Kilimanjaro nasjonalpark – et lite stykke Norge

Odd Eliassen er et ukjent navn for de fleste. På tross av at han er en av Norges mest meritterte fjellklatrer og tindebestiger. Han var første nordmann på toppen av Mount Everest. Først opp Trollveggen, først til å krysse Dronning Mauds land i tillegg til Grønland i fullt Nansen-utstyr. 

Men historien han vil fortelle nå, handler om noe helt annet.

Om et prosjekt han synes har fått ufortjent liten oppmerksomhet; Norges rolle i utviklingen av Kilimanjaro nasjonalpark tilbake på 70-tallet.

Det skal vise seg at det er vanskelig å finne stemmer fra så langt tilbake i tid. I Riksarkivet finnes tilgang til alle Norads dokumenter om prosjektet, men den menneskelige hukommelsen er det verre med.

– Bistandshistorie glemmes veldig fort, både her hjemme og der det skjer, sier Lars Kåre Grimsby som er Tanzania-ekspert og førsteamanuensis i Miljø -og Utviklingsstudier på NMBU. 

Han har vært på iherdig leting etter kilder til Norad-prosjektet, men uten hell.

Eliassen er en av de få som husker, så dette blir mest hans historie. 81-åringen bor med kone og hund på toppen av en kolle i et stille boligstrøk i Heggedal utenfor Oslo. Klatring er blitt mindre av, men legenden tilbakelegger fremdeles bortimot 300 mil på ski hver vinter. 

Perfekt jobb

På midten av 70-tallet hadde Eliassen vært i Nepal og Afghanistan og klatret, i tillegg til at han drev med hyttebygging for Den Norske Turistforeningen i den norske fjellheimen. DNT hadde fått en noe uvanlig henvendelse fra Norad; kunne de bistå som konsulenter i opprettelsen av Kilimanjaro nasjonalpark? 20 millioner kroner var allerede bevilget og arbeidet påbegynt.

Formålet var tredobbelt; Selve naturverntanken med vern mot forsøpling, krypskyting og skogbrannfare.

Det andre motivet var rent økonomisk med tanke på tiltrekningskraften dette fjellet hadde på turister, og for det tredje sysselsettingen rundt dette. Her var også faglig bistand nødvendig. Det skulle tilrettelegges for den økende tilstrømmingen av turister ved blant annet bygging av hytter for overnatting på den eldste ruten til toppen, Marangu-ruten. Norsk erfaring kunne komme godt med her, og da stillingsannonsen fra Norad dukket opp, var ikke Eliassen i tvil.

– De søkte etter «tømmermester som kunne jobbe i tynn luft», erindrer Eliassen, som understreker at han er snekker og ikke tømmermester, men tynn luft er han i hvert fall godt vant med.

– Dette var jo en perfekt jobb for meg. Det var mange dyktige lokale håndverkere, men snekre kunne de ikke. De fleste var heller ikke fjellvante, minnes Eliassen, som tok en rask beslutning og flyttet med kone og to små døtre til Marangu ved foten av Kilimanjaro.

Lokal oppfinnsomhet

Her skulle den eldste ruten, Marangu-ruten fra 1900, utbedres. 60 hytter skulle bygges fordelt på fire steder med enorme høydeforskjeller. Først administrasjonsbygninger ved Marangu Gate på 1840 m.o.h., dernest Mandara på 2.740 m.o.h., så Horombo på 3.720 m.o.h. og til sist Kibo, som ligger på 4.750 m.o.h. – 1000 meter under toppen av Kilimanjaro.

– Jobben min var å få i gang og ferdigstille byggingen av alle hyttene. Dette var A-formede hytter i tømmer med bølgeblikktak, tegnet av et norsk arkitektfirma. Alt skulle være bygget med mest mulig lokale materialer. Men det var et problem at vi ikke fikk tak i trykkimpregnert tre, og at ingen hadde tenkt på hverken den sterke solen i Afrika, eller afrikanske termitter. Det var stadig termittangrep og materialer måtte byttes. Fremtidig vedlikehold var ikke budsjettert, men hyttene står fremdeles takket være lokal oppfinnsomhet, forteller Eliassen.

Athanas Minja fra Marangu, husker denne tiden godt. Han var en av de ytterst få fjellvante på stedet, og ble Eliassens følgesvenn og høyre hånd gjennom prosjektet.

– Odd gjorde en så fantastisk jobb. Han var både tømmermester og ingeniør, og ikke minst veldig godt likt, forteller Minja.

De har beholdt det tette båndet gjennom alle år. Minja har også vært på besøk i Norge, besteget diverse krevende tinder og selvfølgelig vårt eget høyeste fjell Galdhøpiggen.

– Det burde vært laget en bok om dette, sier Eliassen ettertenksomt. Og han har virkelig mye å fortelle;

Om den lange og bratte transporten av lokalt tømmer opp fra regnskogen med èn traktor og ren menneske-kraft. På det meste hadde han 200 mann på lønningslista i sving.

Om uendelige lange arbeidsdager i syltynn fjelluft og korte helger med familien nede i lavlandet.

Om samholdet i arbeidslaget, mangel på materialer og oppfinnsomhet på alle plan.

Om lokalbefolkningen som ikke var vant til forholdene på fjellet og ble utstyrt med provisoriske plagg som ullhansker laget av overskuddsmilitærtepper.

Sykebårer av vannrør

Kontrakten varte i to år. Hyttene ble ferdige, men det var flere praktiske ting som måtte gjennomføres.

– Vi hadde en million kroner igjen av budsjettet. I løpet av de to årene jeg holdt på oppe på fjellet, så jeg nødvendigheten av to ting som det ikke var tatt høyde for i den opprinnelige planen;

Et større rutenettverk på grunn av at stadig flere turister ville bestige fjellet, og en redningstjeneste fordi folk døde av både skader og høydesyke.

– Jeg husker at jeg førte statistikk at for hver 1000 besøkende, døde sånn grovt sett en turist.

Det vil si omtrent fire personer i året den gang, forteller Eliassen.

– Høydesyke folk med hjerneødem må fort ned, så da fikk jeg en idé om å lage noen sykebårer jeg hadde sett i Alpene. Vi laget dem ut av vannrør som noen innmari flinke lokale rørleggere fikk sveiset sammen og tredd en kanvas på. Så fikk vi satt på mopedhjul med støtdempere. Fire personer løper med båren, og turen fra toppen og ned blir unnagjort på fire timer. Den var nesten revolusjonerende denne båren, sier Eliassen, som forteller at det ble produsert mange av dem som fremdeles ligger klare på hyttene til enhver tid.

Det var også nødvendig med en redningstjeneste på det krevende fjellet. Eliassen iverksatte opplæring av en gruppe med elleve afrikanere, som alle måtte gå på fire måneders politi-kurs, i tillegg til å jobbe på det lokale sykehuset for å lære forbinding, spjelking og høyfjellsmedisin, for blant annet å diagnostisere høydesymptomer.

Redningstjenesten fungerer fremdeles i beste velgående og er en forutsetning for tryggheten til alle de som besøker Kilimanjaro.

– Ingen skulle tro at antallet med turister skulle øke så enormt, sier Desmond Brice-Bennet ved Marangu Hotel – et gammelt, ærverdig sted ved foten av fjellet, hvor også Ernest Hemingway hadde sin egen bungalow.

– Hotellet har vært i familien siden 50-tallet, og da jeg vokste opp var det bare tre steder som tilbød overnatting for fjellklatrere på Kilimanjaro. Det var også bare tre turoperatører den gang. Nå vil jeg tippe det er nærmere 300. Jeg har sett en voldsom utvikling, sier Brice-Bennett.

På begynnelsen av 70-tallet var det mellom 2.000 og 4.000 mennesker som besteg Kilimanjaro i året. Nå nærmer tallet seg 60.000 per år.

Slitasje på naturen

Turismen er blitt hjørnesteinen i Tanzanias økonomi. Den genererer årlig 20 milliarder kroner i inntekter og arbeid til over 600.000 mennesker. Kilimanjaro nasjonalpark står for omkring 500 millioner kroner i inntekter årlig, og er landets største turistattraksjon.

– Det er klart at dette har kommet lokalbefolkningen til gode, både i forhold til sysselsetting og inntekter, sier Brice-Bennett.

– Men det er et tveegget sverd. Desto flere klatrere, desto mer penger i omløp, men desto mer slitasje på den skjøre naturen. Inntektene av avgiftene går dessuten rett i statskassen for så å bli omfordelt tilbake til natur-parkene. Jeg skulle ønske at det ble brukt adskillig mer på naturvern enn det som er tilfelle, sier Brice-Bennett.

Eliassen er også enig i at turismen skaper problemer.

– Lite visste vi da vi gikk opp de nye rutene at tilstrømningen kom til å bli så enorm, sier han.

Samtidig er han glad for jobben som ble gjort.

– De færreste som går der nå kjenner historien bak rutene og hyttene.

De aner ikke at Norge har vært med å bygge opp dette her. Hvor vellykket det egentlig er, sier Eliassen. – At hyttene fremdeles står etter alle disse årene og alle som har vært innom. At folk enda sover i dem og er fornøyde, synes jeg er helt fantastisk. Og på alle arbeidsplassene som er blitt skapt. Det synes jeg er fint å tenke på.

– Om jeg savner noe fra denne tiden?

– Ja, egentlig det å gå på fjellet med afrikanerne. Da vi skulle lage disse stiene, sov vi ute og lagde mat på bål. Alle rare historier og latteren satt løst. Athanas Minja var egentlig den eneste som gikk på fjellet for å gå tur. Jeg håper at vi tar en siste tur ned Kilimanjaro sammen før jeg blir for gammel. Men myndigheten er sære og vil ha sine inngangspenger. Av prinsipp synes jeg at jeg bør få lov å gå opp og se på disse hyttene en siste gang uten å måtte betale en formue.