Kvinner er utvikling

Både i forhold til fortid, nåtid og framtid er kvinnene kanskje den viktigste ressurs i arbeidet med å gjøre hverdagen litt lettere, holde den værste sulten fra døra eller forebygge sykdom - og Skard underbygger denne påstanden med en mengde eksempler og egne erfaringer.
Skard har delt sin bok i to: I første del skriver hun om arbeidet med kvinner og barn. Andre del er en reise i historie og samfunn.
Forfatteren har tydeligvis et viktig anliggende med sin bok: Hun vil vaske svartmalingen vekk fra vår forestilling om «det tapte kontinent» og vise at visst er det vanskelig, men ikke umulig, og få til utvikling i Afrika. Hun spenner ut et bredt lerret for å dokumentere at hun har rett.
Fra sitt utgangspunkt på Elfenbenkysten - der Skard var stasjonert som UNICEFs direktør i Vest- og Sentral-Afrika - går forfatteren bak mytene, forestillingene og kriseoppslagene i vår del av verden. Hun har møtt grasrotfolket som med uslitelig entusiasme ser resultater av sine små og store prosjekter. De gir seg ikke øyeblikkelige utslag i de makroøkonomiske analysene - der går alt så meget verre - men Skard er kompromissløs i sin påstand om at det nytter. Og hun velger ofte lokalnivået for å underbygge sin påstand. Det minner meg om noe jeg lærte en gang - all forandring kommer nedenfra.

SKARD har for mye innsikt og kunnskap til å overbringe oss et bilde i pastellfarger. Hun ser krigene, korrupte maktmenn, barnesoldatene, aids som tapper et kontinent for hjernekraft, seksuell trakassering, omskjæring - kort sagt alle de negative trekk som ethvert våkent menneske vet er en del av bildet. Men hun konstruerer ikke enda flere mytedannelser rundt kontinentet som kan bidra til forestillingen om at intet lyspunkt finnes. I stedet prøver hun å bringe oss inn i et nytt terreng som oppsummeres med at «Det må en grunnleggende nytenkning til i forhold til bistand. Noe av det viktigste å lære mer om, er Afrikas ressurser, menneskelig, sosialt og kulturelt slik at disse kan nyttes på en konstruktiv måte. Et skjult, men løfterikt område gjelder kvinnene…..»
Det er flere fine kvinneportretter i boka.
I andre del av boka trekker Skard fram et annet «skjult, men løfterikt område» - nemlig kulturen. Hun mener dette er en forsømt dimensjon i utviklingsstrategiene. Stadig flere er blitt oppmerksomme på den dynamikken som ligger i kombinasjonen tradisjon og modernisme. Skard går gjennom store linjer i afrikansk historie og samfunn, og hun prøver å se de lange linjer gjennom afrikanske øyne. Det er spennende. Indirekte setter hun et spørsmålstegn ved «trendene» i bistanden - har vi oversett noe? Under alle omstendigheter signaliserer Skard ganske tydelig at hun mener vi har undervurdert det potensiale som ligger hos kvinnene og i kulturen.

FOR DEM SOM HAR interessert seg for afrikanske spørsmål noen år, er det selvsagt mye å nikke gjenkjennelig til i boka til Skard. Det er selve den rammen hun setter stoffet inn i, og de perspektivene hun legger inn, som gjør denne boka til noe spesielt. Kombinasjonen av kunnskap og refleksjon, evne til å se nyanser, respekten for tradisjoner og kulturer og viljen til å se det store i det små. Det er god medisin mot framtidspessimisme.
Skard har tilegnet boka til Afrikas kvinner og barn og deres venner. Dem er det mange av.