Tojes nye tall har den gamle svakheten

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Asle Toje vil avskaffe én-prosentmålet for norsk bistand. I stedet mener han Norge bør bruke mellom 0,7 og 0,85 prosent av bruttonasjonalinntekten.

Toje har et poeng når han kritiserer én-prosentmålet. Det finnes ingen analyse som viser at akkurat én prosent av norsk BNI er riktig nivå på bistanden. Når norsk økonomi vokser, øker også bistandsbudsjettet, uten at noen først har sannsynliggjort at de ekstra pengene kan brukes godt.

Men hvis problemet med én prosent er at tallet mangler en faglig begrunnelse, løses det neppe ved å velge et lavere tall med den samme svakheten. Toje erstatter én prosent med 0,7 til 0,85, uten noe godt svar på hvorfor akkurat dette nivået er bedre, annet enn at Danmark og Sverige ligger der. Det er fortsatt giveren som er målestokken, og ikke hva bistanden skal oppnå.

Enkeltprosjekter som bevis

Det samme skjer når Toje skal dokumentere at nivået er for høyt. Han plukker et par enkeltprosjekter fra et budsjett på 56 milliarder kroner og lar dem stå som bevis for helheten. Det sier kanskje noe om akkurat disse prosjektene, men lite om hvor stort det samlede budsjettet bør være.

Prioriteringene Toje etterlyser, burde begynne et annet sted. Hvor er behovene størst? Hvor finnes det store finansieringsgap som andre givere ikke fyller? Hvor har vi kunnskap om tiltak som faktisk virker? Og hvor har Norge, eller institusjonene vi finansierer, forutsetninger for å gjøre en større forskjell? Svarene på disse spørsmålene vil tvinge fram nødvendige valg.

Det er dette norsk bistand lenge har vært dårlig til. Når en ny regjering lanserer en satsing, kommer den som regel i tillegg til det vi allerede gjør. Når et nytt problem oppstår, finner også det veien inn i budsjettet. Resultatet er en bistandspolitisk meny med svært mange mål, land, sektorer og aktører.

Havforskerne kan vise til norsk kompetanse på hav, demokratiforkjempere til demokratiets tilbakegang, klimaaktørene til klimakrisen og organisasjonene til sine partnere. Alle kan ha gode argumenter. Problemet er at summen av gode formål ikke er en prioritering.

Vi må bestemme hva som er viktigst

Skal norsk bistand endres, må vi bestemme hva som er viktigst. Jeg mener fattigdomsbekjempelse må være retningsviseren, og at behov, finansieringsgap, sannsynlig effekt og norske fortrinn bør være med på å avgjøre hvilke land, temaer og formål som får plass. Vi har foreslått én måte å gjøre det på. Andre kan komme til andre svar. Det viktige er at noen faktisk velger, og da må noe velges bort.

Noen land må ut og noen temaer må få mindre. Enkelte formål kan være viktige for Norge uten at de derfor skal finansieres over bistandsbudsjettet. Sikkerhets- og utenrikspolitiske interesser må kunne finansieres som nettopp det, og ikke nødvendigvis som bistand.

Jo mindre budsjettet blir, desto viktigere blir prioriteringen. Hvis Toje vil kutte bistanden med mange milliarder, skylder han derfor et tydeligere svar på hva som skal bort. Hvilke land skal Norge trekke seg ut av? Hvilke formål skal miste støtte? Hvilke organisasjoner og institusjoner skal få mindre? Uten slike svar er 0,8 prosent bare en mindre ramme rundt for å svare på de samme valgene.

Begge er politiske valg

Jeg ser heller ingen grunn til at Norge nå skal redusere bistanden. OECD-tallene Toje viser til, illustrerer hvorfor. Verdens samlede bistand falt kraftig i 2025, samtidig som behovene har blitt større. Vi vet dessuten at det finnes tiltak, blant annet innen global helse, der effekten er godt dokumentert og finansieringsbehovet er stort. Det samme gjelder den humanitære innsatsen.

Verken én prosent eller 0,7 er derfor svaret i seg selv. Begge er politiske valg av nivå, ikke argumenter for hva pengene bør gå til. Den debatten fortjener mer enn et nytt tall å samles rundt.

Toje har brukt en kronikk på å fortelle oss hvor mye Norge bør bruke. Neste gang håper jeg han bruker like mye plass på å fortelle oss på hva.