Seierstads fascinerende dypdykk i det russiske samfunnet

Åsne Seierstads siste bok «UFRED. Russland fra innsiden» er fascinerende lesning. Den holdt meg fanget samtidig som innholdet både rystet og sjokkerte. Jeg har de siste årene lest andre bøker om nåtidens Russland, men ingen andre har grepet meg på samme måte. Forfatteren har et språk og en stil som gjør det lett å lese boka. Hun er en stor kjenner av Russlands historie, kultur og samtid. Rundt 1990 studerte hun russisk språk, kultur og politikk ved universitetene i Oslo og i Moskva. I de 35 årene som er gått siden, har hun brukt mye av sin tid på å forstå hva som skjer i Russland. UFRED er skrevet på bakgrunn av flere opphold i landet mellom 2023 og 2025.

Bok

UFRED. Russland fra innsiden

Åsne Seierstad

Sakprosa, 516 sider

Wagner-soldat

I UFRED med sine fem hovedkapitler tar forfatteren oss med inn i mangfoldet i det russiske samfunnet. Den første fortellingen handler om Wagner-soldaten Andrej Medvedev. Natt til 13. januar 2023 lyktes han i en desperat flukt fra krigen i Ukraina, å krysse grensen til Norge og Grense Jakobselv. Han er fortsatt i Norge. I seinere kapitler møter vi medlemmer av hans familie i Russland.

Leseren får del i hverdagen hos arbeidere og bønder i Sibir og andre deler av Russlands utkanter. De er fattige, har harde hverdager, og det blir alkoholmisbruk, vold, skilsmisser og ødelagte familier.

I fortellingene fra storbyene Moskva og St. Petersburg møter vi kunstnere og intellektuelle som fortviles over at den kunstneriske frihet undertrykkes av et stadig mer kontrollerende og autoritært regime.

Vi møter maktmenneskene rundt Putin. De er bærere av en ekstremt nasjonalistisk og konservativ ideologi, og noen av dem står frem med skremmende politiske standpunkter.

Det store bakteppet som preger innholdet, er angrepskrigen mot Ukraina og blodbadet som utspiller seg der. Putin og hans politiske lakeier trodde at krigen i lengste fall ville vare noen uker. Nå går vi snart inn i krigens fjerde år uten at en våpenhvile og en fredsavtale er nært forestående.

En nabostat på vei til fascisme

Den økende undertrykkelsen og kontrollen med borgerne som preger Putins regime, blir stadig mer omfattende. I Moskva og andre storbyer er det montert tusentalls kameraer med kapasitet til å ta bilder av opptil 100 millioner mennesker som beveger seg i gater, kjøpesentre og på offentlige steder. Bildene sendes til maskiner med en gjenkjenningsteknologi som gjør det mulig for politi og andre overvåkningsmyndigheter å kjenne igjen enkeltmennesker som har utført handlinger eller ytret meninger som er forbudt.

Det som formidles i statlige og likesinnede medier, er preget av sensur. Ytringsfrihet finnes ikke, men trass i dette faktum, makter fortsatt noen uredde medieinstitusjoner som Novaja Gazeta og redaktøren Dmitrij Muratov som fikk Nobels fredspris i 2021, å finne måter å formidle opposisjonelle synspunkter på, blant annet kritikk av krigen i Ukraina.

Putins regime og virkningene av krigen har ført til sosiale endringer i samfunnet. Middelklassen som på 1990-tallet var i vekst, og som med sin kreativitet bidro til mye positivt ikke minst i kultur og kunst, har skrumpet inn til nesten ingenting. Men den er blitt erstattet av en ny middelklasse. Det er offiserene og soldatene som kjemper i Ukraina og som har en månedsinntekt på 200 000 rubler eller mer så lenge de overlever. Når de kommer hjem som lik, får de fri begravelse med salutt. Den andre delen av den nye middelklassen arbeider i forsvarsdepartementet, i overvåkning og etterretning, i domstolene og andre institusjoner regimet trenger for å holde full kontroll med sine borgere.

Ytterst til høyre

Noe av det som rystet meg mest under lesningen, var beretningene om hvordan de super-nasjonalistiske ideologene som er Putins rådgivere og noen ganger hans venner, tenker om politikken, menneskene i Russland og krigen i Ukraina. En av de mest sentrale er Aleksandr Dugin som befinner seg på det ytterste høyre. Han hevder at krigen i Ukraina kan vare i hundre år og at Ukraina må tilintetgjøres.

I et slikt perspektiv blir unge russiske kvinners viktigste oppgave å føde mange barn som kan vokse opp og bli soldater i fedrelandets evige kamp for sin rett. «De militære familiene må være samfunnets spydspiss». Abort og skilsmisse må forbyes. Også lederne i den russisk-ortodokse kirke understreker at kvinnens helligste oppgave er morsrollen.

Aleksandr Dugin ble i vinter intervjuet av CNN og fortalte da amerikanske seere at med valget av Donald Trump til president hadde putinismen vunnet også i USA. Nå heier Putin og hans medsammensvorne, Trump og MAGA-bevegelsen fram nesten likelydende budskap om konservative familieverdier. I Russland er LHBT-organisasjoner stemplet som terroristorganisasjoner. I USA er lover og regler som trygger disse minoritetenes rettigheter, under konstant angrep fra Trump og MAGA-bevegelsen.

Forfatteren kunne ikke i møter med folk i maktsirklene rundt Putin bruke ordet FRED, for det er det farlig å bruke. Men hun tok en gang sjansen på ordet død i samtale med en forskningsleder for å få fram noe om krigens kostnader.

De grove tapstallene ser omtrent slik ut. Langt over en million unge menn er sendt i krigen. Om lag 700 000 av disse er enten drept eller alvorlig såret og skadd for livet. Minst ni av ti unge menn er hentet fra landsbyer og bygder i Russlands utkantområder. Fra Moskva skal det være rekruttert færre enn 10 000.

Forskningslederen hadde under samtalen denne bemerkningen: «Den beste soldaten er den ingen vil savne». Utsagnet forteller mye om den nye elitens holdninger til fattigfolks sønner som sendes i krigen.

Gjør inntrykk

Seierstads bok har et innhold og et budskap som gjør sterkt inntrykk. Russland har de siste 20 årene under Putin endret seg dramatisk. Den nasjonalistiske, konservative ideologien er fundamentet som et stadig mer autoritært ja, et de facto diktatorisk regime med fascistiske trekk hviler på. Flertallet av russere synes å underkaste seg denne virkeligheten. Gapet mellom dagens russiske samfunn og demokratiene vi har i vår del av Europa, vokser hele tiden. Dersom krigen i Ukraina fortsetter mye lenger, frykter jeg etter å ha lest UFRED, at gapet billedlig talt kan fryse til is. Dermed arver de generasjonene som nå vokser fram i alle deler av Europa, et farlig politisk gap det kan ta veldig lang tid å bli kvitt.

Åsne Seierstads bok gir leseren en sjelden god mulighet til å forstå hvor farlig dagens utvikling i Russland kan bli, ikke bare for oss nordmenn, men for alle europeere. Jeg tar det som gitt at boka blir oversatt til flere europeiske språk. Det fortjener den, og kunnskapen og innsikten den bringer, trenger alle europeere å få del i.

Les også: 

Åsne Seierstad nominert til Brageprisen for Russland-bok