Kina grabber ikke land i Afrika

I 2008 meldte internasjonale medier at det kinesiske telekomselskapet ZTE hadde kjøpt tre millioner hektar land i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) for å dyrke palmeolje. Oppkjøpet ble framstilt som et bevis på at Kina var i ferd med å skaffe seg kontroll over store landarealer i Afrika: Målet skulle være å sikre ressurser til en hjemlig kinesisk økonomi på høygir.

Investeringen ble omtalt av en rekke kilder – i det velrennomerte tidsskriftet The Economist, i rapporter fra solide forskningsinstitusjoner, av FNs spesialrapportør for retten til mat og i utspill fra frivillige organisasjoner og aktivister verden over.

I realiteten var det hele et luftslott og det ble aldri etablert noen kinesisk gigantplantasje i det indre av DRC. Medieomtalen var basert på opplysninger fra entusiastiske aktører på kinesisk og kongolesisk side, men manglet substans.

De store planene fordampet, blant annet på grunn av at det manglet veier og annen infrastruktur i regionen. Det hele endte med noen få hundre hektar med oljepalmer. Likevel fikk det påståtte kinesiske landranet et langt liv i internasjonale databaser, i rapporter og på internett.

Vil skille myter og fakta

Historien brettes ut i den nye boka «Will Africa Feed China?», skrevet av professor Deborah Brautigam, som leder China Africa Research Initiative ved Johns Hopkins University i Washington DC.

Brautigam er en ledende ekspert på kinesisk bistand og investeringer i Afrika. Hun har tatt mål av seg å skille myter fra fakta når det gjelder Kinas investeringer i afrikansk landbruk.

Boka er også en slags reiseskildring fra hennes reiser på kryss og tvers av det afrikanske kontinentet. På sine reiser og gjennom kildestudier finner forskeren ut at flere av de påståtte kinesiske investeringene i Afrikas landbruk kommer i samme kategori som palmeoljeinvesteringen i DRC.

De har aldri blitt realisert. Andre har blitt virkeliggjort, men ofte i mye mindre omfang enn det media, forskere og frivillige organisasjoner har rapportert.

Begrenset omfang

– Selv om et økende antall kinesiske selskaper innen kommersielt landbruk har vært på leting etter investeringer i Afrika, har denne interessen så langt ikke manifestert seg i omfattende investeringer i land, slås det fast i boka.

Den rommer en oversikt over faktiske investeringer som kinesiske selskaper hadde gjort i afrikansk landbruk til og med 2014. Ifølge denne var det reelle omfanget av slike avtaler i underkant av 250 000 hektar, fordelt på hele kontinentet.

250 000 hektar tilsvarer det samlede jordbruksareal i de tre norske fylkene Hedmark, Oppland og Buskerud, eller mindre enn én promille av Afrikas dyrkbare areal.

Halvparten av de faktiske kinesiske investeringene er i ett land, Kamerun. Resten er fordelt på en håndfull afrikanske land, som Togo, Zambia, Mali, Angola, Tanzania og Ghana.

Ingen sentral plan

Brautigam har også sett på hvilken rolle kinesiske myndigheter har. Er det slik at myndighetene i Beijing prøver å styre investeringer for å sikre Kina tilgang til afrikansk jord og dermed trygge Kinas matsikkerhet?

Nei, konkluderer forskeren. Hun viser til at kinesiske selskaper innen kommersielt landbruk, i likhet med selskaper i andre bransjer, har vært oppmuntret til å øke sine investeringer utenlands.

Men det er foreløpig ikke noe som tyder på at kinesiske myndigheter har en bevisst politikk for å sikre Kina matjord i Afrika.

Brautigam skriver at de to store statlige kinesiske finansieringsinstitusjonene China Eximbank og China Development Bank til nå har vært mye mer aktive i å støtte afrikanske lands investeringer i eget landbruk og matindustri enn i å løfte fram kinesiske landbruksinvesteringer i Afrika.

I praksis viser det seg også at investeringene ikke er innrettet for å sende mat hjem til Kina. De kinesiske selskapene som har etablert seg i Afrika produserer som oftest for det lokale afrikanske markedet i det landet de er etablert. I andre tilfeller produserer de tradisjonelle afrikanske eksportvarer for verdensmarkedet.

Jordrettigheter

Brautigam mener også det er god grunn til bekymring for om småbøndenes interesser blir ivaretatt i møtet med investorer, enten de er utenlandske eller kinesiske. En utfordring er at rettighetene til jordbruksland i mange afrikanske land kan være kompliserte – og mer kompliserte enn det myndighetene i landene vil ha det til.

Boka gir eksempler på at kinesiske selskaper i liten grad tar hensyn til dette. Det har i noen tilfeller gitt konflikter.

– Kinesiske selskaper har som oftest ikke akseptert at bedrifters samfunnsansvar krever mer enn uten spørsmål å ta lokale myndigheter på ordet når de sier at tildelt land er «eid av staten» eller uten eiere, skriver Brautigam.

Om ikke kinesiske investorer tar et selvstendig ansvar for å undersøke eierforhold til jord, vil de fortsatt bli møtt med protester og lokal motstand, mener hun.