Hollywoods bistandshelter

Hva vet folk om fattigdom, sult og konflikter, og hva vet de om organisasjonene som forsøker å gjøre noe med det? Et tominutters innslag på Dagsrevyen, hvor sultne, syke og døde telles, gir liten forståelse for den kompliserte virkeligheten nødhjelpen navigerer i. Men der nyhetene svikter, tar Hollywood over. Derfor vandrer Verdensbanken ut i ukjent terreng: Filmanalysen.

I en ny rapport spør de:

– Hva forteller populære filmer som Blood Diamond, City of God og Slumdog millionair folk om bistand og utvikling? Og på hvilken måte reflekterer filmene hva folk egentlig tenker om verden?

Konflikt som kulisse

Forfatterne av rapporten, David Lewis, Dennis Rodgers og Michael Woolcock har poppet popcorn og sett seg gjennom 49 spillefilmer med analyse-brillene på. Og konklusjonen: Hollywoodfilmer er ”autoritative kunnskapsformidlere”, det vil si at det de formidler overskygger det andre ønsker å formidle, som Verdensbankens for eksempel.

Få av filmene de har sett er rene utviklingsfilmer. De bruker nød, katastrofer og hjelpearbeidere mest som dramatisk bakteppe. I filmene står konflikten mellom godt og ondt, og vi følger noen få personer, som oftest vestlige, og utfordringer de støter på. Typisk for denne sjangeren er at historien ikke plasseres i en større politisk og økonomisk sammenheng. Filmene formidler at ”det er en farlig og fattig verden der ute som er utfordrende for hvite å bevege seg i”. 

Et unntak er Beyond Borders fra 2003 med Angelina Jolie i hovedrollen. Hun forlater sitt sosietetsliv i London for å bli hjelpearbeider i Etiopia.

– In a place she didn´t belong, among people she never knew, she found a way to make a difference, var filmens innsalgstekst.

Filmen tar opp noen viktige utfordringer i bistandsarbeid, men plottet er likevel typisk: Møtet mellom rik og fattig, mellom vestlige og lokale, og en historie fortalt fra et vestlige ståsted.

Kikkerens moralske dilemma

Et annet yndet tema er den vestlige fotograf eller journalist som reiser uberørt fra konflikt til konflikt for å dokumentere fattigdom og grusomheter. De ser på seg selv som formidlere av sannheten, og gjør et poeng ut av at konfliktene ikke angår dem. Men i filmens vendepunkt blir de brått dratt inn i konflikten, og tvunget til å ta stilling til det de ser. Velger de å være medmenneske eller går de over lik for det beste bildet, eller den beste historien?

– I don´t take sides, I take pictures, sier fotograf og protagonist Russel Price i filmen Under fire fra 1983.

Filmene peker på noe moralske og filosofiske dilemmaer: Kan man tillate seg selv å være en observatør? Kan man la være å gripe inn fordi du har definert deg selv som flue på veggen? Den ferske svenske bok-suksessen Før flommen tar oss tar opp noe av dette, og har allerede solgt i over 100.000 eksemplarer. Presten fra Nicaragua som Russel Price snakker til i filmen, ber fotografen reise hjem hvis han ikke kan bidra med noe mer. I disse filmene, skriver Verdensbanken, består noen testen, og andre ikke. Russel Price ender opp med å ofre andres liv og sikkerhet på karrierens alter. En metafor på vestens likegyldighet ovenfor den tredje verden?

Verden skapes hjemmefra

I 2008 ga forskeren Elisabeth Eide og førstelektor Anne Hege Simonsen ut en bok om hvordan norsk pressedekning av den ikke-vestlige verden har bidratt til å forme norsk identitet. Gjennom å beskrive fjerne land og folk fungerer pressen som en arena for å forstå ”oss selv” og "de andre".

Hollywood-filmene fungerer på samme måte. Det er de vestliges moralske dilemmaer, våre møter med ”den ville verden”, fattigdommen og deres strabasiøse (og ofte heltemodige) ferd mot innsikt, og en utrettelig vilje til å hjelpe. Det påvirker vår forståelse av oss selv i den globale virkeligheten. Men problemet er at i film må fakta ofte vike for dramatiske effekter.

Likevel, vi reiser mer i dag, og kjenner flere mennesker fra andre land, det korrigerer inntrykket vi får av filmene til en viss grad. Men lektor Hollywood er fortsatt læreren de fleste hører på. Hvordan hadde filmene om bistand og utvikling sett ut hvis de ble produsert av folk i utviklingsland? Verdensbanken har ikke mange filmer fra Sør på listen sin. Men peker på en fallgruve:

– I Vesten tar vi ofte imot film fra landene i Sør som om de var direkte beskrivelser av en virkelighet. Til tross for at de er laget som kunstneriske spillefilmer, blir de ofte brukt i undervisning som fakta.

Kaster hansken

Verdensbanken savner filmer som tar opp hvordan høyt utdannede bistandsfolk med gode intensjoner i noen tilfeller er medansvarlige for å holde konflikter gående, noen ganger til og med forverre dem. De ønsker seg også en film om bistand som milliardindustri, og stater og bedrifters ulike motivasjon for å delta i slike prosjekter.

Dette høres ut som en oppfordring fra Verdensbanken: Hvem plukker opp hasken?

Og om ikke annet, har vi nå fått en liste på 49 filmer som kan være verdt å få med seg.

Dette er noen av filmene:

• Avatar (2009)
• Blood Diamond (2006)
• Circle of Deceit (1981)
• City of God (2002)
• Gandhi (1984)
• Gangs of New York (2002)
• Hotel Rwanda (2004)
• Jungle Drums of Africa (1953)
• Missing (1982)
• Salaam Bombay (1988)
• Salmon Fishing in Yemen (2011)
• Slumdog Millionaire (2009)
• Tears of the Sun (2003)
• The Beach (2000)
• The Constant Gardener (2005)
• The Killing Fields (1984)
• The Last King of Scotland (2006)
• The Year of Living Dangerously (1982)
• Tsotsi (2005)

Se rapporten og listen over de 49 filmene her

Les " Filmhøst for bistandsnerder "