Vil bevare skriften på veggen

- Hvorfor har dere malt helleristningene i rødt? Er ikke det å ødelegge dem? lurer Sher Ghazi fra Aga Khan Cultural Service Pakistan (AKCSP). Ingeniøren og lederen for et kulturminnevernprosjekt i den vakre Hunza-dalen i Nord-Pakistan, studerer nøye strektegningene av vikingskip, mennesker og en fugl, som viser seg å være en hest.
Anne Sofie Hygen, arkeolog og rådgiver hos Riksantikvaren, sier seg enig i at det er et dilemma om man skal bevare helleristningene i sin opprinnelige form, eller male dem så de blir tydeligere å se for publikum.
- Det er åpenbart at vi deler oppfatningen om at inngrep for å bevare og beskytte helleristningene bør holdes til et minimum. Helleristninger er et globalt fenomen, og utsettes for de samme skadene verden over. Det er flott at vi kan utveksle erfaringer og jobbe sammen for å bevare dem, sier Hygen til Bistandsaktuelt.

Frostsprengninger. Feltturen til Østfold er del av norgesbesøket til tre representanter for AKCSP. Som ledd i en samarbeidsavtale med Riksantikvaren skal den pakistanske kulturminnevernorganisasjonen få teknisk assistanse til å verne og dokumentere skader på helleristninger. Sacred Rock of Hunza ligger på 2500 meter over havet, og har de samme problemene med kulde, is og frostsprengninger som i Norge. Stedet er overstrødd av helleristninger fra alle perioder helt frem til vår tid.
- Tegningene viser alt fra ibukser (hellige geitebukker, red. anm.) mennesker og andre figurer, til inskripsjoner fra folk som har vært på gjennomfart, tilbake til 700 før Kristus. For eksempel har ambassadøren fra Kina skrevet melding til keiseren i Hunza om at nå er han på vei, forteller Lyder Marstrander, seniorrådgiver hos Riksantikvaren.
- Hvorfor skal Norge bruke bistandspenger på bevaring av helleristninger i Pakistan?
- Miljøvern er et viktig mål for norsk bistand, og vern av kulturminner er en del av dette. For landsbyene som har disse hellige helleristningene i nærheten, er det vel så viktig å bevare sine kulturelle og historiske røtter, som å få til sosial utvikling, sier Marstrander.

Lokalt eierskap. Aga Khan er et verdensomspennende nettverk av utviklingsorganisasjoner - knyttet til ismailernes leder prins Aga Khan (en retning innenfor islam, red. anm.), og AKCSPs prosjekter har ofte et sosialt tilsnitt. Organisasjonen krever at det opprettes et landsbyråd med kvinnerepresentasjon, som blir samarbeidspartner i landsbyen. Når organisasjonen går inn i en landsby for å restaurere et kulturminne, for eksempel en moské, vil den også gjøre utbedringer i landsbyens vann- og sanitæranlegg, asfaltering eller parker.
- På denne måten har vi fått folk som har flyttet fra historiske boplasser, til å flytte tilbake igjen. Vi er opptatt av at kulturminnene skal ha lokalt eierskap, og at landsbyene selv skal engasjere seg i bevaringen, sier Sher Ghazi.
Han sier de hellige inskripsjonene har stor betydning både for landsbyene rundt og den øvrige befolkningen. Turister kommer langveis fra for å se dem. For prosjektpengene skal man også legge bedre til rette for besøkende, med suvenirbutikker og kafeer.

Kan ikke bevare evig. Lyder Marstrander påpeker at kulturminnevern sjelden handler om å bevare noe til evig tid, men i beste fall forsinke aldringsprosessen og dokumentere for ettertiden hva som fantes, og hvorfor man tok de grep man gjorde.
- Når bergflaten er dårlig og tåler lite frostsprengning, er det lite annet vi kan gjøre enn å akseptere at naturen er sånn. De har nok kanskje litt høye forventninger til hvor mye som kan bevares i Pakistan, sier han.
I Trondheim fikk to andre pakistanske delegater se hvordan Riksantikvarens nye kulturminnedatabase er bygget opp, for å vurdere om tilsvarende base kan egne seg i Pakistan. En IT-medarbeider og en teknisk konservator fra Riksantikvaren vil senere besøke Hunza-dalen.

Plikt. Anne Sofie Hygen børster kvist og kvas bort fra fjellveggen, klistrer papirarket over et vikingskip, og stryker med trykksverte over helleristningen så tegningen kommer fram. Metoden er bedre egnet enn fotografering til å dokumentere skader i fjellet. Ghazi knipser bilder.
- Jeg har lært masse allerede, både gjennom diskusjoner og feltbesøk. Senere skal vi lære representanter for landsbyene hva de selv kan gjøre for å bevare helleristningene. Det er vår plikt å sørge for at vi ikke mister denne rike kulturelle arven.

FAKTA:
• Riksantikvaren er en av flere norske statlige institusjoner som er involvert i institusjonssamarbeid med institusjoner i utviklingsland. Slikt samarbeid finansieres over det norske bistandsbudsjettet.
• Samarbeidsavtalen mellom Riksantikvaren og AKSCP har et budsjett på 560.000 kroner og strekker seg over tre år.