Derfor faller ikke Ukraina 

Morten Bøås Morten Bøås

Forsker I ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Etter over tre og et halvt år med krig er den sivile motstandskraften fortsatt høy. Det går derimot ikke så bra ved fronten, men det ukrainske forsvaret faller heller ikke sammen.

De russiske styrkene vinner noen metere og iblant noen kilometer, men noe frontalt gjennombrudd er det ikke. I Kyiv virker folk mer slitne nå enn ved besøket mitt for ett år siden. Forskerne og studentene vi jobber med har blitt mer fatalistiske. Alarmene som varsler om innkommende droner og missiler har blitt en del av hverdagen. 

De fleste trekker imidlertid bare på skuldrene og fortsetter med det de holdt på med. «Skjer det, så skjer det», er holdningen, og dermed er det ingen grunn til å oppsøke tilfluktsrom.

Da vi arbeidet i Ukraina i september iverksatte vi en vignett-survey om tillit, ulike former for hybride trusler og tillit til offentlige institusjoner – og vi trente studentene som skulle gjennomføre intervjuene. Butikker, barer og restauranter må ikke stenge når alarmen går, men universiteter og skoler må det. Vi avtalte derfor med studentene at hvis vi fikk en alarm, skulle vi fortsette arbeidet i et nærliggende tilfluktsrom. Alle gikk med på det, men når alarmen gikk etter et par timer var det ingen som hadde det travelt.

Andre studenter som hadde fått sine forelesninger avbrutt trakk ut på plenene mellom universitetets bygninger for å røyke, prate og flørte. Det var helt klart frikvarter, og det tok tid å få vår gjeng til universitetets tilfluktsrom. Det ordnet seg først når en av de kvinnelige studentene sa til de andre at det kunne jo være artig å se hvordan det var i dette rommet, for der hadde hun aldri vært før. 

Vi kom oss etter hvert på plass, og det var ikke mange i rommet. Faktisk bare én enslig student som satt her for å forberede seg til eksamen. Hun ble både forundret og irritert når vi dukket opp. Her hadde hun funnet det stilleste stedet på hele universitetet, så kom vi og ødela opplegget hennes.

Hva er poenget mitt med å beskrive dette? Enkelt forklart illustrerer dette den beste måten innbyggerne i Kyiv viser sin motstandskraft overfor den russiske ildkraften som rammer dem daglig. 

Selv dagen etter at Kyiv opplevde sitt største angrep så langt i krigen – et massivt angrep med over 800 droner sammen med missiler, hvorav en til og med traff et av regjeringens sentrale bygg – var dagliglivet tilbake, så fort den siste dronen var skutt ned på morgenkvisten. Butikker og kafeer åpnet. Det var søndag, så noen var ute på joggetur, andre ruslet til en kafe for morgenkaffen, eller var på vei mot en av Kyivs mange parker eller stranden ved Dnipro-elven for ettersommerens siste utebrunsj eller bad.

Den sivile motstandskraften vi ser i Kyiv gjør at byen angrep etter angrep fortsatt er en levende by, og det som skjer her og ved fronten er nært sammenvevd. 

Fronten kollapser ikke fordi soldatene vet at bak dem er det et levende Ukraina med innbyggere som jobber, studerer, spiser, drikker og forelsker seg. 

Samtidig er det levende Ukraina helt avhengig av at soldatene ved fronten holder stand. Sivil motstandskraft og militær evne til å motstå en fiende som ressursmessig er overlegen, er derfor symbiotisk. 

Det ene kan ikke skilles fra det andre. Dette er en viktig lærdom når Norge og andre europeiske land nå revurderer sin forsvarsevne.

Så langt har derfor Ukraina klart seg bra. Det er lite som tyder på russisk seier, men det er også noen store utfordringer siden slutten på krigen neppe er nært forestående. 

Den sivile motstandskraften er fortsatt høy. Problemet er at så mange har dratt, og at folk fortsetter å dra. Kollegaene våre forteller at det har blitt vanlig at mødre tar med seg sine sønner ut av Ukraina når de nærmer seg 18-årsdagen. Dette kan man faktisk se på universitetet og områdene rundt hvor studentene vanker. I dette bybildet er det et påtakelig mannsunderskudd og kvinneoverskudd.

Høy sivil motstandskraft er uunnværlig, men samtidig gir krigen ved fronten oss et viktig frempek på hvordan fremtidens kriger kan se ut. Det er ikke lenge siden man tenkte fremtidens kriger som høyteknologiske hvor behovet for mannskaper ville være liten. Krigen i Ukraina viser at dette ikke stemmer. Krigen som utkjempes i lufta er hypermoderne, men også kostnadseffektiv. De 800 dronene jeg refererte til tidligere koster ikke mer enn 5000 kroner å produsere per stykk. Det mest effektive luftvernet mot disse er ikke dyre høyteknologiske missiler, men mobile tunge maskingevær, som det eldre tyske Gepard-systemet.

Dronekrig er noe nytt og slik sett er dette en hypermoderne krig, men samtidig minner fronten om skyttergravskrigen i første verdenskrig. Det er behov for store mengder soldater, som stort sett må sitte helt stille i skyttergravene til det øyeblikket hvor man kan prøve å bevege seg fremover eller bakover og beskyte fienden. Dette er Ukrainas akilleshæl.

Den sivile motstandskraften jeg ser i Kyiv er svært høy, men samtidig er mobiliseringsevnen betydelig svakere. Folk vil ikke gi seg. Den folkelige oppslutningen om motstand er fortsatt svært høy, men det gir seg ikke automatisk utslag i vilje til å dra til fronten. Folk vet at fronten er et slaktehus, og selv om tilliten til det militære som en institusjon er høy, er tilliten til generaler og ulike avdelinger i det militære svært varierende. Noen har høy tillit, mens andre blir sett på som ledere som, uten hensyn, ofrer mannskapene som bønder på et sjakkbrett.

Dette er den vanskelige likningen som Ukrainas ledelse må løse – hvordan sivil motstandskraft og mobiliseringsvilje også kan bli symbiotisk. Hvis ikke blir det neste året med krig svært utfordrende da den type «frivillig» tvangsmobilisering som nå skjer, bare vil føre til at enda flere menn vil forsøke å forlate Ukraina.