Bøker fra frie penner

Parinoush Saniee: Det som ventet meg.
Oversatt av Nina Zandjani. Font Forlag.

Parinoush Saniees bok «Det som ventet meg» er en stor roman som åpner dører til kvinnenes lukkede og kontrollerte liv i Iran fra 1960-tallet, gjennom den islamske revolusjon, den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak og åra fram til dagens religiøse styre.

Fortelleren er Masoumeh som i ung alder flytter med familien fra den strengt religiøse byen Qom til den livlige storbyen Teheran. Familien – med hennes brødre i spissen – drar med seg en bagasje fylt med moralske læresetninger, kontroll, tabuer, ære og skam. Det er et blytungt knippe atferdsregler som først og fremst er rettet mot familiens kvinner.

Masoumeh treffer den unge Said, og mellom dem utvikler det seg varme og svært forbudte følelser. Familien har helt andre planer for datteren. Hun skal tvangsgiftes med Hamid som viser seg i være en revolusjonær, politisk aktivist. Han setter ingen grenser for sin kones ønske om å studere, men de faller i unåde hos myndighetene.

Som eldre kvinne møter Masoumeh sin store kjærlighet Said igjen. Denne gangen er det ikke foreldre og brødre som roper om skam og tapt ære etter henne. Det er hennes egne barn. Hun fikk aldri tatt et valg ut fra sitt eget hjerte og sine ønsker.

Boka er blitt en bestselger i Iran. Forfatteren har gitt kvinnene en stemme.

Yan Lianke: Lenins kyss.
Oversatt av Tom Lotherington. Font Forlag.

«Lenins kyss»av Yan Lianke inneholder en så bitende samfunnskritikk at den er ulovlig i Kina.

Handlingen er lagt til den isolerte landsbyen Gosseli i Henan-provinsen. I denne byen bor mennesker som
enten er blinde, døve, stumme eller halte. En tørkekatastrofe er i ferd med å ramme det lille samfunnet da distriktssekretær Liu Yingque trer fram på arenaen. Han er et menneske uten lyter – et komplett menneske.

Distriktssekretæren har merket seg at Mao-mausoleet i Beijing trekker til seg tusenvis av turister og dermed masse penger. For å få Gosseli ut av katastrofen vil han kjøpe Lenins lik av russerne og bygge et storslått mausoleum på de døde sjelers fjell. En tropp fra landsbyen skal reise rundt på turne for å skaffe penger til byggingen. Regnestykket er lovende. Folk vil få leve i et paradis der de er stappmette, har legehjelp, fri skole, vann, elektrisitet og bolig.

Men folket blir lurt inn i sin egen grådige felle.

Boka gir en grøssende følelse av et enormt land der makta vil holde folket i en vedvarende lykkerus som ikke gir dem noen grunn til å klage. Hvem bryr seg om den slags så lenge risbollen er full.

Med sin spesielle litterære stil gir Lianke et betydelig bidrag til at leseren kommer bak den kinesiske maktfasaden. Han er en stor forteller.

Blaine Harden: Flukten fra leir 14. En beretning fra Nord-Korea.
Oversatt av Poul Henrik Poulsen. CappelenDamm.

Shin Dong-hyuks ble født i en av Nord-Koreas fryktelige fangeleire – Leir 14 – i 1982. Da han klarte å rømme 2. januar 2005 var han den første fangen som ble født i dette helvete som klarte det.

Nå har journalisten og Nord-Korea eksperten Blaine Harden skrevet hans ytterst dramatiske historie i boka «Flukten fra leir 14».

Shin og andre barn som vokste opp i leiren skulle skamme seg over foreldrenes forræderi, arbeide hardt, være lydige og angi sine foreldre og andre om de hørte det minste rykte om at noen skulle rømme, stjal eller gjorde andre strengt forbudte ting. Ellers ble de skutt. I 23 år besto Shins meny av maisgrøt, saltet kål og kålsuppe. På skolen skulle barna ta selvkritikk og lære å tyste.

Shin overhørte en samtale mellom moren og broren om å rømme, og gikk straks og tystet. En annen tok på seg æren, så Shin havnet i et fangehull. Etter en tid ble han hentet ut og ført til henrettelsesstedet. Han så sin mor bli hengt og bror skutt. Men han angret ikke på at han hadde tystet. Alternativet var at han selv ble skutt.

Shin traff en venn – Park – i leiren som kunne fortelle mer om det gode liv utenfor leiren. Da de to flyktet i 2005 ble Park sittende fast i det elektriske piggtrådgjerdet og døde. Den døde kroppen hans ga en glipe i gjerdet hvor Shin klarte å krype ut. Flukten hans videre er full av dramatikk.

Dette er en helt unik historie om et totalt lukket land.

Kader Abdolah: Kongen.
Oversatt av Guro Dimmen. Gyldendal.

Kader Abdolah har gravd dypt i arkivene for å finne fram historiene om sjah Naser, hans hoff og fiender (1850 – 1900).

Sjahen og hans 230 kvinner lever i en ufattelig rikdom med kjellere fylt av gull, diamanter, rubiner og tepper. Han er ikke forberedt på de nye ideene og oppfinnelsene som kommer flytende fra Europa, som telegraflinjer, skoler, veier, sykehus og fabrikker. Russere og britene hadde sett hvilke ressurser de kunne hente ut av landet, og viser en spesiell grådighet overfor landarealer som ga dem tilgang til havner og passasje til India, og ikke minst olje. Sjahen var omgitt av spyttslikkere, maktpersoner, korrupte politikere, overtroiske geistlige og spioner som var åpne for bytteavtaler med de fremmede. Sjahen så selv med stor skepsis på alle reformene.

Abdolah fører oss inn i selve kjernen av maktkampene drevet fram av motstandsbevegelsen, handelsmennene i basaren og overraskende nok ayatollaene som ikke vil at deres gamle kultur skal ødelegges av fremmede. De krever selvstyre, parlament, lovbok og domstol.

Boka forteller også om en forvirret mann som mister maktgrepet.

Det er ikke uten grunn av Adolah blir sett på som en av de fremste kulturformidlerne mellom øst og vest.

Jakob Ejersbo: Liberty.
Oversatt av Linn Øverås. Aschehoug.

Våger du lese en bok om forholdet mellom hvite og svarte i det afrikanske landet Tanzania, og om alt det fører med seg av utnytting, sladder, sex, bistand, korrupsjon og drømmer som går i oppløsning – da kan du lese romanen «Liberty» skrevet av Jakob Ejersbo.

Forfatteren har selv bodd i Tanzania i mange år. Han døde bare 40 år gammel, men etterlot seg manus som kan få de fleste bistandsarbeidere og diplomater til å rødme.

Det litterære grepet i boka skaper en veldig dynamikk i teksten som driver leseren videre. Her opptrer to fortellerstemmer parallelt – den hvite gutten Christian og den svarte Marcus.

Handlingen er lagt til åra 1980 til 1990. Christian lever i den hvite gettoen der de svarte gjør alle skittjobbene, og der de må utstå kjeft, fyll, ekteskap i oppløsning, frustrasjon og de hvites angst for arbeidsgivernes evalueringer. Marcus strever med å skaffe penger til et hus og en framtid, han involveres i tvilsomme forretninger og drømmer om Europa.

De kommer aldri helt i mål.

Det vil ikke forundre meg om dette blir en kultroman. I alt sitt opprivende innhold er den enestående, ærlig og rå.

Deon Meyer: Brennende spor.
Oversatt av Eva-Marie Lund. Tiden Norsk Forlag.

Gjennom sine krim- og thrillerromaner har sør-afrikaneren Deon Meyer fått en plass som en av tidas fremste forfattere internasjonalt innenfor denne sjangeren. Hans bok «Brennende spor» er ikke noe unntak.

Boka er skrevet som tre parallelle historier som knyttes sammen. Den ene handler om Milla Scrachan som reiser fra en utro mann og en bortskjemt sønn, og får jeg jobb på «President Intelligence Agency». Hun blir involvert i opprullingen av potensielle farer som terroraksjoner under VM i fotball og våpen- og diamantsmugling. I den andre møter vi privatdetektiv Lemmer som leies inn for å smugle inn to svært sjeldne svarte nesehorn til farmeren Diederik. En bande stjeler hans Glock som viser seg å bli brukt i et mord. Og i den tredje står forsvinningen av Danie sentralt, og den tidligere politimannen Jubert som skal finne ut hva som har skjedd med ham.

I tillegg til svært gode personportretter strør Meyer om seg med fargerike og spennende miljøskildringer fra post-apartheid Sør Afrika.

Dette er nesten 600 sider med intens spenning og en utrolig slutt.