Utviklingshjelp og stortingsvalg

Vil utviklingshjelp og bistand prege høstens valgkamp og påvirke valgets utfall? Et tilbakeblikk i tid kan gi holdepunkter for et svar. 

Den institusjonelle bistanden i Norge har eksistert i snart 50 år. I 1962 ble Norsk utviklingshjelp etablert. Opprinnelig var planen at de største summene skulle formidles multilateralt, via FN. Men de økte bevilgningene har i første rekke blitt kanalisert bilateralt. Det skulle gi norske politiske myndigheter større potensiell makt til å sette sitt stempel på bistanden. I samme retning peker utviklingen i de frivillige bidragene. 

Den første spiren til norsk u-hjelp, India-hjelpen og «Folkeaksjonen for India» på begynnelsen av 1950-tallet, hadde et ikke ubetydelig innslag av kronerullinger og pengeinnsamlinger. Det var arven fra misjonen. Mange små bidrag ble store beløp via basarer og kollekter. Men de frivillige bidragene er - om vi ser bort fra TV-innsamlingsaksjonene - blitt en ubetydelig del i det store regnskapet.

Selv misjonens eget arbeid er nå i hovedsak finansiert over offentlige budsjetter. Dermed kan det konkluderes at samtidig som utviklingshjelpen har fått stadig større økonomiske midler til disposisjon, har våre politiske myndigheter i økende grad blitt sittende med den formelle kontrollen. Politikernes beslutninger er nå viktigere enn tidligere for den samlede bistanden. Spørsmålet blir: påvirker dette velgernes partivalg?

Til nå synes dette ikke å ha skjedd. En grunn er den tverrpolitiske enigheten som lenge preget bistandspolitikken. Riktignok kunne det være uenighet om midler til å nå felles mål. For eksempel var det strid rundt Arbeiderpartiets ide om at pengene til bistanden skulle øremerkes via en særskatt til utviklingshjelp. Men den totale avvisningen av u-hjelpen var forbeholdt de politiske outsidere. 

En av dem var Anders Lange, en frittalende stemme på høyre flanke som via sin avis, Anders Langes Avis/Hundeavisen, kom med saftige utfall mot u-hjelpen på 1960-tallet. Anders Lange omdøpte særskatten, som ble innført i 1962, til «negerskatten» og krevde «folkeavstemning i stedet for negerskatt». «La oss få folkeavstemning om norske skattepenger slik: Bør de farvede hjelpes ved skattepenger eller som før på frivillig basis? (Anders Langes Avis nr. 21, 1962). Fra establishments side ble hans kritikk av u-hjelpen en bekreftelse på at motstanden var begrenset til outsidernes tumleplass.

Et av de norske hovedsamarbeidslandene ble Uganda, og i 1971 ble diktatoren Idi Amin president. Ett år senere trakk norsk bistand seg ut av Uganda. For Anders Lange ble dette en illustrasjon på hva han gjennom en årrekke hadde hevdet. For hva hadde han ikke skrevet i 1965: Norske skattebetalere bidro «til oppbygning av et sort herrevesen med palasser og generaler, og et hungersvelg mellom de gavebelessede og folket». U-hjelp ble gitt til «sorte bandittledere» som kunne «plyndre, voldta, torturere og myrde på vanlig negervis».

En vårdag i 1973 kalte Anders Lange sammen til møte på Saga kino i Oslo, senere omtalt som «Saga-møtet». Han fristet med en «tale som ikke lett glemmes». Det skulle vise seg å bli stiftelsesmøtet til «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlig inngrep», forløperen til Fremskrittspartiet. Den enkeltsak som Lange la mest vekt på, var den statlige bistanden. Den var talens startpunkt, og i den resolusjonen til Stortinget som Saga-møtet endte med var det u-hjelpen som ble nevnt. Stortinget burde innstille u-hjelpen, het det, «siden våre sykehus befinner seg i en katastrofal situasjon, konferer Radiumhospitalet og alle de ensomme gamle».

 Anders Langes parti vant fram på en skatteprotest. U-hjelpen bidro til skattetrykket, men for «folk flest» var nok ikke u-hjelpen den mest sentrale saken. Det tyder valgundersøkelsen fra 1973 på. I svarene på hva som var de to viktigste valgkampsakene er det ingen kategorier for u-hjelp. Men for Anders Lange var bistandspolitikken en viktig drivkraft bak initiativet til Saga-møtet, et møte som på sikt førte til dannelsen av Fremskrittspartiet. Hans engasjement hadde for øvrig sammenheng med hans forsvar av de hvite i Afrika.

At Anders Lange ble stifter av et parti som foran høstens valg er det nest største, kan synes gåtefullt. Med tanke på partiets bakgrunn vil det være nærliggende å tro at støtten til u-hjelp er blitt svekket ettersom Fremskrittspartiet har vokst seg stort og sterkt. 

Den tverrpolitiske enigheten på Stortinget rundt bistandspolitikken ble brutt med Anders Langes og Fremskrittspartiets inntreden. Så lenge ingen partier argumenterte for en radikal omlegging av bistanden, var det risikofritt å agitere for u-hjelp uten sideblikk til opinionen. Arbeiderpartiets Guttorm Hansen hevdet i en Stortingsdebatt om 

u-hjelpen, før Anders Langes gjennombrudd, at en politiker ikke skulle dilte etter folket, være værhane, men ha rollen som veiviser. «Her, i denne saken (dvs. u-hjelp) går jeg ut fra at de fleste i denne sal er enige i at politikeren må gå foran, være i utakt». 

Hva er så folkemeningen om u-hjelp? Ikke helt enkelt å svare på. For som man spør, får man svar. Det finnes imidlertid lange tidsserier der det samme spørsmålet er stilt i valg etter valg. Det norske valgprosjektet har fra 1981 til og med valget i 2005 stilt spørsmålet: «Noen mener at Norges hjelp til fattige land, de såkalte utviklingslandene bør skjæres ned, mens andre mener at den bør opprettholdes som nå eller eventuelt økes. Hvordan ser du på det, mener du at norsk u-hjelp bør skjæres med, at den bør opprettholdes som nå, eller mener du at den bør økes?» 

Den sterke oppslutningen om u-hjelpen er slående. Et flertall, rundt 6o prosent, har gjennom hele perioden svart at hjelpen bør opprettholdes. Som regel har noen flere svart at den bør «skjæres ned» enn «økes», men i 2005 var det motsatt. Stabiliteten i holdningsmønsteret er likevel overraskende. Fra 1981 til 2005 kan det faktisk registreres en svak utvikling mot en noe mer positiv holdning. Altså, parallelt med at oppslutningen om Fremskrittspartiet har skutt i været, har støtten til u-hjelp blitt noe sterkere.

Derfor taler alt for at verken Fremskrittspartiets suksess eller Anders Langes gjennombrudd kan forklares med motstand mot u-hjelp. Ytterst sjelden synes u-hjelp å ha vært en avgjørende sak for valg av parti. Valgundersøkelsen i 2005 stilte spørsmål om en kunne nevne to saker som var særlig viktig for ens partivalg. Av rundt 2000 intervjuede svarte én person at utviklingshjelpen var viktigst, og én person svarte nest viktigst. 

Det er også verdt å legge merke til at ved valget i 2005 ønsket for første gang ikke et flertall av Fremskrittspartiets velgere å skjære ned på u-hjelpen. Alltid tidligere hadde det vært tilfelle. Nå var det kun 36 prosent som gikk for nedskjæring. 

En mulig forklaring er at sammenhengen mellom innvandrerskepsis og motstand mot u-hjelp er blitt noe svekket. Den fremmedskeptiske er i mindre grad enn før også motstander av u-hjelp. Kanskje blir u-hjelp sett på som en mulighet for å begrense innvandringen? De innfødte hjelpes på sine hjemsteder. Påfallende er for øvrig at innvandring i FrPs propaganda synes å ha overtatt u-hjelpens posisjon som den sentrale posten som stjeler penger fra «våre egne nødstilte» (jfr. resolusjonen fra Saga-møtet).

Mye taler for at også ved høstens valg vil u-hjelpen bli en sak som ytterst få velgere vil fremheve som den avgjørende saken. Men alt er ikke som før. At et parti som ønsker kraftig reduksjon i u-hjelpen aspirerer mot regjeringsmakt, er nytt. Dessuten har motstand mot u-hjelp markert seg i andre miljøer enn i Fremskrittspartiet. 

Bestselgeren fra den siste norske Maktutredningen er Terje Tvedts bok, «Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt». Den kommer nå ut i 2. utgave, seks år etter at den opprinnelig ble lansert og etter å ha blitt trykt opp i fire opplag. Tvedts kritiske gjennomgang av norsk u-hjelp har stått på mange pensumlister. 

Tvedt er opptatt av innenrikspolitiske virkninger av u-hjelpen. Den har fremmet norsk selvgodhet og er et viktig element i «Godhetsregimet». Bistandssystemet fremstår dessuten som et lukket system der motforestillinger og kritikk lett avvises. Bistandens eliter sirkulerer fra den ene kommandoposten til den andre, fra politikk til forskning og til administrasjon

Til tross for at u-hjelpen er blitt mer kontroversiell, vil nok høstens valg igjen bli preget av de nære ting, bli et velferdsvalg med fokus på skole og utdanning, de gamle og de syke. 

Tor Bjørklund er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er særlig kjent for sine vitenskapelige arbeider om folkebevegelser/folkeavstemninger og om høyreradikale politiske organisasjoner.