Meninger:
Gaza-effekten
Etter krigen i Gaza har drap på journalister og FN-ansatte blitt en del av Israels repertoar. Lar vi det fortsette, risikerer vi at det blir en modell for andre.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.
Israels krigføring i Gaza undergravde normregimet for hvordan stater kan opptre i krig som ble bygget opp det siste århundret.
Det er selvfølgelig en kraftig overdrivelse at dette regimet noensinne fungerte optimalt, og Israel er ikke den første staten til å undergrave normene. Dette er heller ikke første gang Israel bryter slike normer og regler.
Det er likevel et tydelig «før Gaza» og et «etter Gaza». Spesielt gjelder dette forakten for journalisters liv og virke, en aktiv politisk, økonomisk og militær krigføring mot et FN-organ og bruken av etnisk rensning som en sikkerhetsstrategi.
Israel har kontinuerlig ført krig mot land og grupper i regionen siden Hamas sitt brutale terrorangrep den 7. oktober 2023.
I Gaza har offisielt 72 600 mennesker blitt drept av israelske angrep. Over 800 av disse har blitt drept etter at våpenhvilen trådte i kraft.
Forskning i flere velrenommerte akademiske tidsskrifter viser at antallet drepte er 40 prosent for lavt. Stemmer det estimatet vil det i så fall være 110 000 drepte i Gaza. Det tilsvarer 5 prosent av befolkningen.
I Gaza er 397 FN-ansatte drept, hvorav 391 jobbet for UNRWA. Det tilsvarer at omtrent 3 prosent av de ansatte i én FN-organisasjon har blitt drept.
Israel har samtidig ført en utstrakt kamp mot UNRWA for å ødelegge organisasjonens legitimitet og med et uttalt mål om å ødelegge organisasjonen.
260 journalister og andre mediearbeidere har blitt drept. Dette gjør Gaza til det desidert farligste stedet å være journalist i hele verden. Ingen annen konflikt kommer i nærheten av antall drepte journalister i et så kort tidsrom.
Over halvparten av Gaza, området øst for den «gule linjen», skal tømmes og ødelegges. Resten av Gazas befolkning på to millioner mennesker stues inn på halvparten av området.
Den gule linjen blir stadig flyttet, og de palestinerne som da befinner seg på «feil» side havner plutselig i skuddlinjen.
Det som skjedde i Gaza, forble ikke i Gaza. Det ble en modell. Hittil har modellen blitt gjennomført i mindre skala, men med Gaza som målestokk kan selv ganske store forbrytelser virke små.
Spredning
Israels metoder med å angripe UNRWA i Gaza ble overført til politikk Israel har ført i resten av de okkuperte palestinske områdene.
I januar 2025 ble UNRWA forbudt ved lov av Israel. FN-organisasjonen ble deretter gradvis kastet ut av sitt hovedkvarter i Øst-Jerusalem, mens skoler ble stengt i enkelte palestinske flyktningleire på Vestbredden. Beboere i flere palestinske flyktningleire på Vestbredden har blitt tvangsfordrevet og flyktningleirene har blitt ødelagt av IDF.
Som et resultat av en storstilt kampanje mot UNRWA, har sentrale givere trukket seg, og organisasjonen blir økonomisk strupet. Som en konsekvens av dette er utdanning og elementære helsetjenster for regionens 5,9 millioner palestinske flyktninger i fare.
Israel er ikke alene i å drepe FN-personell. I Sør-Libanon ble en fransk FN-soldat drept av det som antas å være Hezbollah. Både Israel og Hezbollah må fordømmes for å angripe FN-personell. Det bør være en selvsagthet at FN skal få gjøre jobben sin i konfliktsoner uten at de blir angrepet.
I Libanon har ni journalister blitt drept det siste året. Sist i rekken er Amal Khalil. Retorikken fra statsledere som undergraver journalisters troverdighet eller kobler dem opp mot militante grupper undergraver deres viktige rolle som sannhetsvitner og gjør det lettere å for krigførende parter å begrunne angrepene sine.
Drapene på journalister gjør på sin side at færre journalister tør dekke konfliktområdene og de krigførende partene kan dermed lettere selge sitt narrativ. Det er en selvforsterkende negativ spiral.
Etnisk rensing som metode
Klareringen av «sikkerhetssoner» – et klinisk begrep som i realiteten beskriver etnisk rensning – overføres fra den gule linjen i Gaza til «buffersonen» sør for Litanielven i Libanon. Dette området tilsvarer 10 prosent av Libanons landområde. I den sørligste delen av dette området vil alle landsbyer som ligger tett opp til den israelske grensa bli ødelagt av Israel.
Utenriksminister Israel Katz uttalte helt eksplisitt at 600 000 libanesere som bodde i disse områdene ikke skal få vende tilbake til hjemmene sine. 600 000. Det er et enormt tall i alle sammenhenger, men i Libanon tilsvarer dette rundt 10 prosent av befolkningen.
Katz legger ikke en gang skjul på det – han kaller det Israel gjør i Libanon for «Rafah og Beit Hanoun [begge i Gaza] modellen».
Det som skjedde i Gaza, forble ikke i Gaza. Det ble en modell. Hittil har modellen blitt gjennomført i mindre skala, men med Gaza som målestokk kan selv ganske store forbrytelser virke små.
Vi kan ikke vente med å reagere til det når slike proporsjoner. Da er det for sent.
I Amnesty Internationals nyeste rapport advarer de mot en ny «verdensorden for rovdyr». De trekker blant annet fram Israel i Gaza, USA i det karibiske hav og Russland i Ukraina som tydelige eksempler på utstrakte normbrudd. Også Myanmar og Sudan blir av åpenbare grunner trukket fram.
Vi burde stille strenge krav til alle stater i verden, men det følger en ekstra moralsk forpliktelse til at vi følger opp de statene som inngår i våre handelsenettverk og allianser.
For hva slags svar skal vi ha hvis Russland sier de har rett til å opprettholde kontroll over Donbas ettersom Israel har fått lov til å opprettholde (og utvide) den gule linjen i Gaza?
Les mer fra Jensehaugen:
-
Trumps bevisste oppmerksomhetskrig
-
Assads fall ga håp, men fremtiden henger i en tynn tråd
-
Israel er ikke et demokrati
-
Utenfor Gaza står nødhjelpskonvoier i kø
-
Når USA svekker internasjonale institusjoner, må Norge stå opp for egne verdier
-
En uprøvd flyktningteori
-
Luftslott i en sultkatastrofe
-
De underkommuniserte drapene på journalister og FN-arbeidere i Gaza