Utviklingslandene redder verden

– Utviklingslandene har kommet for å redde verdensøkonomien. De er de nye vekstlokomotivene, som vil føre den globale veksten videre mens høyinntektslandene stagnerer, mener Otaviano Canuto, Verdensbankens visepresident for fattigdomsreduksjon og økonomisk styring.
Canuto har redigert boken «The Day After Tomorrow: A Handbook on the Future of Economic Policy in the Developing World», som nylig ble utgitt av Verdensbanken.
Boken slår fast at nesten halvparten av veksten i verdensøkonomien i dag kommer fra utviklingsland. Disse landenes økonomier ventes å være større enn de utviklede landenes innen 2015.
Det er det fem grunner til:
• Teknologioverføring skjer fortere enn tidligere, som følge av blant annet økt handel og investering, og fordi informasjons- og kommunikasjonsteknologi har blitt billigere og mer utbredt.
• En voksende middelklasse i utviklingslandene skaper etterspørsel som fungerer som en innenlandsk katalysator for vekst.
• Mer økonomisk samhandling mellom sør og sør. Produksjonskjeder går på tvers av landegrensene, og mange handelshindrene mellom utviklingsland har blitt bygget ned.
• Høyere råvarepriser kommer mange utviklingsland til gode, samtidig som inntektene blir bedre håndtert enn tidligere.
• Bedre makroøkonomisk styring i utviklingslandene enn før.

Ekko fra IMF

Det samme budskapet kunne høres da Det internasjonale pengefondet (IMF) nylig la fram sin halvårige rapport om tilstanden i verdensøkonomien. Mens de nye vekstøkonomiene i Asia og Latin-Amerika fosser framover, henger de rike landene etter, lød omkvedet.
Samtidig understreker IMF at utviklingen i utviklingslandene og industrilandene fortsatt er gjensidig avhengig av hverandre fordi en stor del av veksten i de framvoksende økonomiene kommer fra eksport til vestlige land. Men i takt med at den innenlandske middelklassen i utviklingslandene vokser, blir denne avhengigheten mindre.

På- og avkobling

Fordi fattige land eksporterer til markedene i rike land, har økonomiske sykluser i rike og fattige land pleid å følge hverandre tett. Det så man også i fjor, da finanskrisa spredde seg fra rike til fattige land. Da vestlige banker strammet inn lånebetingelsene og forbrukerne tok en pause i forbruksjaget, førte det til at gruvearbeidere i Sør-Afrika og fabrikksansatte i Kina mistet jobben. Veksttakten i utviklingsland falt markant i 2009.
Men selv om de sykliske svingningene henger sammen, har utviklingslandene hatt en høyere vekstrate enn de rike landene gjennom hele 2000-tallet. Utviklingslandenes økonomier vokste omtrent like fort som i de rike landene fram til midten av nittitallet, men vokser nå vesentlig raskere. Finanskrisen slo også svakere inn i Asia, Afrika og Latin-Amerika enn i Europa og USA.
I Verdensbank-språk: «selv om man fremdeles har en «syklisk kopling» mellom fattige og rike land, har det skjedd en «trendmessig avkopling» i de underliggende vekstratene. Utviklingslandene drar fra.»

Ny relevans

De rikeste landene i verden har derimot sunket ned i offentlig gjeld og budsjettunderskudd. Velferdsstatene vakler under vekten av eldrebølgen, samtidig som milliarder har blitt pøst inn i redningsaksjoner for finansnæringen og krigføring i Irak og Afghanistan. Selv når midlertidige krisetiltak blir avsluttet, anslår Verdensbankene at G20-landenes gjeld vil nå 118 prosent av deres bruttonasjonalprodukt innen 2014.
Den økonomiske veksten er i ferd med å øke igjen, men uten at det skaper flere arbeidsplasser. IMF anslår at 210 millioner mennesker i verden er arbeidsløse i dag, 30 millioner flere enn i 2007. I land etter land forsøker statsledere å få aksept for smertefulle nedskjæringer i velferdstjenester.
Dermed kan det bli utviklingslandene som kommer til redningen for de rike og blir den nye motoren i verdensøkonomien.
– Utviklingslandenes økonomiske horisont er lovende, mener Verdensbankdirektør Marcelo Giugale.
Når veksten i verdensøkonomien finner en ny balanse vil utviklingslandene få en ny relevans. Det vil også endre deres politiske agenda. Jevnt over vil den økonomiske styringen være sterkere, myndighetene vil være bedre, og begynnelsen på slutten for fattigdommen vil være innen rekkevidde, tror han.