– Misbruk av statistikk

Den norske barneforskeren har i over ti år arbeidet med spørsmål knyttet til barn og sårbarhet, med særlig fokus på Afrika sør for Sahara. - Det er uheldig at overdrivelser og propaganda får råde grunnen. Dette fører til feilprioriteringer og redusert effektivitet i bistanden. De nødlidende i verden - og i særdeleshet sårbare barn - fortjener en rettferdig vurdering av sine behov i konkurransen om vår bistand, sier Kielland.
Hun viser til at mens pengene nå strømmer til prosjekter for barn som er berørte av hiv/aids i Afrika, er det mange andre grupper av minst like sårbare barn som får liten oppmerksomhet: gatebarn, barnearbeidere, barn berørt av væpnet konflikt, og barn som lever med funksjonshemninger er noen eksempler.

- Det glemmes ofte at bistand er business, og preget av konkurranse mellom faggrupper, multilaterale organisasjoner og selv temaavdelinger internt i disse organisasjonene. Dette vil også påvirke beregningen og bruken av den statistikken som utvikles av de samme organisasjonene, sier Kielland.
Den norske forskeren har blant annet representert Verdensbanken i prosessen rundt utvikling av offisielle statistiske indikatorer for barnesårbarhet. Arbeidet ledes av FN-organisasjonene UNAIDS og UNICEF - med støtte fra den statlige amerikanske bistandsorganisasjonen USAID.
- I denne prosessen ble «barnesårbarhet» operasjonelt definert til nesten utelukkende å omfatte barn berørt av hiv/aids. Dermed vil gruppen av barn som i framtiden skal regnes som «sårbare» ekskludere mange kritisk utsatte barn som ikke er direkte berørt av hiv/aids. Samtidig inkluderes også mange en-foreldrebarn som ikke er spesielt sårbare, sier Kielland.
Hun viser til ulike eksempler på det hun mener er tvilsom bruk av statistikk. Mens UNAIDS for eksempel rapporterer om en «eksplosjon» i antallet foreldreløse barn i Afrika, er virkeligheten mindre dramatisk.
- Det er riktig at antallet foreldreløse barn øker, men økningen tilsvarer befolkningsveksten i regionen. Andelen foreldreløse barn i befolkningen stiger altså ikke, sier hun - og viser til tall med liten skrift i FN-rapporten «Children on the Brink» (COTB). Den samme FN-rapporten, som er selve bibelen når det gjelder foreldreløse, fastslår med stort trykk at hele 12 prosent av Afrikas barn er foreldreløse.

Alene og forlatt? Ifølge Kielland krever det årvåkenhet for å oppdage at definisjonene av «foreldreløs» i liten grad samsvarer med vanlige fortolkninger.
- Begrepet brukes på en forvirrende og lite hensiktsmessig måte. De aller fleste oppfatter intuitivt «en foreldreløs» som et barn som har mistet begge sine foreldre, og således er alene og forlatt i verden. Det blir dermed vesentlig å gjøre oppmerksom på at den offisielle definisjonen nylig ble justert fra å omfatte barn som har mistet «begge foreldrene eller sin mor» til å omfatte barn som har mistet «minst én av foreldrene», sier Kielland.
Når FNs «bruttodefinisjon» for foreldreløse i Afrika legges til grunn, er det altså 12 prosent av barna som er såkalt foreldreløse. Imidlertid er det kun 2 prosent av barna som har mistet begge foreldrene.
- Dette siste tallet refereres det sjelden til, mens det første er i hyppig bruk, og det gjøres ikke mye for å oppklare de misforståelsene dette skaper, sier Kielland.

Økt alder, flere foreldreløse. Ifølge Kielland er det også gjort andre statistiske definisjonsgrep som har bidratt til å dramatisere «hiv/aids og foreldreløse»-krisa i Afrika. Mellom 2002- og 2004-utgavene av «Children on the Brink» ble aldersgrensen for å bli regnet som «foreldreløst barn» skjøvet tre år oppover - fra 14 til 17 år. - Dette bidro, naturlig nok, til at man i 2004 kunne rapportere om en ytterligere økning i absolutte tall, sier hun.
- Det er imidlertid påfallende at antatt andel foreldreløse ikke økte med definisjonsendringen, siden sjansen for å bli foreldreløs jo øker med alder. Den nye definisjonen kan dermed ha bidratt til å dekke over en nedskrivning av antatt andel foreldreløse, sier hun.
Den norske barneforskeren viser også til at selve tallmaterialet bak statistikkene er omstridt.
- Det er vesentlig å huske på at FN-statistikk på disse områdene ofte ikke baserer seg på nasjonale census-data (folketellinger, red.anm.) eller representative husholdsundersøkelser, men stort sett stammer fra ekstrapoleringer (estimater ut fra sammenlignbare størrelser, red. anm.) og matematiske modellberegninger, sier hun.
Ifølge Kielland blir det i slike modeller lagt inn ulike skjønnsbaserte forutsetninger, og dermed er de også sårbare for politisk påvirkning. Hun peker på at DHS' husholdsmålinger av foreldreløse ligger om lag 25 prosent lavere enn FNs «Children on the Brink».

Et sus gjennom forsamlingen. - Når enkelte afrikanske ledere likevel våger seg på å betvile FN-statistikken, anklages de ofte for å «fornekte» virkeligheten. Dette er en sjokkerende nedlatende reaksjon, mener Kielland.
Selv i den internasjonale «eliten» av fagfolk mener hun det er mange som ikke har forstått barne-statistikken. Hun viser til en opplevelse fra en Verdensbank-konferanse i fjor der en av Sør-Afrikas fremste «barn og aids»-forsker Chris Desmond påpekte at andelen foreldreløse barn i Afrika ikke lenger stiger.
- Da gikk det som et sus gjennom forsamlingen av FN-representanter, forskere og representanter fra frivillige organisasjoner. Alle fikk det travelt med å slå opp i årets utgave av «Children on the Brink» for å se om dette kunne stemme. Det gjorde det, men tallet er jo ikke akkurat framhevet, sier Kielland.

Ingen illusjoner. - Du antyder et tiltagende misbruk av statistikk i propagandistisk øyemed. Hva skulle være hensikten?
- For tiden er dette fagområdet dominert av amerikanske penger og amerikanske aktører. Jeg har hatt oppdrag for og samarbeid med flere av disse, samt internasjonale organisasjoner og multinasjonale selskaper, og troen på statistisk objektivitet er blitt nokså svekket, sier Kielland.
Hun viser til at den sittende amerikanske administrasjonen har lansert en storsatsing på hiv/aids i Afrika.
- Bush-administrasjonen har et svært nært forhold til to viktige pressgrupper: legemiddelindustrien og sterkt konservative kristne grupperinger. Både disse gruppene og Bush-administrasjonen har en egeninteresse i å beskrive virkningene av hiv/aids som verst mulig, sier Kielland.
Hun understreker samtidig at hennes kritikk ikke må tolkes som at hun mener at hiv/aids-epidemien eller situasjonen for hiv/aids-rammede barn er uviktig. - Alle er enige om at hiv/aids er alvorlig for Afrika. Vi har imidlertid også et moralsk ansvar for å påpeke at ethvert barn som er sårbart er like viktig, uansett årsak til at det er havnet i en slik situasjon, sier Kielland.