Prabowos seier: Går Indonesia inn i en ny strongman-era?

Kari Telle

Seniorforsker, Chr. Michelsens Institutt

Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentenes egne.

14. februar gikk mer enn 204 millioner indonesiere til valglokalene. De stemte på en ny president og visepresident samt 20.000 representanter til nasjonale-, provinsielle- og distriktsparlamenter. 

Aled Williams

Seniorforsker, Chr. Michelsens Institutt

Over 50 prosent av velgerne var under 40 år. Unge velgere spilte derfor en avgjørende rolle i å bestemme hvem som vil lede Sørøst-Asias mest folkerike land: sannsynligvis Prabowo Subianto, en populist og tidligere general.

Avtroppende president Joko (Jokowi) Widodo har ledet i Indonesia i to perioder og kunne ikke stille til gjenvalg. Da Jokowi stilte som presidentkandidat for første gang i 2014, ble valget framstilt som et veiskille mellom demokrati eller autoritarianisme: den folkelige Jokowi eller hans motkandidat Prabowo. Nykommeren Jokowi, med sin brede appell, gikk av med seieren. 

I 2019 møttes de to igjen, denne gangen til en svært polariserende valgkamp. Det kom derfor som en overraskelse på selv erfarne observatører da Jokowi utnevnte Prabowo til forsvarsminister. 

I sin andre periode styrket Jokowi militærets rolle ved å plassere tidligere militære i en rekke strategiske sivile stillinger. Selv om årets presidentkappløp var mindre polarisert enn i 2019, vitner valgkampen om at grunnleggende demokratiske verdier er under press.

Motvilje mot nye krefter

Det mest urovekkende var Jokowis motvilje mot å slippe til nye krefter. Heller enn å respektere demokratiets spilleregler har han forsøkt å etablere et politisk dynasti. 

Etter et mislykket forsøk på å endre grunnloven for å forlenge sin presidentperiode fortsatte han likevel å gripe inn og hevdet at han har et moralsk ansvar for å «blande seg» (cawe cawe) i valget i 2024 til «nasjonens beste». 

I oktober 2023 stilte han seg bak Prabowo (72) og hans visepresidentkandidat Gibran Rakabuming Raka (36), sin eldste sønn. I stedet for å støtte kandidaten fremmet av sitt eget parti, The Indonesian Democratic Party of Struggle (PDI-P), har Jokowi valgt dynastisk politikk.

Indonesias kontrollinstitusjoner har så langt ikke lykkes i å bremse den anti-demokratiske utviklingen. 

I oktober 2023 vedtok forfatningsdomstolen et unntak fra kriteriene som krevde en minimumsalder på 40 år for president- og visepresidentkandidater, slik at personer som er yngre enn 40 år og som har fungert som regionssjefer kunne stille til valg i 2024. 

Dette vedtaket var som skreddersydd for Jokowis sønn Gibran, som er 36 år og har vært borgermester i hjembyen Surakarta siden 2020. 

Sjefsdommeren som avsa denne avgjørelsen, er presidentens svoger. Riktignok besluttet et etikkråd ved domstolen å avskjedige sjefsdommeren for brudd på yrkesetikk, men avgjørelsen illustrerer likevel en urovekkende svekkelse av rettslig integritet. Og Gibran blir nå visepresident.

Prabowo og Gibran har nå sannsynligvis vunnet valget. Man kan forvente kontinuitet fra Jokowi-tiden: naturressursdrevet økonomisk vekst, pro-næringsliv-lovgivning og store infrastrukturprosjekter, som for eksempel bygging av Nusantara, Indonesias nye hovedstad i Øst-Kalimantan. Men de illiberale tendensene i indonesisk politikk kan også skyte fart.

Prabowos omstridte fortid

Som tidligere general under det autoritære Suharto-regimet (1965–1998), har han blitt anklaget for grove menneskerettighetsbrudd i Øst-Timor, samt kidnapping av pro-demokrati aktivister. Men han benekter påstandene og har aldri blitt siktet. 

I denne valgkampen har Prabowo framstått som en jovial og vennlig bestefarfigur. 

Teamet hans brukte sosiale medier for å appellere til unge velgere, og strategien fungerte. 

Enkelte analytikere mener at mange velgere er for unge til å huske Indonesias en gang så levende pro-demokratiske bevegelse og Prabowos menneskerettighetsbrudd. 

Men kanskje enda viktigere: unge indonesere er opptatt av jobber og økonomisk vekst, og har tiltro til at Prabowo-Gibran vil videreføre Jokowis satsing på næringsliv og jobbskaping i en tid preget av økonomisk oppgang men også geopolitisk spenning i regionen.

Under valgkampen har Jokowi støttet Advanced Indonesia Coalition (KIM), en bred koalisjon av flere partier, inkludert Golkar of the National Mandata Party (PAN), og ikke minst Gerindra, partiet som ledes av Prabowo og gjerne omtales som et høyre-orientert, populistisk nasjonalistisk parti. 

Koalisjonen har erklært at de ønsker å videreføre Jokowis politikk, og det er sannsynlig at noen av de samme oligarkene som støttet Jokowi nå støtter Prabowo.

Spørsmålet nå er om Indonesia igjen vil gå inn i en strongman-era, med økt miljøødeleggelse og undertrykkelse: en slags Sørøst-Asiatisk Bolsonaro, med forutsigbare resultater for klima og skog?

Prabowo ble tross alt kalt en miljøkriminell av sine motstandere under valgkamen for sine rolle i et mislykket matprogram, som involverte omfattende avskoging. 

Eller vil vi se en annen tilnærming? 

Kanskje mer av den samme brede koalisjonsbygging fra Jokowi-tiden? Vi får vite snart nok etter oktobers edsavleggelse.