Britisk bistandsveteran advarer mot at bistand blir egeninteresser og sikkerhetspolitikk

Den skriveføre økonomen og bistandsarbeideren var i mange år forsker ved Overseas Development Institute i England, senere leder av British Church Aids internasjonale virksomhet.
Nå er han er aktuell med sin tredje bok: «Does Foreign Aid Really Work?» som ble utgitt tidligere i år.
- Mest av alt er jeg opptatt av at bistanden ikke må bli et verktøy for kortsiktige politiske interesser hos giverne, sier han.
Mens Norges utviklingsminister Erik Solheim til stadighet taler om bistand som et politisk virkemiddel, ønsker Riddell å «avpolitisere» bistanden.
- I Storbritannia har vi en lovbestemmelse som krever at bistanden skal ha som eneste formål å være nettopp «uegennyttig» bistand. Likevel: I 1999 gikk mindre enn 2 prosent av all offisiell bistand (ODA) til Irak, Afghanistan og Pakistan. Nå går 25 prosent av bistanden til disse landene. I rene penger har Storbritannias bistand til disse landene økt 50 ganger på 6-7 år, sier Riddell.
Han mener at dette er ett av flere eksempler på at kortsiktige politiske interesser har en enorm innvirkning på fordelingen av bistanden, stikk i strid med hva som ofte hevdes - og stikk i strid med hva som har vært gjengs politisk retorikk blant giverlandene når internasjonal bistand diskuteres.

Tidlig erkjennelse. - Allerede i 1949 holdt president Truman en tale i FN der han viste forståelse for at bistanden burde være hevet over de kortsiktige politiske interessene, og primært foregå som et spleiselag i regi av FN og dets særorganisasjoner. Senere har flere internasjonale kommisjoner, bl.a. Pearson-kommisjonen og Brandt-kommisjonen pekt på mye av det samme, sier Riddell.
Han viser også til at dette fortsatt er gjengs politisk retorikk, tross hva som faktisk foregår.
- Senest på et møte i IMF våren 2006, sa Gordon Brown (nåværende britisk statsminister, daværende britisk finansminister, red.anm.) at vi må få «en bistandsarkitektur som verner bistanden mot kortsiktige politiske interesser», sier Riddell som støtter Browns vurdering.
Bistandsveteranen Riddell, som fortsatt er rådgiver overfor ulike bilaterale bistandsgivere, er overbevist om at når bistand ikke alltid fungerer som håpet eller forutsatt, så skyldes det ofte feilvurderinger fra givernes side. Og ofte er selve målsettingene, og dermed også forventningene, både definert og formidlet på feil måte, mener han.

Måleproblem. - Det er veldig vanskelig å påvise sammenhengen mellom bistand og fattigdomsreduksjon. «Bistand inn» betyr ikke alltid «fattigdom ut». I hvert fall ikke på kort sikt. Og problemene med å måle effekten er også store, sier Riddell.
Han viser til lederen for FNs statistiske kontor som for få år siden hevdet at bare 17 utviklingsland hadde relevante data som ville gjøre det mulig å måle utviklingen på tusenårsmålene.
- Ofte trekker folk slutningen: Hvis et land har fått bistand, men likevel forblir fattig - ja, så må det være på grunn av bistanden. Et eksempel på dette er en fersk offentlig utredning om kanadisk bistand. Rapporten konkluderer med at siden Afrika er blitt fattigere samtidig som kanadisk bistand, bl.a. gjennom CIDA (Det statlige kanadiske bistandsorganet), har arbeidet på spreng, så er CIDA ubrukelig, og bør nedlegges!
- Men hva med den motsatte måten å diskutere på - nemlig der det gis bistand og ting går bedre. Å hevde at forbedringene må skyldes bistanden, er det greit?
- Dette er det samme misbruk av data. Det blir intellektuelt uærlig. Det er så fristende for giverne å henge seg på dette. I den siste boka mi har jeg et lite kapittel om apartheid-regimets sammenbrudd. Det er så utrolig mange frivillige organisasjoner som har hevdet at apartheid-regimet falt på grunn av akkurat deres arbeid.
- Hva da med de forventninger som bistandsbransjen selv skaper?
- For meg virker det som om alle bistandsorganisasjonene må bevise for sine «eiere» at det de gjør virker. I informasjonsarbeidet gir de derfor ofte uttrykk for at all bistand virker. Enten det gjelder Kirkens Nødhjelp, DFID (det britiske statlige bistandsorganet) eller Norad. Det er nesten utenkelig å forestille seg en bistandsorganisasjon som sa: «Mye av det vi driver med fungerer ikke.» I stedet ender de opp med å forsvare seg med argumenter de vet ikke er sanne. Spørsmålet blir da: Vil bistanden bli ærligere overfor sitt publikum? Vil de forsøke å skape en dypere forståelse for alle utfordringene i bistanden? Med de risikoer det medfører - for eksempel for reduserte midler?

For mange kokker. En alvorlig svakhet ved dagens internasjonale bistand, er ifølge Riddell at det er for mange givere og giverorganisasjoner i de samme landene. Han viser til at dette er tidligere beskrevet og omtalt i diverse utredninger og analyser av bistanden.
- Mange politikere har lenge sett disse systemsvakhetene i bistanden, men uten at noe er blitt endret. Dette er veldig viktig for meg - og i boka er min viktige anbefaling at man nå igjen etablerer et internasjonalt forum for å finne bedre løsninger på dette problemet, sier Riddell.
Han opplever samtidig at det er en positiv erkjennelse i bistandskretser for behovet for mer kunnskap og en kontinuerlig korrigering av kursen for bistands- og utviklingspolitikken.
- I britiske DFID registrerer jeg nå en positiv, økende oppmerksomhet om de rammevilkår bistanden opererer under. Det handler om den politiske konteksten i mottakerlandet. Og om hvorledes bistanden påvirker makt- og interessekamp i et samfunn. Og om kultur og etniske forhold. Alt dette er forhold som jeg tror vi i fremtiden må tillegge større vekt. Dette er et veldig vanskelig område - og amerikanernes stadige feilgrep i sin utenrikspolitikk synliggjør det, sier Riddell.
- Men til slutt, Riddell, hva mener du egentlig: Virker bistanden eller virker den ikke?
- I boka mener jeg å kunne føre belegg for at store deler av bistanden virker positivt. Jeg mener også det kan vises at bistanden over tid har blitt stadig mer effektiv. Riktignok var den tidlige bistanden veldig lite effektiv - men tross alt, det går i riktig retning.