regime, mens krigen i Ukraina raser videre. I alle familier er det en konstant frykt for at unge menn skal bli innkalt til krigstjeneste.

Leseren får også vite hva som formidles på russisk TV, der en av de mest kjente programlederne, Solovjov, omtaler opposisjonen mot krigen som «de evige to prosent møkk», mens han like etter sammenligner opposisjonslederen Aleksej Navalnyj med Adolf Hitler.

I del 4 blir leserne blant annet tatt med til et møte med vinnerne av Nobels fredspris i 2021, Dmitrij Muratov og avisa Novaja Gazeta, og man får innblikk i hvor ekstremt vanskelig det er å drive en medieinstitusjon i Russland som er i opposisjon til regimet.

Man får også her noen glimt av hvordan den sosiale lagdelingen har utviklet seg i dagens Russland. Den middelklassen som fantes for 20 år siden, er blitt nesten helt borte. Den nye eliten er offiserene og soldatene som kjemper i Ukraina og som har en månedsinntekt på om lag 200 000 rubler, så lenge de overlever. Når de kommer hjem som lik, får de fri begravelse med salutt.

Den nye eliten jobber i forsvarsdepartementet, i etterforskningskomiteer, i domstoler og andre institusjoner regimet trenger for å holde kontroll med sine borgere.

Kontrasten blir stor i beretningen om ekteparet Maria, som er lege, og mannen Ivan, som er sykepleier. Ivan blir kalt inn til militærtjeneste og forteller hjem hvor fryktelig skadd og ødelagt soldatene er som bringes inn til sykehus ved fronten. Til slutt blir han selv ødelagt av krigen, mens Maria blir leder i en opposisjonsgruppe som ønsker fred.

I denne delen får leserne også høre om et arbeid som foregår på Kolahalvøya, ikke langt fra grensen til Norge. Der leter Konstantin og hans yngste sønn etter levningene fra de mange titusenvis av russere og tyskere som ble drept under brutale slag under Den andre verdenskrigen. I samtalen blir også krigen i Ukraina et tema. En av sønnene hadde mot farens vilje latt seg verve til Wagner-gruppa. Han dro til fronten og ble straks sendt i kamp. Med tårer i øynene forteller faren at han ikke har hørt noe fra sønnen på lenge.

I del 5 drar forfatteren i mars 2025 igjen til Moskva. Her får leseren del i debatten mellom supernasjonalistene rundt Putin. De har nå mange bekymringer. En av de mest sentrale, Aleksandr Dugin, som ideologisk befinner seg på det ytterste nasjonalistiske og konservative høyre, mener at krigen i Ukraina kan vare i 100 år, og at Ukraina må tilintetgjøres. Med et slikt perspektiv blir unge russiske kvinners fremste oppgave å føde mange barn som kan vokse opp og bli soldater i fedrelandets evige kamp for sin rett. «De militære familiene må være samfunnets spydspiss.» Abort og skilsmisse burde forbys, for det hindrer produksjonen av mange barn. Det burde legges en ekstra skatt på barnløse.

Både kirkeledere og Putins ideologer understreker igjen og igjen at kvinnens helligste oppgave er morsrollen.

NÅ I 2025 FINNES det knapt en kritisk røst til Putins politikk og krig i den offentlige debatten, og slett ikke i den russiske nasjonalforsamlingen Dumaen. I et intervju på CNN etter at Donald Trump var blitt valgt til USAs president, sa Aleksandr Dugin at putinismen hadde vunnet i USA. Nå heier Putin, Trump og MAGA-bevegelsen fram det samme budskapet om konservative familieverdier. Kvinners selvbestemmelse er noe tull. LHBT-bevegelsen er i Russland kommet på listen over ekstremistiske organisasjoner. I USA har vi sett en lignende holdning til LHBT-bevegelsen. I Putins, Trumps og MAGA-bevegelsens forståelse finnes det bare to kjønn – hun og han – intet avvik i noen retning.

Europa med EU ses ned på. Med angrepskrigen mot Ukraina har Russland endelig frigjort seg fra Europa, hevder en av Putins støttespillere.

På en av de siste turene drar forfatteren til Russland via en grenseovergang i Estland. Hun møter to kvinnelige offiserer i grensekontrollen, som viser seg å være ytterst inkvisitoriske, men til slutt slipper Seierstad gjennom. På den andre siden venter Nina, som tar henne med til Pusjkin-høyden og Svjatogorskij-klosteret. Der skal de lære om Aleksandr Pusjkin, som levde i første halvdel av 1800-tallet. Han var en stor forfatter som på mange måter fornyet den russiske litterære tradisjonen. Han skrev blant annet dramaet Boris Godunov, inspirert av Shakespeare, om tsarens korrupsjon og folkets avmakt på 1600-tallet. Nina tar Seierstad med til møter i klosteret med ledende munker og nonner. I samtalen om krigen i Ukraina sier klosterets leder blant annet: «Det gamle Rus – det hellige Russland – ble født i Kyiv. Det (Ukraina) er vårt åndelige hjemland.»

I disse samtalene i klosteret får leseren en utdypning av hvor sterkt Den russisk-ortodokse kirken er en støttespiller for Putins regime, også når det gjelder krigen i Ukraina.

Dette området, med byen Pskov og Pusjkin-høyden, omtales som et av Russlands fattigste, og verre enn områdene forfatteren besøkte i Sibir. På en byvandring blir hun minnet om hvor sterkt krigen preger hverdagen, med store plakater med patriotiske oppfordringer om å la seg verve til krigen.

I Pskov møter hun også lederen for det sosialliberale partiet Jabloko, med fornavn Lev, som har tatt et klart standpunkt mot krigen. Han er erklært som utenlandsk agent og har en slags husarrest, men inviterer til middag. Der forteller han om hvordan undertrykkelsen og forfølgelsen utarter seg til hverdags. Hans nærmeste fiende med makt er guvernøren i regionen, som på brutalt vis sørget for at partikontoret nærmest ble rasert under politirazziaen. I rettssaken som fulgte, var det et mylder av anklager mot Lev, fordelt på 1500 sider i seks mapper. Utenfor leiligheten Lev og kona bor i står det til enhver tid minst tre biler med to politifolk i hver. Lev blir fulgt av en bil hver gang han beveger seg ut av leiligheten og ut i byen. Hilser noen på ham, ruller politiet i bilen ned vinduet og filmer episoden.

Ellers finnes det i bokas historier et utall detaljer om hvordan undertrykkingen og overvåkningen av alle som Putins makthavere og lakeier tror er mot krigen i Ukraina, utarter seg.

DEN SISTE HISTORIEN i boka dreier seg om en russisk opposisjonell, Stanislaw, som er i sterk opposisjon til Putins regime. Han har rømt landet og sluttet seg til Den russiske frihetslegionen, som består av russere som har flyktet og kjemper på ukrainsk side mot Russland. Han og hans medsoldater har tatt det kanskje mest krevende standpunktet. Deres framtid ligger i håpet om at Putins regime rakner, og at det blir fred med Ukraina.

Sluttmerknad:Seierstads bok UFRED har et innhold og et budskap det ikke går an å glemme. Leseren får innblikk i et Russland som de siste 20 årene, gradvis og under Putin, er blitt dramatisk endret. Den nasjonalistiske, konservative ideologien utgjør fundamentet for et stadig mer autoritært – ja, et de facto diktatorisk – regime. Flertallet av russere synes å underkaste seg denne virkeligheten. Gapet mellom dagens russiske samfunn og demokratiene vi har i vår del av Europa, vokser hele tiden. Folket i Ukraina må snart få oppleve våpenhvile med en etterfølgende fredsavtale. Dersom det ikke skjer, frykter jeg – etter å ha lest Åsne Seierstads bok – at gapet billedlig talt kan fryse til is. Dermed arver generasjonene som nå vokser opp i alle deler av Europa et ødeleggende onde det kan ta veldig lang tid å bli kvitt.

Åsne Seierstads bok gir leseren en enestående mulighet til å forstå hvor farlig dagens utvikling kan bli, ikke bare for oss nordmenn, men for alle europeere. Jeg tar det som gitt at boka blir oversatt til mange europeiske språk. Det fortjener den, og kunnskapen og innsikten den bringer, trenger alle europeere å få del i.