Dr. Suhaib Alhamss, direktør ved Kuwaiti-sykehuset i Rafah, utfører kirurgi på en pasient 11. januar. Mens Rafahs befolkning vokser med internt fordrevne, har Alhamss kjempet for å redde liv de første 100 dagene Israel-Hamas-krigen.
Dr. Suhaib Alhamss, direktør ved Kuwaiti-sykehuset i Rafah, utfører kirurgi på en pasient 11. januar. Mens Rafahs befolkning vokser med internt fordrevne, har Alhamss kjempet for å redde liv de første 100 dagene Israel-Hamas-krigen.

Gaza:

Om natta sover han på operasjonssalen, om dagen forsøker Suhaib (35) å redde liv

Mangelen på utstyr og medisiner gjør en kontinuerlig strøm av pasienter krevende for Suhaib Alhamss (35) og kollegaene ved Kuwaiti-sykehuset helt sør i Gaza. – Situasjonen er fullstendig ute av kontroll, sier legen.

Publisert Oppdatert

Gjennom 100 dager har lege Suhaib Alhamss (35) jobbet seg gjennom redsler, tap og følelsen av maktesløshet. Om nettene ligger han på en tynn madrass på en operasjonssal inne på sykehuset han leder i Rafah, sør på Gazastripen. Han forsøker å få seg noe søvn, men er for anspent til å virkelig falle til ro, og altfor trøtt til åpne øyene.

Lyden av bomber utenfor vinduene på sykehuset skaper konstant uro. Men de verste lydene, forteller han, kommer fra innsiden av Kuwaiti sykehusene: 

Suhaib Alhamss snakker med pasienter utenfor røntgenavdelingen ved sykehuset.
Suhaib Alhamss snakker med pasienter utenfor røntgenavdelingen ved sykehuset.

Ropene fra små, foreldreløse barn med store sårskader. Eller skrikene fra pasienter som våkner til erkjennelsen av at de har mistet en kroppsdel.

Israel startet sitt voldsomme luft og bakkeangrep mot Gazastripen etter Hamas` terrorangrep mot Israel 7. oktober, der 1.200 mennesker ble drept og 250 andre bortført. Krigen har vært en katastrofe for den palestinske befolkningen. 

Over 23 000 palestinere er drept, ifølge palestinske helsemyndigheter i Gaza.

Israel-Hamas-krigen har utsatt Alhamss, hans stab og det palestinske folket for et omfang av vold og redsel de aldri før har gjennomlevd. Hjembyen til Alhamss er totalt ugjenkjennelig.

– Dette er en katastrofe som er større enn oss alle, fastslår Alhamss på telefon mellom operasjonene.

Hadde fire intensivsenger

Sykehuset der han jobber er finansiert av Kuwaits regjering og er et av to sykehus i byen Rafah. Før krigen hadde sykehuset fire intensivsenger. Nå mottar sykehuset rundt 1500 sårede pasienter hver dag.

Minst 50 mennesker dør ved ankomst – det er både voksne og barn som kommer inn med mer eller mindre knuste kropper og kroppsdeler. Legene står maktesløse overfor mange av skadene.

For å gi plass til den daglige strømmen av krigsskadde, har Alhamss forsøkt å gjøre plass til noen titalls flere senger på intensivavdelingen. Apoteket er blitt ryddet, det var likevel nesten tomt for medisiner som følge av den israelske beleiringen. Til tross for kreativiteten må svært mange pasienter legges på gulvet.

– Situasjonen er fullstendig ute av kontroll, forteller Alhamss.

Totalt forandret

Han er utdannet urolog og er trebarns far. I løpet av disse over 100 dagene med krig har han med forferdelse sett hvordan byen og sykehuset hans er blitt totalt forandret.

En gang i uka får overlegen besøk av familien. Da kan de dele et måltid sammen.
En gang i uka får overlegen besøk av familien. Da kan de dele et måltid sammen.

Også før krigen var Rafah kjent for å være et vanskelig sted å leve. Byen var preget av høy arbeidsledighet og forfall.

Den israelsk-egyptiske blokaden av Gazastripen gjorde Rafah til en beryktet smuglerby på grunn av sin beliggenhet rett inntil den egyptiske grensen ved Sinaihalvøya. I dag gjennomlever byen en av verdens verste humanitære kriser.

Israels ordre til Gaza-befolkningen om å flytte lenger sør på grunn av de israelske bombeangrepene har ført til at Rafahs befolkning har økt fra 280 000 til 1,4 millioner mennesker. Rundt om i byen er det slått opp tynne telt der det bor fler hundretusen fordrevne palestinere uten tilgang til rennende vann, toalett eller andre nødvendige fasiliteter.

De fleste av de internt fordrevne må bruke mange timer hver dag på å få tak i vann, finne ved til matlaging eller stå i endeløse køer for å få nødhjelp.

Frykten preger ansiktene

Alhamss fastslår at menneskenes ansikter har forandret seg. Frykt og anstrengelser for å overleve står skrevet i blikk og ansiktstrekk.

– Man ser utmattelsen, nervøsiteten, sulten i alles ansikter. Byen min er blitt ugjenkjennelig, fastslår Alhamss.

Sykehuspersonellet er sterkt preget av å ta imot pasienter smurt inn med blod og støv. Mange som kommer inn har voksaktig, grå hud og mørke ringer rundt øyene, tegn på å være døende.

Noen lastebiler med nødhjelp og medisinsk utstyr kommer inn fra Egypt, men det er langt fra nok til å møte behovene på den beleirede, sønderskutte Gazastripen.

Leger og sykepleiere må bruke stor oppfinnsomhet når de behandler pasientene, men opplever daglig at de kommer til kort.

– Hver dag har jeg pasienter som dør foran øynene mine fordi jeg ikke har medisiner eller utstyr som kan redde dem, forteller Alhamss.

Bilder dukker opp

Han er for overveldet til å dvele ved alt han har sett, men noen bilder dukker likevel plutselig opp: Som det tomme blikket til en ung gutt som overlevde et bombeangrep som tok livet av hele familien. Eller spedbarnet som ble reddet fra sin døde mors liv.

Suhaib Alhamss i bønn og kolllegaer på sykehuskontoret sitt i Rafah.
Suhaib Alhamss i bønn og kolllegaer på sykehuskontoret sitt i Rafah.

– Jeg tenker jo på hvordan de vil leve videre. De har ingen igjen i denne verden, sier Alhamss. Han tenker på sine egne tre barn på 12, 8 og 7 år. De bor i leiligheten til bestemoren i Rafah.

Han ser dem en gang i uka, når de kommer til sykehuset for å besøke ham.

– Jeg er livredd for dem, forteller han.

Alhamss kjenner leger og sykepleiere som er blitt drept hjemme eller på vei til jobb. Han har mistet flere titall av medisinstudentene sine ved det islamske universitetet i Gaza, der han underviste.

– Det var ambisiøse menn og kvinner. De hadde så mye liv igjen å leve, sier han.

Men sorg er en luksus han ikke har råd til. På spørsmål om hvordan han har det, svarer han med et enkelt: Det er Guds vilje!

– Vi skal alle dø til slutt, hvorfor være redde for det? Vi har ikke noe annet valg enn å prøve å leve i verdighet og å forsøke å hjelpe alle vi kan, avslutter han.

Powered by Labrador CMS