Superminister med rekordbudsjett – igjen

Bistandsbudsjettet for 2008 er utviklingsministerens andre «egenkomponerte» budsjett. Ikke overraskende fortsetter regjeringen å prioritere de fem områdene som Solheim har trukket frem som særlig sentrale i norsk bistand;
• Klima, miljø og bærekraftig utvikling øker med 480 millioner kroner
• Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand øker med 306 millioner kroner
• Olje og ren energi øker med 95 millioner kroner
• Kvinner og likestilling øker med 85 millioner kroner
• Godt styresett og kamp mot korrupsjon øker med 22 millioner kroner.

At den rødgrønne regjeringen velger å fortsette å bruke mye penger på globale fond er vel heller ingen bombe. Drøyt en milliard kroner foreslås brukt på denne posten til neste år, blant annet 500 millioner kroner på vaksineinitiativet GAVI.

Mer til Verdensbanken. Mer overraskende er det nok at Verdensbanken og andre multilaterale finansinstitusjoner også er blant budsjettvinnerne, noe som har skapt en del undring og irritasjon blant de frivillige organisasjonene.
Budsjettposten Multilaterale finansinstitusjoner foreslås økt med 249 millioner kroner, en økning på hele 14,2 prosent. Støtten til Verdensbanken skal øke 80 millioner kroner, til 810 millioner kroner - en økning på drøyt 11 prosent. Her bør det nevnes at dette er et estimat av den norske støtten til den delen av banken som jobber med utvikling (IDA). Norge og andre land forplikter seg hvert tredje år til en sum som gis årlig over en treårsperiode. Summen vil med andre ord være den samme i 2008, 2009 og 2010.

Asia øker mest. Erik Solheim har lenge signalisert at han mener de gamle betegnelsene samarbeidsland og hovedsamarbeidsland gir lite mening. Blant annet har han vist til at Sudan og Afghanistan, blant landene som mottar fleste norske bistandskroner, ikke er hovedsamarbeidsland. I budsjettet for 2008 er skillet mellom såkalte samarbeidsland og hovedsamarbeidsland fjernet. Den bilaterale bistanden til land er for 2008, som i budsjettet for i år, samlet under en post for hver verdensdel. Dette gir større fleksibilitet, noe Solheim er en stor tilhenger av. Når det gjelder fordelingen mellom verdensdelene er det fortsatt Afrika som får klart mest, med 2,83 milliarder kroner til sammen. Det er en økning på 5,4 prosent fra i år. Asia får den største økningen med hele 10,2 prosent, fra 797 millioner kroner i år til 878 millioner kroner neste år. Solheims, hjertebarn, Latin-Amerika får en økning på 6,1 prosent, det vil si 262 millioner kroner totalt. Midtøsten sitter igjen med det samme som året før, 170 millioner kroner, for andre år på rad.

Mer til handel. Da Solheim i fjor la fram budsjettforslaget for 2007 fikk han blant annet kjeft for at han satset for lite på handel og næringsliv. Det har han til en viss grad forsøkt å bøte på i budsjettet for 2008. Blant annet vil han bevilge 50 millioner kroner til «Aid for trade». Alt bråket rundt Norfund har tydeligvis ikke imponert ministeren. Til tross for en ny strategi om økt satsning i fattige land får investeringsfondet akkurat den samme støtten som i år, 485 millioner kroner.

På stedet hvil. Bevilgningen til sivilt samfunn og demokratiutvikling øker med 2,1 prosent, til 1,67 milliarder kroner. Dette er en post med spesiell interesse for norske hjelpeorganisasjoner fordi den inneholder underposten «Sivilt samfunn», hvor mange organisasjoner henter mesteparten av inntektene sine fra. Støtten til organisasjonene øker med bare 30 millioner, til 1,23 milliarder kroner. Hadde denne posten økt med 7,4 prosent, som resten av budsjettet, ville det betydd om lag 50 millioner kroner mer å dele på for norske organisasjoner.
Ingen norsk utviklingsminister har hatt mer å rutte med enn Erik Solheim. Økningen på 1,5 milliarder kroner gjør at nesten alle poster vokser i rene kroner og øre. Men fordi Norge går så godt, er det fortsatt et godt stykke igjen til «drømmegrensa» på én prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI). Årets budsjett utgjør 0,98 prosent av BNI.

Organisasjonslederne reagerer slik:

Gunstein Instefjord, leder for utviklingspolitisk avdeling, Kirkens Nødhjelp.
- Vi er skuffet over at vi heller ikke denne gangen når målet om én prosent av BNI. Og vi ser jo også at med det opptrappingstempoet man har i dag, kommer vi ikke til å nå det målet i løpet av denne stortingsperioden.
- Nå økes jo bistanden med 1,5 milliarder kroner. Blir det ikke noe litt rituelt da fortsatt å fokusere på denne én-prosenten?
- Vi forholder oss til at det har vært tverrpolitisk enighet om dette i to stortingsperioder, bortsett fra Frp. To regjeringer har hatt det som mål. Allikevel klarer man altså ikke å nå målet. Det er skuffende, rett og slett. Vi er også kritiske til at støtten til Verdensbanken økes. Selv om Banken har endret seg, er det fortsatt mye som tyder på at den presser på for liberalisering og privatisering. Vi ønsker at Norge skal fryse støtten til Verdensbanken til vi er helt sikre på at de jobber på den måten vi ønsker.

Oddvar Espegren, generalsekretær Bistandsnemda:
- Først vil jeg si at vi er glade for at bistandsbudsjettet øker med 1,5 milliarder kroner. Men vi er ikke glade for at bevilgningen til organisasjonenes langsiktige utviklingsarbeid igjen står så å si på stedet hvil. Det virker som arven fra Rattsø-utvalget lever videre. Vi mener at organisasjonene burde vært én av de fem søylene som det satses på. Organisasjonene driver billig og god bistand. Vi synes også det er en tendens til at det legges stadig flere føringer på støtten til organisasjonene. Kvinner, miljø, Latin-Amerika, alt dette er jo utmerkede tiltak. Men jo flere slike føringer, desto mindre selvstendighet for organisasjonene.

Sandro Parmeggiani, generalsekretær Plan Norge:
- Vi er ikke så opptatt av dette med én prosent. Om det er 0,98 eller én prosent spiller ikke så stor rolle, det er for lite uansett. Men det er jo bra at budsjettet øker. Når det gjelder hvordan pengene brukes er det bra at det satses på kvinner og miljø. Vi synes imidlertid at det kunne vært brukt mer penger på jenter, de diskrimineres i så å si alle fattige land. Vi synes også det er vanskelig å forstå at man øker støtten til Verdensbanken og FN, når de organisasjonene har fått så mye kritikk. Det er også vanskelig å skjønne at støtten til frivillige organisasjonene ikke økes, vi driver godt og effektivt. Når det gjelder land, så skulle jeg gjerne sett enda mer til land som er særlig sårbare, som Sudan og Liberia.

Petter Eide, generalsekretær Care Norge:
- Mye bra i dette budsjettet, men vi mener det er svært viktig at ikke fattigdomsfokuset blir glemt. Det er altså slik at av de fem fattigste landene i verden, så er det bare Mali som er norsk samarbeidsland. Jeg er selvfølgelig fullstendig klar over at det er mange fattige i andre land som Norge jobbet i, men det er viktig å huske at når Norge velger å bruke mye bistand i for eksempel Afghanistan så betyr det at andre, langt fattigere land får mindre norsk hjelp. Vår bekymring er at det blir så mange satsningsområder og strategiske hensyn - fred, miljø, olje og så videre, at fattigdomsbekjempelse nærmest blir en tilfeldig konsekvens av bistanden.

Arvid Solheim, daglig leder Utviklingsfondet:
- Vi er veldig fornøyd med satsingen på miljø og klima. Dette er noe vi har jobbet for i flere år og nå føler vi at vi har fått gjennomslag. Vi er ikke fornøyd med at bevilgningen til organisasjonen heller ikke til neste år blir prioritert. Jeg synes også det er viktig å huske fattigdomsprofilen og synes for eksempel ikke vi trenger å gi bistand til Kina og andre mellominntektsland. Vi synes også det er vanskelig å forstå at man øker støtten til Verdensbanken.

Gro Brækken, generalsekretær Redd Barna:
- Redd Barna forventer at regjeringen nå snarest oppfyller løftet om én prosent av BNI til utviklingsformål. Regjeringens Soria Moria-erklæring er helt tydelig på dette punktet
Målet om én prosent til bistand ble første gang formulert i 1972, før Norges store oljerikdom. At Norge som verdens rikeste land 35 år senere fortsatt ikke har nådd målet, kan vi ikke være bekjent av. Økonomisk sett har det aldri vært lettere for Norge å sette av en halv milliard kroner ekstra enn det er nå.
Norge har vært et av få land i verden som i all hovedsak har innfridd internasjonale forpliktelser på utviklingsfeltet, noe som gir viktige signaler til andre giverland. Slik ønsker Redd Barna at det fortsatt skal være, og da må den norske regjeringen også innfri sine egne løfter på utviklingsfeltet.