– Nesten alt her er grått

– Jeg drakk kaffe på balkongen i morges, sier Shurouq (32).

Det blir stille i telefonen, noen sekunder, før alenemoren forteller om omgivelsene utenfor leiligheten hun nylig fikk leid til seg selv og den fire år gamle datteren.

– Nesten alt er grått. Det er ødelagte bygninger og telt så langt man kan se. Fra leiligheten hvor vi bodde før, kunne vi se havet. Nå ser vi bare en ørken av ruiner.

Landskapet Shurouq beskriver, portretteres også i en ny kartlegging Palestine Shelter Cluster har gjort ved intervjuer med 1951 mennesker i Deir al-Balah, Khan Younis og Gaza by.

Ifølge rapporten «Exposed on all sides» lever minst ni av ti under boforhold som omtales som «krise», «kritisk» eller «katastrofal».

• To av tre husholdninger i undersøkelsen bor i telt eller andre provisoriske husly.

• 71 prosent av de som bor i skadde bygninger oppga at de ikke hadde råd til reparasjon, og mange sa at det heller ikke var mulig å oppdrive materialer.

• Bare én av ti hadde fått hjelp til husly eller husholdningsartikler i måneden før spørreundersøkelsen ble gjennomført.

Israelske myndigheters krav og «uforutsigbare rutiner» for å godkjenne hva som kan importeres til Gaza, hindrer at nødhjelp når fram til de som trenger den, ifølge rapporten.

Særlig rammes varer som Israel klassifiserer som «dual use», altså som kan anvendes til ulike formål. Dette betyr blant annet at det er restriksjoner på drivstoff, solenergi-utstyr, bygge- og reparasjonsmaterialer og ikke minst store maskiner for rydding av ruiner.

– Ingen gode morgener

Shelter Clusters undersøkelse viser at situasjonen er prekær, og nesten alle de spurte – 97 prosent – oppga minst ett problem ved stedet der de nå bodde. Ekstremt mange lever i en provisorisk løsning, der det å lage mat, vaske seg eller sove var ekstremt krevende.

Himmelen er blå over Shurouqs balkong når vi snakker med henne på telefon.
Hun har fått jobb i Redd Barna og skal snart begynne arbeidsdagen.
Men det er ingen god morgen.

– Ingen morgener er gode her lenger. Også i dag våknet jeg og sammenlignet livet mitt med slik det var før. Jeg klarer ikke å venne meg til denne virkeligheten, og det føles nesten umulig å skulle skape et nytt liv i disse ruinene.

Hun blir stille.

Så forteller hun om den natten, i oktober 2023, da hun hastet til sykehuset for å se hvordan det gikk med ektemannen, etter enda et missilangrep.

– Dessverre forlot mannen min oss den kvelden, der på sykehuset.

En fersk UN Women-rapport anslår at mer enn dobbelt så mange husholdninger i Gaza ledes av kvinner som i oktober 2023. Og slike husholdninger har ifølge FN-organisasjonen de største bo-utfordringene. Shurouq sier det er krevende å være alenemor i Gaza.

– Vi fikk ikke med oss annet enn det vi hadde på oss da vi flyktet den kvelden. Siden har jeg og datteren min måttet flykte mer enn ti ganger.

– Som et «La La Land»

FNs nødhjelpskontor (OCHA) fremhever i sin siste situasjonsrapport at den humanitære situasjonen er ekstremt krevende. Shurouq er opptatt av mangelen på vann og strøm.

– Noen har fortsatt solcellepaneler og kan lade mobilen eller få litt lys i en lyspære. Men de fleste har ikke strøm. Og vi må stå i lange køer når tankbilen kommer med vann.

– Også er det rotter overalt, fordi det fortsatt ligger døde mennesker i ruinene.

Skadedyrene Shurouq beskriver er blitt en del av hverdagen i Gaza, enten man bor i telt eller i ødelagte bygninger. I Shelter Clusters kartlegging oppga 89 prosent at de hadde gnagere i huslyet, 79 prosent rapporterte om utfordringer med flått og lus.

– Sammenlignet med situasjonen nå, var livet her som et «La La Land» før.

Shurouq fikk jobb i Redd Barna for et år siden, og kunne derfor leie leiligheten hvor hun nå bor med datteren. Men før det hadde de vært på flukt fra sted til sted.

Den første tiden søkte de husly hos søsknene hennes og deres familier.

– Vi var tolv mennesker som måtte dele et lite telt. 

– Blant de heldige

Mor og datter har også søkt ly i ødelagte bygninger. Men det var tiden i en teltleir – gjennom sommerheten og vinterkulda – som var tyngst. Shurouq beskriver en følelse av skyld, fordi hun ikke har klart å beskytte datteren mot det å være på flukt, mot sult.

– Jeg har også dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å skaffe henne ordentlige klær. Hun vokser jo hele tiden, men jeg måtte kle henne i gutteklær.

Nå klarer de to på et vis å få hverdagen til å gå rundt.

– Jeg er blant de heldige, siden jeg fikk meg en jobb. Det er få bygninger som fortsatt står i Gaza, men vi er blant de privilegerte som har fått leie en delvis ødelagt leilighet.

Shurouq forteller at det er mulig å få kjøpt mat, men at prisene på markedet er ekstremt høye, også for basisvarer. Og strømprisen gjør at kjøleskapet hun klarte å få kjøpt, bare kan være påskrudd i tre timer daglig. Kjøpet ga likevel en følelse av normalitet.

– Datteren min hadde aldri sett noe lignende. Hun trodde det var et klesskap.

Shurouq ler, Panorama spør om hun har vært tilbake i den gamle leiligheten, den hun og datteren forlot i all hast den oktoberdagen for tre år siden.

– Ja. Jeg håpet å finne bare én ting som tilhørte mannen min. Eller noe datteren min hadde fra sine første levemåneder. Men det finnes ingenting der. Alt er borte.

Hun forteller om en stor toppleilighet, helt vest i Gaza by.

– Den var vakker, utformet i klassisk, andalusisk stil. Også hadde vi utsikt over havet. Jeg klarer ikke å beskrive hvordan det føles å gå forbi stedet der du opplevde noen av de lykkeligste øyeblikkene i livet, og se at ingenting er igjen.

– Er helt utmattet

Shurouq forteller at de fortsatt kan høre lyden av bombenedslag fra den nye leiligheten, og sier det vondt å se frykten i øynene hos datteren.

– Jeg kjenner på skyldfølelse fordi jeg ikke kan gi henne den barndommen hun fortjener.

Hvordan snakker du om situasjonen med henne, spør Panorama.

– Da hun begynte å sette ord på ting, kalte hun alle menn hun så på gata for baba. Det er veldig vanskelig å forklare henne hva som har skjedd. Hun vokser opp uten muligheter.

Hun mener våpenhvilen som ble undertegnet for snart et år siden, ikke har endret stort for folk flest, sier at barn i Gaza burde gått til et klasserom hver morgen.

– Jeg ser de solbrente ansiktene deres, konstant ute i solen på jakt etter vann eller mat. Jeg ser håpløsheten i øynene deres. De er helt utmattet.

Redd Barna tilbyr mange barn psykososial oppfølging i såkalte child friendly spaces.

– Vi forsøker å gi barna en arena der de kan være del av et fellesskap. Et sted hvor de kan utforske egne talenter, som tegning eller skriving, der de ganske enkelt kan få være barn.

Vi har snakket i en halvtimes tid i telefonen når Shurouq må tilbake til jobben i et område FN omtaler som «på sammenbruddets rand». Vi spør hva hun tenker om fremtiden.

– Gaza trenger gjenoppbygging i enorm skala. Men dét handler om mer en bygninger og infrastruktur. Det handler også om å gjenoppbygge menneskers liv.

For egen del er håpet enkelt, sier hun.

– Jeg vil at datteren min skal gå på skole og kunne leke med venner – at hun skal ha en normal barndom. Vi ber ikke om mye. Bare muligheten til å leve anstendige liv.

Panorama har valgt å anonymisere Shurouqs etternavn av sikkerhetshensyn.