Norsk pragmatisme trumfer prinsipper

Scenen er et godt bilde på å toe sine hender, vise at man ikke har noen del i det ulykkelige som skjer – et tegn på likegyldighet og ansvarsfraskrivelse. Peer Gynt kan leses som en parodi på det norske, men som alle gode parodier bygger den på en kjerne av sannhet.

Norge toer langt fra sine hender i verden, og selv om det er noen åpenbare paradokser i norsk internasjonalt engasjement, representerer vi fortsatt et privilegert land som tar ansvar når mennesker langt borte lider. Men noe holder på å forandre seg i verden, og det ser ut til at også Norge blir med på ferden.

En svakere verdensorden

Internasjonale normer og standarder trues. FNs frittalende menneskerettighetssjef, Zeid Ra’ad Al Hussein, har stilt spørsmål ved hvorvidt vi engang lenger har et internasjonalt samfunn. I åpningstalen ved menneskerettighetsrådets møte i sommer uttrykte han bekymring for at land i økende grad nekter å forholde seg til institusjonen han forvalter. Syria var åpenbart på listen hans, men også USA. Han snakket om splittelse i menneskerettighetsrådet og at stadig flere stater forsøker å unndra seg menneskerettighetsgranskning.

Nå er det selvfølgelig ikke nytt at stater bryter menneskerettigheter og at verdenssamfunnet ikke alltid lever opp til spillereglene vi i fellesskap har blitt enige om. FN-systemet og internasjonalt samarbeid er langt fra perfekt. Men tendensen er dessverre klar; vi er ikke lenger sakte men sikkert på vei mot en sterkere verdensorden, men en svakere en. Og det bekymringsverdige er at også land som Norge er på glid.

Norsk pragmatisme

Utenriksministeren har lagt fram en god stortingsmelding om menneskerettigheter. I meldingen står det at Regjeringen vil «mobilisere til støtte for FN-systemets menneskerettighetsarbeid (… og) arbeide for å beskytte etablerte menneskerettigheter og støtte opp om vedtak som bidrar til bedre gjennomføring av eksisterende forpliktelser». Likevel kunne Aftenposten i sommer dokumentere hvordan Norge kom til FN-forhandlinger om en deklarasjon om flyktninger og migranter, hvor de aktivt arbeidet mot en ordlyd som ville styrket barn på flukt sitt vern mot fengsling.

På et viktig møte hvor statene hadde en mulighet til å styrke standarder og normer – forventninger til hvordan vi skal tenke og handle, som er stabile over tid, som kan sanksjoneres ved brudd, og som skal tøyle tilfeldig utøvelse av politisk makt – valgte Norge å være pragmatiske framfor prinsipielle. De satte norsk handlingsrom framfor barns beste, slik internasjonale barnerettighetsinstitusjoner definerer barns beste.

Da Regjeringen i månedsskiftet sa nei til at barn skal få individuell rett til å klage sin sak inn til FNs barnekomité, etter at 29 land så langt har sagt ja, var det nok et eksempel på at Norge ikke lenger troner på topp som internasjonal barnerettighetsforkjemper. Igjen er begrunnelsen nasjonalt handlingsrom. Norge kan gjøre godt for barn som lider i verden, men ikke om det kan komme i motsetningsforhold til norske interesser.

En av de største truslene mot innfrielse av barns rettigheter og tilgang til skole, helse og beskyttelse verden over, er at internasjonale normer og standarder svekkes. Vi kan ikke velge hvilke rettigheter vi vil opprettholde, og hvilke vi ikke vil. Det undergraver hele systemet. Og kritikken rammer ikke bare verdens verste regimer og grusomme konflikter. Den rammer også oss. Da flyktningkrisen kom til Europa, ble politikerne pragmatiske og satte prinsipper tilside. I møte med en vanskelig verden, vil noen endre reglene slik at det blir enklere for de sterkeste å vinne.

Undergraving av prinsipper

Det er selvfølgelig en skala her, fra diktatorers grove menneskerettighetsbrudd og åpenbare brudd på internasjonal lov, til mer forsiktig, men likevel urovekkende undergraving av prinsipper og spørsmålsstilling ved vedtatte konvensjoner som plutselig også land som Norge må anstrenge seg litt ekstra for å følge.

Og grensene er ikke alltid så åpenbare. Hvilket ansvar har for eksempel Norge når vi fortsetter å selge militært utstyr til land som deltar i den saudiarabisk-ledede koalisjonen som etter alle solemerker begår krigsforbrytelser i Jemen? Norge kan i ytterste konsekvens stilles rettslig ansvarlig for bidrag til krigsforbrytelser.

Det er ikke nytt at menneskerettigheter brytes. Men land som Norge har før strukket oss, vært prinsipielle og sett på hvordan vi kan styrke standarder, ikke pragmatisk svekke dem for å sikre eget handlingsrom. Det siste er en farlig vei å velge. Det kan legitimere andre lands valg av hvilke normer og standarder de ønsker å følge – ut fra hva som er politisk opportunt i deres kontekst – og svekke Norges troverdighet i kritikk av andre staters brudd på internasjonale regler.

Norge må ikke bli med på ferden mot en svakere verdensorden, men tvert imot være en ledestjerne for det motsatte – sterkere felleskap, rettigheter og fred. FNs nye generalsekretær António Guterres har sagt at verdens mest sårbare vil være det viktigste for ham når han ved årsskiftet tar fatt på jobben sin.

Det er et prosjekt Norge bør bli med på. Og for at prosjektet skal lykkes, må Norge selv strekke seg etter de høyeste standarder.