Norges India-partnerskap har en blindsone

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Den 9. oktober tildelte Den norske Nobelkomité fredsprisen til Navi Pillay, den sørafrikanske juristen med indiske røtter som har viet sitt liv til internasjonal rettferdighet og ansvarliggjøring. Prisen understreket betydningen av universelle menneskerettigheter i en tid da internasjonale rettsinstitusjoner er under økende politisk press.

Bare fem måneder tidligere tok Norge imot Indias statsminister Narendra Modi i Oslo. Landene kunngjorde et grønt strategisk partnerskap og bekreftet sitt felles engasjement for demokrati, frihet, menneskerettigheter og pluralisme. Handel, teknologi, forskning, høyere utdanning og kvalifisert arbeidskraft stod sentralt.

Men samtidig som Norge styrker forbindelsene med India, utspiller en annen historie seg: En ung generasjon krever bedre utdanning, større ansvarlighet og reell innflytelse over sin demokratiske fremtid.

Fra klasserommet til valgurnene

Unge indere har mobilisert rundt krav som er både hverdagslige og grunnleggende politiske: fungerende offentlige skoler, rettferdige eksamener, muligheter og institusjoner som kan stilles til ansvar. Konkurransen om studieplasser ved Indias prestisjetunge ingeniør- og medisinutdanninger er enorm. Millioner konkurrerer om begrensede plasser. Rettferdige opptaksprøver handler derfor om sosial mobilitet og familiers fremtid.

Den ungdomsledede bevegelsen Cockroach Janta Party vokste frem av frustrasjon over eksamensskandaler og sviktende utdanningspolitikk. Kampanjen for bedre offentlige skoler har flyttet aktivismen utenfor universitetene og rettet oppmerksomheten mot grunnskolen, særlig på landsbygda. Oversvømte og mugginfiserte klasserom, falleferdige bygninger, mangelfulle toaletter og undervisning uten vifter i ekstrem varme illustrerer forsømmelsen. Kampen har utviklet seg til et krav om trygge, verdige skoler, uavhengig av kaste, klasse og bosted.

Lammet tog og internett

Nå retter bevegelsen også søkelyset mot valginstitusjonene. Demonstrantene krever at lederen for Indias valgkommisjon, Gyanesh Kumar, går av etter anklager om alvorlige uregelmessigheter i revisjonen av valgmanntallene. Valgkommisjonen avviser politisk partiskhet.

Myndighetenes svar har vært brutalt. Før demonstrasjonene i Delhi 10. oktober ble rundt 250 tog innstilt, flere titalls metrostasjoner stengt eller begrenset, og mobilt internett suspendert i deler av sentrum. Omtrent 25 000 politi- og sikkerhetsstyrker ble utplassert, og tusenvis av demonstranter pågrepet. Myndighetene viste til sikkerhet og offentlig orden.

Men restriksjonene reiser et grunnleggende demokratisk spørsmål: Hvordan skal innbyggerne holde institusjonene ansvarlige når muligheten til å samles, reise og protestere begrenses så kraftig?

Indias millioner av små opprør

Når jeg ser unge indere demonstrere, tenker jeg på V. S. Naipauls beskrivelse av India som et land med en million små opprør. Sett fra Norge minner protestene meg om noe grunnleggende ved indisk demokrati: Den lange tradisjonen for at vanlige mennesker utfordrer makten og krever å bli hørt.

India har aldri manglet unge mennesker som mobiliserer. Fra B. R. Ambedkars oppfordring om å «utdanne, agitere, organisere» til Birsa Mundas motstand mot kolonistyret har kollektiv kamp formet landets politiske historie. Generasjoner av studenter, arbeidere, bønder og marginaliserte grupper har krevd verdighet, rettferdighet og politisk endring.

Et annet språk for motstand

Det som skiller dagens mobilisering fra tidligere protester, er måten en ny generasjon utfordrer makten på, i en tid med stadig trangere rom for protest.

Det er noe stille håpefullt ved Indias Gen Z-demonstranter: humoren, oppfinnsomheten, respektløsheten overfor autoriteter og den tilsynelatende uuttømmelige viljen til å møte opp igjen. Demonstrantene uttrykker det på ulike måter. Myndighetene kan arrestere dem i dag, men de kommer tilbake i morgen eller dagen etter.

Det er en nærmest uanstrengt trass. De nekter av å la seg skremme, og tyr til revolusjonens velkjente språk og symboler.

For politiske observatører i Norge og andre steder er det fristende å sammenligne protestene med den arabiske våren eller ungdomsopprørene i Bangladesh og Nepal. Men slike sammenligninger kan tilsløre mer enn de forklarer.

Ønsker ansvarliggjøring

Indias protester springer ut av en annen politisk historie, et demokratisk samfunn med dyp ulikhet og generasjoner med kamp om kaste, utdanning, representasjon og medborgerskap. De unge er heller ikke nødvendigvis samlet om et revolusjonært mål om å styrte den politiske ordenen.

Mange krever noe som både er mer beskjedent og mer radikalt: at offentlige institusjoner faktisk holder det de lover.

Denne mobiliseringen fortjener oppmerksomhet. I en tid med økende begrensninger på politisk protest minner ungdommen oss om at demokratisk motstand ikke alltid trenger store revolusjonære gester. Noen ganger handler den om humor, utholdenhet og viljen til å fortsette å møte opp.

Nettopp denne tilsynelatende ufarlige insisteringen kan utfordre politisk autoritet. Og i en tid preget av fortvilelse gir den oss noe stadig sjeldnere: håp.

Hvilket India samarbeider Norge med?

Norge og Europa ser i økende grad India som en viktig økonomisk, teknologisk og strategisk partner. Men handelsavtaler, fornybar energi, teknologisk innovasjon og forskningssamarbeid er avhengige av mennesker: indiske arbeidere, ingeniører, forskere, studenter og unge fagfolk.

Deres arbeid og kunnskap skal forme disse partnerskapene. Samtidig krever mange av dem innflytelse over institusjonene som former deres egen fremtid.

Norge har gode grunner til å styrke samarbeidet med India. Men et partnerskap som bygger på felles demokratiske verdier, må handle om mer enn handel, investeringer og teknologi.

Å verdsette indisk arbeidskraft betyr også å ta på alvor utdanningsforskjellene, de politiske frihetene og mulighetene som preger livene til dem som skal bære samarbeidet videre.

De demokratiske ambisjonene til Indias unge er ikke et sidespor i Norges forhold til India. De er en avgjørende del av fremtiden som dette partnerskapet skal bidra til å forme.