Bunnpris er en edel diamant
"Jeg lært å sette pris på risen og bønnene jeg får servert to ganger daglig. Årsaken er rett og slett at jeg er takknemlig for at jeg får mat i ett område hvor mat ikke handler om matvareutvalg, men om man har mat eller ikke." Sigurd Moskvil Thorsen fortsetter jakten på sine røtter i Sør-Sudan.
Hvor mange ganger har man ikke tenkt i fire tiden på en hverdag med ett sukk: ”Åh, hva skal jeg finne på til middag i dag?” Videre går dialogen inne i hodet ditt, ”jeg er så sliten i dag, kanskje jeg bare skal ta en frossen pizza? Nei det hadde jeg jo i går. Hva med wok da. Nei det er litt stress… Kanskje jeg bare skal kjøpe sushi på veien hjem…”. Dette var en irriterende tankerekke jeg ofte hadde på vei hjem fra jobb for bare noen måneder siden i Oslo. Irriterende ting å tenke på synes jeg i en travel norsk arbeidshverdag, mens det nå i bushen i Sør-Sudan nesten er en våt drøm å ha alle disse mulighetene.
2011 var året hvor norske medier tok tak i det norske matvaretilbudet, og gav det om jeg ikke husker helt feil strykkarakter sammenliknet med matvaretilbud i resten av Europa. Min bror som bor i USA, har også gjort meg oppmerksom på det her med dårlig utvalg i norske butikker sammenliknet med hans nærbutikk. Etter en måned i Stockholm i år ble det tydelig for meg at man ikke må reise over dammen for å oppdage dette fenomenet. Til og med Søta Bror sine butikker hadde langt mer å tilby enn Ola Nordmann sine.
Det er kanskje litt urettferdig å trekke inn Sør-Sudan i denne debatten, men nå er det gjort. For å avslutte debatten i avsnittet ovenfor, vil jeg bare si følgende: Greit nok at norske butikker kan bli bedre, men fra den ris og bønnebaserte kantina i Kuron hvor jeg spiser mine daglige måltider, er selv Bunnpris i Kirkeveien på Majorstua en edel diamant.
Det er med andre ord ikke den mest spennende menyen her, som dere kanskje kan se fra bildene av rettene. Det tok meg i underkant av en uke å bli skikkelig lei av maten, og måtte ty til litt makrell i tomat boks fra Stabburet for å krydre middagen. Den femte dagen satt jeg i kantina vår og tenke for meg selv, æsj, er det bønner og ris igjen… Etter litt stille klaging og surmuling, slo det meg at dette måltidet mest sannsynlig var det mest næringsrike og smakfulle måltidet på en dagreise med bil i alle retninger fra plastikkstolen jeg satt på. Jeg ble brått ydmyk og flau over min klaging. Ordtaket vi sikkert alle har hørt ”ikke klag på maten, men tenk på barna i Afrika”, fikk plutselig en ny tvist for meg; ”slutt og klag på maten, men tenk på barna rett utenfor compounden her”.
Selv om jeg lengter etter en handletur i en norsk matvarebutikk, tross det relativt dårlige utvalget, har jeg lært å sette pris på risen og bønnene jeg får servert to ganger daglig. Grunnen til det er ikke på grunn av at ris og bønner er spesielt godt! Årsaken er rett og slett at jeg er takknemlig for at jeg får mat i ett område hvor mat ikke handler om graden av matvareutvalg, men om man har mat eller ikke.
Sigurd Moskvil Thorsen, fredskorpser, arbeidsstasjon Kuron, Sør-Sudan
