Ortodokse jøders motstand mot massakrene i Gaza

Mehreen Sheikh Mehreen Sheikh Mehreen Sheikh Forfatter og utdannet religionshistoriker

Forfatter og utdannet religionshistoriker

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

«De [ortodokse jødene] hjelper oss å fremheve at sionisme ikke er jødedom, og at antisionisme ikke er antisemittisme. Disse fantastiske jødiske allierte kommer til nesten alle våre demonstrasjoner, som for eksempel våre protester mot arrangementer som promoterer salg av stjålet palestinsk land. De gjør ofte en stor innsats, og de har møtt trakassering og hærverk for sitt modige standpunkt.»

Slik beskriver den lokale lederen for en palestinsk rettighetsorganisasjon i New York innsatsen til de ortodokse jødene som har deltatt regelmessig i de mange protestene, spesielt i London, New York og i Israel.

«Rabbis for Ceasefire» er en annen gruppe, bestående av rabbinere og rabbinske studenter på tvers av politisk tilhørighet og trossamfunn i USA, som krevde «umiddelbar våpenhvile for å spare liv».

I tillegg kan vi lese om en rekke ortodokse jøder som har forsøkt å vise motstand mot Israels krigføring.

For eksempel skrev poeten og advokaten Michael Lesher, som selv er ortodoks jøde, at han er rystet over støtten til Israels kampanje i Gaza – etter at han fikk et spørsmål om hvordan et flertall av ortodokse jøder «offentlig kan feire folkemord og etnisk rensing – de verste forbrytelsene i internasjonal humanitærrett – samtidig som de ser dem utspille seg i sanntid på TV-skjermer og datamaskiner».

Hvorfor reagerer vi ulikt?

Ofte blir det lagt vekt på ideologiske, blant annet politiske og religiøse oppfatninger, for å forklare ulike holdninger og reaksjoner på overveldende situasjoner. Men hva med personer som deler samme trosretning, språk, historie og sosiale og politiske forhold? Hvorfor reagerer de så forskjellig?

Én mulig forklaring på hvorfor noen ortodokse jøder velger å stå opp mot forbrytelser begått av egne trosfeller, mens flertallet velger å blindt støtte full israelsk kontroll over Gaza og fordrivelse av palestinere fra Gaza, kan ligge i ulike former for selvforståelse.

Det er en tydelig tendens at ortodokse jøder som er motstandere av krigen forholder seg kritisk, ikke bare til myndighetenes argumentasjon og beslutninger, men også til religiøse kilder og autoriteter.

Som rabbiner Monica Gomery understreker, kan Toraen, jødenes helligste religiøse bok, anvendes både til å rettferdiggjøre jødisk nasjonalisme, overmakt og vold, men også til å skape fred og empati med andre grupper.

Gomery skriver at jødedommen og Toraen bør være en kilde til liv på jorden, og ikke en kilde til død for oss selv og andre.

Michael Lesher er skarpere i kritikken sin av religiøse ledere. Han hevder at de har redusert den ortodokse jødiske tradisjonen til en slags «tankeløs kult rettet mot rabbinerdyrking og frykt og hat mot alle andre».

Ortodokse jøder som støtter myndighetenes krigføring, anvender ofte politikernes argumenter og påstander i stedet for sine egne. Derfor er deres utsagn som regel ensformige og tankeløse gjentakelser.

Språk som legitimerer vold

For å legitimere krigen og for å mobilisere støtte, sa den israelske forsvarsministeren i begynnelsen av krigen at «man har med menneskelige dyr å gjøre i Gaza og man må agere deretter». Andre i den israelske ledelsen har flere ganger brukt lignende dehumaniserende språk om Gazas befolkning. 

Lignende holdninger har blitt gjentatt i sosiale medier, men også av en rekke offisielle aktører som tidligere FN-ambasadør Dan Gillerman.

Andre tydelige tegn på tankeløs underkastelse er at man sjelden refererer til selvstendige erfaringer eller refleksjoner om standpunktene.

Da Ervin Kohn, tidligere forstander i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo og Norges mest profilerte jøde, ble spurt om hva han mente om israelske regjeringsmedlemmer som er tiltalt for krigsforbrytelser fordi de blant annet har anvendt sult som våpen, svarte han: «Jeg tenker ikke så mye om det». I det sist refererte intervjuet avviste Kohn anklagene fra Den internasjonale straffedomstolen, Amnesty og FN.

Han uttrykte også at han ikke stolte på dødstallene fra Gaza. Begge holdningene – likegyldighet og benektelse – uten at man presenterer noe belegg, går igjen blant dem som støtter krigen.

Ifølge det medisinske tidsskriftet The Lancets beregninger er 75 200 palestinere, det vil si mellom 3 og 4 prosent av befolkningen på Gazastripen, blitt drept i perioden 7. oktober 2023–5. januar 2025.

To former for selvforståelse

Motivasjonsforskeren Roald Nygård har i sin klassiske bok Aktør eller brikke fra 1993, skrevet om hvordan vår opplevelse av selvbestemmelse kan påvirke våre holdninger.

Han skildrer en rekke historiske eksempler på både personer som bevisstløst bøyde seg for autoritetene og utførte umenneskelige handlinger, og de som valgte å ikke bøye av, men «handlet endog i strid med befalingene».

Ut fra sine ytringer og atferd fremstår ortodokse jøder som støtter krigen, som brikker i et spill. Personer som lar seg styre av ytre krefter eller autoriteter.

Ytrestyrte personer fokuserer ofte på egen frykt og utrygghet, og har et enormt behov for beskyttelse fra andre. Indrestyrte, eller selvbestemmende personer, derimot, har i mye større grad tro på sin egen evne til å beskytte seg selv og sine medmennesker.

Ifølge Nygårds studie er ytrestyrte personligheter, de som er slått av panikk, ikke i stand til å føle empati med andre enn seg selv. Eller til å tenke rasjonelt.

Det er spesielt i situasjoner preget av krig og konflikt at de to ulike formene for selvforståelse trer tydelig frem.

Blindt forsvar av en autoritet som bruker sult som våpen mot hovedsakelig kvinner og barn, er en god illustrasjon på hvordan ytrestyrte personer kan gi avkall på sin evne til å tenke selvstendig og fremstå som brikker i et spill. Flere tidligere kolleger og venner har uttrykt skuffelse og overraskelse over Kohns standpunkt. Rapperen Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid har uttrykt det slik: «Siden 7. oktober har X/Twitter-kontoen til Ervin Kohn sett ut som om den er styrt av noen andre.»

De som nekter å adlyde

Selv om forskning og historiske eksempler viser at flertallet vil bøye seg for autoriteter, ser vi eksempler på personer som ikke bare nekter å la seg styre av ytre krefter, men som yter aktiv motstand.

Vi så det under folkemordet i Rwanda, der moderate hutuer som nektet å vise blind lydighet overfor sitt hutu-ledede regime, måtte bøte med livet. Og vi har utallige eksempler på amerikanske studenter, husmødre og motstandere av USAs krigføring i Vietnam på 1960-tallet.

Enkelte var villige til å ofre livet, for å vise sin motstand mot autoritetenes beslutninger. Et eksempel er krigsmotstanderen Norman R. Morrison, som i november 1965 dynket seg i parafin og tente på seg selv utenfor forsvarssekretærens kontor ved Pentagon. Årsaken var bilder han hadde sett av vietnamesiske barn brent av napalmbomben hans myndigheter hadde sluppet over Vietnam.

Fortsatt velger noen å ofre livet i motstandskamp mot egne autoriteter under krig og konflikt.

Dokumentaren «Innocence» skildrer en gruppe unge israelske vernepliktige som forsøkte å nekte verneplikt. På bakgrunn av dagbøker og personlige videoopptak som de etterlot seg, får vi et innblikk i deres tanker, følelser og kamp mot befalinger som stred mot deres samvittighet.

I siste instans valgte de å avslutte sine unge liv, fremfor å adlyde befalingene fra sine overordnede.

Tendensen til blind lydighet overfor autoriteter bidrar til å skape og opprettholde krig og konflikt. Men som eksemplene over viser, dreier det seg om et aktivt valg som hver enkelt tar.