Bistandens andre problem

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Nikolai Hegertun skriver at bistandens største problem ikke er prioriteringer, effektivitet og resultater, men at det ideologiske og politiske grunnlaget smuldrer opp. Han har rett i at dette er resultat av store globale trender, men underspiller norske politikeres ansvar. Politikerne har vannet ut bistanden og dermed gjort den mer sårbar for kritikk og misnøye.

Bistand betyr for mye forskjellig

Når man sier bistand tenker folk fattigdomsbekjempelse og nødhjelp. Likevel brukes norsk bistand til stadig flere ting som ikke har dette som formål. Siden 2022 har andelen til utvikling, fattigdomsreduksjon og humanitær innsats falt fra 65 til 53 prosent.

Hegertun beskriver godt hvordan fragmentering følger av at problemene har blitt sektoroverskridende. Likevel er det godt innenfor vår kontroll hvordan vi møter en slik verden. Svaret har lenge vært å forsøke å løse alt mulig innenfor bistandsrammen. Bistand er i dag vaksiner og skolegang, men også plastopprydding i havet og driftsstøtte til den ukrainske staten.

Når bistanden vannes ut og vi ikke kan si tydelig hva vi har fått for pengene, blir den vanskelig å forsvare.

Et budsjett som gir mening

I Langsikts innspill til Prosjekt Vendepunkt foreslår vi, som flere andre, å dele bistandsbudsjettet etter formål: 0,7 prosent av BNI til fattigdomsrettet bistand, og minimum 0,3 prosent til globale fellesgoder med utviklingsrelevans. Slik orienteres bistanden tilbake til sitt opprinnelige formål, mens globale utfordringer som særlig rammer de fattigste får sin egen finansiering.

Neste skritt er å konsentrere bistanden om de beste tiltakene. Hovedvekten bør ligge på det som kjøper mest fattigdomsreduksjon og redder flest liv per krone. Dette vil innebære en rekke større endringer på budsjettet. Ett grep er både enkelt og stort: å gi mer gjennom Verdensbankens fond for de fattigste landene (IDA), fra under 3 prosent i dag til 15 innen 2030. Hver krone rekker langt der, og resultatene er godt dokumentert.

I tillegg må vi støtte tiltak som forsøker å styrke systemer i land der disse er dårlige. Slike tiltak er vanskeligere å måle effekten av, men vi må likevel prøve. Merverdien av systemstøtte må sannsynliggjøres i forskning, og evidens fra evalueringer, for eksempel økt tjenesteleveranse, selvfinansiering og robusthet i møte med kriser. 

Bedre bistand og bedre forklaringer

Bistanden står overfor massive endringer. Her “på berget” overlever den foreløpig både sin egen nekrolog og hyppige kuttforslag. Skal bistanden leve videre må den vise at pengene gir mest mulig igjen. Hovedkriteriene — fattigdomsreduksjon og kostnadseffektivitet — trenger en målestokk å vurdere tiltakene mot. Den bør Norad få i oppdrag å utarbeide. Vi må kunne si hva pengene har gitt, med overbevisning, og her er det stort forbedringspotensial. To gode kandidater som annen bistand kan måles mot er IDA og kontantstøtte.

Slik kan vi sørge for å ha gode svar når noen spør hva pengene gikk til. En bistand vi kan forklare, er en bistand vi kan forsvare.