Meninger:
Åpenhet styrker bistanden
Norsk bistand forvalter store summer i noen av verdens mest krevende land. Skal dette skape og bevare tillit hos norske skattebetalere, må vi være åpne om risiko, resultater og hva som faktisk virker.
Utviklingsminister (Ap)
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Takk til Johan Kristian Meyer som i Panorama tar opp viktige spørsmål om norsk utviklingspolitikk, og som oppfordrer oss til å snakke ærlig om sløsing og korrupsjon.
Dette er viktige temaer som må gis plass, selv om brorparten av norsk bistand gir gode resultater og ikke er omfattet av korrupsjon eller andre former for økonomiske misligheter.
Det er nettopp denne typen åpne og kritiske spørsmål jeg ønsker i prosjekt Vendepunkt.
Sløsing og korrupsjon er ikke det samme, men har til felles at de er til hinder for god utviklingspolitikk.
Nulltoleranse mot økonomiske misligheter og korrupsjon i bistanden ligger fast. Dette følges opp gjennom tydelige krav til rapportering om framdrift og risiko gjennom hele prosjektperioden.
Samtidig må vi være tydelige på at nulltoleranse mot økonomiske misligheter og korrupsjon kun er et minstekrav. Vi kan ikke si oss fornøyde med at prosjekter ikke rammes av korrupsjon eller økonomiske misligheter.
Men så peker Meyer på noe annet viktig. Hva skjer når prosjekter ikke leverer som forutsatt, eller partnere bryter avtaler? Hvordan sikrer vi god forvaltning i slike tilfeller? Jo, da må vi justere kursen eller avslutte samarbeidet. Norge skal være en ærlig giver som tar opp resultater og utfordringer i dialog med mottaker.
Organiseringen av tilskuddsforvaltningen har vært gjennom flere reformer og større endringer de siste to tiårene. Bakgrunnen for reformen var en erkjennelse av at økende kompleksitet og volum i bistanden gjorde det nødvendig med et mer samlet kunnskapsmiljø for tilskuddsforvaltning. Vi har på plass rutiner for å sikre at vi bidrar til målene vi ønsker å oppnå, og øker sannsynligheten for måloppnåelse. Dette gjør vi både før tilskudd innvilges og underveis i prosjektet.
Uavhengige evalueringer av bistanden er sentrale for risikostyring og forbedring. Evaluering av norsk bilateral bistand skjer gjennom en uavhengig evalueringsenhet som er plassert organisatorisk i Norec. Norsk medlemskap i internasjonale nettverk for evaluering, herunder Multilateral Organisation Performance Assessment Network (MOPAN) bidrar til evaluering av resultatene og effektiviteten til store multilaterale organisasjoner.
Men hver gang vi mislykkes, må vi spørre oss selv hva som gikk galt, slik at vi kan lære og justere.
Spørsmålet er ikke om bistanden skal tåle kritikk. Det skal den. Det avgjørende er hvordan vi avdekker svikt tidligere, lærer raskere av feil og sørger for at midlene brukes der de gjør størst forskjell. Også her har Meyer et viktig poeng: Vi må ha lav terskel for å diskutere svake resultater, også hos store og etablerte aktører som FN.
Jeg mener at vi gjør dette allerede, men vi skal alltid se etter muligheter for å gjøre det enda bedre.
Samtidig må vi være ærlige om at norsk bistand brukes i områder med høy risiko. Ofte er risikoen høyest der behovene er størst. Likevel skal Norge, en stor giver av internasjonal bistand, være en aktør som både har gode kontrollmekanismer for å avdekke og håndtere korrupsjon, men som også sikrer god forvaltning for øvrig.
Bistandsprosjektene skal ikke være et stort hurtigtog som er umulig å snu når et prosjekt har sporet av. Da skal den røde stoppknappen være lett tilgjengelig. Vi må være trygge på at pengene Norge bruker gir resultater.
Meyer peker på at om han hadde varslet hjemover til departementet, ville han ikke blitt hørt. Vi har gode rutiner for varsling i departementet, men også her må vi la andre kikke oss i kortene og åpne for kritikk og forbedringer. Også vi politikere har en viktig rolle. Vi må bidra til å skape en kultur der varsling er trygt og der det ikke er noe tvil om at åpenhet om for eksempel mislighold og manglende resultater er viktig for å sikre god forvaltning og god politisk styring. Det er en oppgave som jeg er svært bevisst på.
Med prosjekt Vendepunkt vil jeg skru til enda hardere. I en verden der det er blitt enda større kamp om hver bistandskrone, så er det ikke nok at prosjektene gir resultater. Prosjektene må gi gode resultater sammenliknet med andre tiltak vi kunne brukt penger på. Målet er at vi skal spisse innsatsen og prioritere hardere. Og spørsmålet kan ikke være hva som er viktig. For da er svaret alt. Alt er viktig.
Spørsmålet må være hvor Norges innsats er etterspurt, har relevans, gir resultater og samtidig tjener norske interesser. Sånn blir bistanden best mulig.
Jeg ser fram til å fortsette diskusjonen.
