Resultatfokus, ikke pengefokus

Det er ingen overdrivelse å si at Norge er blant verdens mest generøse land. Én prosent av vår brutto nasjonalinntekt (BNI) brukes på utviklingshjelp hvert eneste år. Dette har stortingsflertallet bestemt. Norge overoppfyller altså FNs målsetting om at land skal bruke 0,7 prosent av BNI på utvikling, måltallet de fleste andre land vi liker å sammenligne oss med forholder seg til.

Hvis vi ser på BNI per innbygger, er nordmenn med god margin de i verden som gir mest. Likevel er hver eneste høring på Stortinget om utviklingspolitikk en lang klagesang om alle de gode formål som ikke får penger, eller som ikke får nok penger.

Ikke utømmelig kilde

I år ba Redd Barna Stortinget om å doble utviklingshjelpen til to prosent av BNI, hvorav én prosent skulle gå til klimabistand. Man kan bare forestille seg de ville protestene fra de sektorene som uunngåelig ville fått kutt om stortingsflertallet hadde gått inn for Redd Barnas forslag, som vil innebære at nesten 40 milliarder kroner må hentes fra andre kapitler og poster i budsjettet.

Pengene som Redd Barna og andre bistandsorganisasjoner vil ha mer av kommer ikke fra en Sareptas krukke som aldri blir tom. Den kommer fra vanlige folks lommer, og skal fordeles til en rekke gode formål i vårt eget velferdssamfunn, slik som sykehus, skoler og aldershjem.

Må ha resultater

Fremskrittspartiets primærpolitikk er at vi skal kutte i utviklingshjelpen, rett og slett fordi vi mener at det er svært mye penger som gis uten at det faktisk bidrar til bistandsuavhengighet. For dette må jo være utviklingshjelpens mål: Å bidra til at land kan klare seg selv, ved hjelp av egne ressurser. Vi forholder oss imidlertid til regjeringsplattformen som sier at vi skal bruke om lag én prosent av BNI til utviklingshjelp.

Da er det viktig for oss å sørge for at pengene går dit det har effekt - på lang sikt. Det holder ikke med gode intensjoner. Vi må ha resultater.

Regjeringen har allerede gjort mye for å sørge for bedre oversikt over hvor pengene går, hva de brukes til, og hva som er effektene av det. Ett tiltak er utarbeidelse av en resultatportal. Den skal gi oss bedre oversikt over hvilke prosjekter som gir gode resultater, og hvilke som ikke gjør det.

Dette gir en bedre mulighet til å lære av feil som begås, og avslutte prosjekter som ikke oppnår de forventede resultatene.

I resultatportalen skal alle som ønsker det få innsikt i alle prosjekter, og følge status for gjennomføring og grad av måloppnåelse. Hva som førte til suksess eller hva som var utfordringene skal komme tydelig frem. Det er åpenbart et møysommelig arbeid å utarbeide mål og delmål, og definere klare indikatorer for utvikling slik at de enkelte tiltakene blir målbare.

Dernest må alt av data legges inn. Dette vil ta tid. Men det vil gi en unik mulighet til å ta i bruk kunnskap fra tidligere prosjekter når nye prosjekter og satsinger lanseres. En slik portal vil forhåpentligvis få stor betydning for både debatten og den overordnede strategiske tilnærmingen til utvikling.

Ikke for spredt

I arbeidet med å utvikle resultatportalen er målformulering det viktigste. Hovedmålet må være bistandsuavhengighet. Delmålene må bidra til bistandsuavhengighet. En viktig øvelse blir å prioritere hvilke delmål Norge skal satse på. Vi kan ikke spre oss for mye. Vi kan ikke være alt for alle.

Vi må vurdere hvordan Norge best kan bidra ut fra våre forutsetninger. Dernest må vi ha i bakhodet at utviklingslandene selv er ansvarlige for egen utvikling.

Vi kan heller ikke forvente at alle land og samfunn følger en vestlig utviklingsmodell, eller at våre forventninger til hvordan land skal utvikle seg skal være styrende. Olje og gass har vært viktig for Norges velstandsutvikling. Da kan vi ikke forvente at andre land kun bruker fornybar energi.