Vestlige prinsipper på prøve i Ukraina og Gaza

Mohammed Isak Abdullahi Mohammed Isak Abdullahi Mohammed Isak Abdullahi Statsviter

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Vestlige land fremhever ofte folkeretten, staters suverenitet og retten til selvbestemmelse som grunnleggende prinsipper i internasjonal politikk.

Disse normene presenteres som universelle og retningsgivende for konfliktløsning, uavhengig av geografi og politisk kontekst.

Samtidig viser nyere diplomatiske initiativer knyttet til Ukraina og Gaza at anvendelsen av disse prinsippene i praksis varierer betydelig.

Forskjellen i reaksjoner på fredsinitiativer lansert av president Donald Trump illustrerer denne spenningen.

Ingen løsning uten Ukrainas samtykke

I arbeidet med å få slutt på krigen mellom Ukraina og Russland har Trump over tid tatt til orde for en forhandlingsløsning der Ukraina må vise vilje til kompromiss.

Han har argumentert for at realpolitiske hensyn tilsier at den militært svakere parten må være fleksibel, også i møte med forslag som ukrainske myndigheter selv har uttrykt motstand mot. Ifølge Al Jazeera har dette blant annet omfattet forslag som Kyiv har vurdert som uforenlige med egne sikkerhets- og suverenitetshensyn.

Disse utspillene har blitt møtt med tydelige reaksjoner fra europeiske statsledere.

Flere har understreket at en varig fred forutsetter ukrainsk eierskap til prosessen, og at en avtale uten Ukrainas samtykke ikke kan anses som legitim.

Den europeiske reaksjonen på Trumps forslag til fredsløsning i Ukraina viser hvor tydelig prinsippet om ukrainsk selvbestemmelse står i europeisk politikk. 

Som Al Jazeera har pekt på, har budskapet fra europeisk hold vært at Ukrainas territorielle integritet og politiske selvbestemmelse må være rammen for enhver forhandlingsløsning. 

Norges utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har advart om at en urettferdig fredsplan ikke bare vil ramme Ukraina, men også kunne få konsekvenser for hele Europa. Han har også pekt på at kravene som rettes mot Ukraina fremstår urimelige, særlig dersom de innebærer at landet må gi fra seg områder som har blitt forsvart gjennom år med krig og store menneskelige kostnader.

Lignende bekymringer er også blitt uttrykt fra EU-hold. EUs utenrikspolitiske leder Kaja Kallas har blant annet fremhevet at europeiske land i liten grad har vært involvert i utformingen av enkelte av forslagene som har blitt diskutert. Hun har også pekt på at det i slike planer ikke fremstår som om Russland forventes å gjøre tilsvarende innrømmelser.

Dette illustrerer hvor sterkt prinsippet om suverenitet og politisk eierskap står i europeisk tilnærming til Ukraina – og hvorfor mange reagerer når løsninger oppfattes som påtvunget utenfra.

Denne tilnærmingen bygger på et prinsipielt utgangspunkt der suverenitet ikke bare forstås som et juridisk prinsipp, men også som en forutsetning for politisk legitimitet og langsiktig stabilitet.

Planer uten palestinsk deltakelse

I Gaza gjelder derimot en annen tilnærming.

Trump har i samarbeid med israelske myndigheter lansert et nytt rammeverk for styring og gjenoppbygging av Gaza, omtalt som Board of Peace.

Initiativet innebærer etableringen av et internasjonalt organ som skal bidra til administrasjon, sikkerhet og gjenoppbygging etter krigen.

Ifølge BBC er en rekke land invitert til å delta i dette initiativet, som Trump har presentert som et nødvendig grep for å sikre stabilitet og fred i Gaza.

Det bemerkelsesverdige er at palestinske aktører i liten grad har vært involvert i utformingen av ordningen. Til tross for dette har flere vestlige statsledere ønsket initiativet velkommen eller forholdt seg relativt tause.

I motsetning til Ukraina-tilfellet, har fraværet av palestinsk deltakelse ikke utløst tilsvarende prinsipielle innvendinger.

Spørsmål om palestinsk selvbestemmelse, representasjon og politisk eierskap til egen fremtid har i stor grad blitt underordnet hensyn til sikkerhet, regional stabilitet og forholdet til Israel.

Samme prinsipp, ulik praksis

Forskjellen når det gjelder behandlingen av Ukraina og Gaza reiser et viktig spørsmål:

Hvordan anvendes sentrale folkerettslige og grunnleggende prinsipper i praksis, og hvilke hensyn veier tyngst når disse prinsippene settes opp mot hverandre?

I Ukraina har selvbestemmelse og samtykke blitt løftet frem som ufravikelige forutsetninger.

I Gaza fremstår de samme prinsippene i større grad som underordnet andre hensyn. Det innebærer ikke nødvendigvis et bevisst normbrudd, men illustrerer hvordan politiske prioriteringer, maktforhold og allianser påvirker praktiseringen av ellers universelle normer.

Hva betyr dette for troverdigheten?

For land som fremhever betydningen av en regelbasert internasjonal orden, reiser denne ulikheten spørsmål om manglende konsistens i prinsippene.

Troverdighet i internasjonal politikk forutsetter ikke nødvendigvis identiske løsninger, men forutsigbare prinsipper.

Når anvendelsen av sentrale normer fremstår som situasjonsavhengig, kan det bidra til økt skepsis til det internasjonale systemets rettferdighet og legitimitet.

Erfaringer fra tidligere konflikter tilsier at løsninger med begrenset lokal forankring ofte møter utfordringer i iverksettingsfasen.

Politisk eierskap hos den berørte befolkningen er ikke bare et grunnleggende prinsipp, men også et praktisk vilkår for bærekraftig utvikling.

Trengs prinsippfasthet

Ukraina og Gaza er ulike konflikter med forskjellige historiske og politiske forutsetninger.

Likevel synliggjør reaksjonene på Trumps initiativer en underliggende spenning i vestlig utenrikspolitisk praksis: balansen mellom grunnleggende prinsipper og strategiske hensyn.

Dersom folkerett, suverenitet og selvbestemmelse skal fungere som reelle rettesnorer for internasjonal handling, må de anvendes med størst mulig grad av prinsippfasthet.

Å anerkjenne og reflektere over disse spenningene er ikke et uttrykk for politisk fordømmelse, men et nødvendig bidrag til en mer prinsippfast og troverdig internasjonal orden.