Kommunikasjonssvikt Etiopia – Norge

I Etiopia oppfattes Norge som et lite land, med en forholdsvis homogen befolkning, som totalt sett ikke er større enn befolkningen i og rundt hovedstaden Addis Abeba.
Vi har skapt oss et «image» som oljenasjon med lommene fulle av penger. Og det er skapt en urealistisk aura om at vi forsøker å leve opp til et «image» som vertsnasjon for utdelingen av Nobels fredspris. Kan hende ønsker vi også å framstå som det vellykkede landet, fredsmegler og demokrati-eksportør, samt «champion» som menneskerettighetsaktivist ?
Vel vitende om at dette nærmer seg vulgærargumentasjon, så er denne oppfatningen hos våre samtalepartnere en reell virkelighet. Nettopp fordi vi med rette kritiserer politiske handlingsmønstre fra vårt «sosialdemokratiske verdiperspektiv» og tilsynelatende «prektige» ståsted, blir kontrastene så utfordrende. «Det er typisk norsk å være god» ligger lenger framme i bevisstheten enn vi er klar over. Persepsjonen, i dette tilfellet i Etiopia, blir så totalt forskjellig. Når vi i praktisk politikk de siste årene heller ikke har bidratt nevneverdig til å hjelpe Etiopia med fattigdomsbekjempelse, er det kan hende ikke så farlig å miste de norske bistandspengene hvis begrensningen ved ambassaden skulle måtte føre til en ytterligere reduksjon ?

Det er igjen Viktig å understreke alvoret i UDs engasjement og saksanliggende. I innhold og målsetting er det liten uenighet. Utfordringen ligger i om vi klarer å spille en rolle i forhold til intensjonen. Det har vi ikke klart. Kan hende er det umulig i den gitte konteksten, med Etiopia som nærmest et totalitært samfunn, og med vår historiske rolle i forhold til Eritrea. Kritikken min mot UD består derfor i at man ikke har lykkes i det kommunikasjonsmessige håndverket.
Etiopia er et land med en stolt historie. Selvbevisstheten fra seieren over italienerne ved Adua i 1896 ligger i ryggmargen hos etiopierne, særlig i den semittiske befolkningen i Etiopia. Det er også særlig de to semittiske folkegruppene, amharaene og tigreanerne, som er sterkest engasjert i Eritrea-konflikten, samtidig som disse gruppene for øvrig kjemper om lederrollen innenrikspolitisk. I tillegg er Oromo-folkets (den største folkegruppen i Etiopia) opposisjonsgrupper innvevet i dette komplekse bildet.
Etiopia opplever at vi kommer utenfra og «instruerer». Etter hvert har dette «imaget» blitt en hemsko, og over tid er det blitt en akkumulert irritasjon på etiopisk side, som så har ført til at etiopierne har reagert. Vi kan synes å ha utspilt vår rolle som pådriver for «dialog i flere rom» i Etiopia, og det er veldig beklagelig, ikke minst på bakgrunn av det faktum at forholdet mellom Norge og Etiopia har svært lange tradisjoner under svært forskjellige politiske forhold de siste 60 årene.
I den nylig presenterte «Plattform for en helhetlig Afrika-politikk» legges det fra norsk side stor vekt på å bidra til fredsbygging. Samarbeid med norske og lokale frivillige organisasjoner har vært et særtrekk ved den «norske modellen» for fredsbygging og dette skal føres videre. Dokumentet varsler et fortsatt høyt aktivitetsnivå på dette området, på grunnlag av den tilliten man mener at Norge har opparbeidet gjennom tidligere innsats. Når man nå skal legge ned bærebjelkene for en helhetlig norsk politikk kan man kanskje etterlyse en litt mer kritisk vurdering av de erfaringer Norge har med fredsbygging, enten dette gjelder støtte til integrerte FN-aksjoner, bilateralt arbeid eller humanitær beredskap. Betydningen av å forebygge humanitære kriser fremheves, men det er få erfaringer å støtte seg til. Erfaringene fra de siste årene (Darfur, DR Kongo, Somalia, Zimbabwe) tyder på at politisk dialog neppe vil være et mulig eller særlig effektivt tiltak. Behovet for nye modeller og nye tilnærminger er stort.

Det kan også være grunnlag for å etterlyse en mer inkluderende holdning i forhold til denne type kompleks fredsdialog. Det må selvsagt være en viss grad av konfidensialitet og fortrolighet i denne type dialoger, men generelt sett vil jeg påstå at norsk utenrikspolitikk og stortingsproposisjoner i forhold til et flerdimensjonalt bilde av forholdet til Etiopia, har vært for eksklusivt behandlet. Det er et betydelig kunnskapsmiljø i Norge i forhold til Etiopia, og dette miljøet har ikke i tilstrekkelig grad blitt inkludert i en mer helhetlig tilnærming til Etiopia, og for den saks skyld også i forholdet til Eritrea. En mer ydmyk holdning i forhold til den flerdimensjonale tverrkulturelle kommunikasjons utfordringen har vært undervurdert i frykt for å underslå universelle verdier om demokrati, menneskerettigheter og godt styresett.
Vi har feilvurdert kommunikasjonsrommet. Det ligger mye sannhet i utsagnet om at der man greier å bygge en bro av tillit, vil den være sterk nok til å bære sannheten. Nå må vi stikke «fingeren i jorda» og erkjenne de faktiske forhold og på den bakgrunn gjøre alt for å gjenopprette et klima for dialog med den sentrale maktfaktor på Afrikas horn! Det er lange og gode tradisjoner for vennskap mellom det etiopiske folk og norske miljøer. Det må vi videreføre, med en viss ydmykhet.
(Innlegget er forkortet. Red.)

Øyvind Aadland kom til Etopia som barn, og hele hans akademiske og profesjonelle liv har vært knyttet til landet. Han har en doktorgrad i flerkulturell kommunikasjon, med avhandling fra Etiopia. Han er generalsekretær i Strømmestiftelsen.