Trumps våpeneksport truer Norges humanitære innsats

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

İbrahim Tekeş İbrahim Tekeş İbrahim Tekeş Doktorgrad – uavhengig forsker

Uavhengig forsker

Når USA trapper opp våpentransporten, stiger voldsnivået i land der Norge forsøker å bygge fred. Den nye amerikanske eksportpolitikken gjør humanitært arbeid farligere, dyrere og i noen tilfeller nesten umulig – og setter store deler av norsk bistand i spill.

USAs kontrollregime for eksport av lette skytevåpen (halvautomatiske og manuelle våpen opp til 12,7 mm) har lenge balansert hensynet til nasjonal sikkerhet med kommersiell ekspansjon. Utviklingen i amerikansk våpeneksport de siste årene viser at det nå er det kommersielle som blir prioritert. 

Salg over sikkerhet

En prosess med å ta skytevåpen ut av den militære listen for å forenkle salg ble initiert under Obama-administrasjonen, og implementeringen startet i 2020 under Donald Trump. 

Ansvaret for kontroll av lette våpen ble flyttet av Trump-administrasjonen fra Utenriksdepartementet til Bureau of Industry and Security (BIS). En rapport fra Government Accountability Office (GAO) til Den amerikanske kongressen i 2019 understreket det kommersielle potensialet for lette våpen, og ble avgjørende for denne beslutningen. 

Endringen ga kommersielle resultater: Det totale antallet amerikansk-eksporterte våpen skjøt i været fra cirka 458 000 i 2021 til 629 000 i 2022. 

Bak den ukontrollerte ekspansjonen står mektige lobbyorganisasjoner som National Shooting Sports Federation (NSSF) og National Rifle Association (NRA), som har utviklet et symbiotisk forhold til Trump-administrasjonen. 

Ifølge Bloombergs data finansierte NSSF 256 senatorkandidater (252 av disse republikanske) i perioden 2021–2022. Det, sammen med Trumps tale på verdens største våpenmesse – SHOT Show, viser at utviklingen av amerikansk våpenpolitikk i dag er bygget på kommersiell lønnsomhet fremfor menneskelig sikkerhet. 

Parallelt viser senere rapporter at veksten i amerikansk våpeneksport mangler sikkerhetstiltak og innebærer svært høy risiko for misbruk. 

Som svar på den økte risikoen, innførte Biden-administrasjonen i april 2024 en bremsemekanisme ved å etablere en «presumption of denial» (formodning om avslag) for 36 «høyrisikoland». 

Denne endringen reduserte risikoen betydelig, men møtte sterk motstand fra industrien. I september 2025 opphevet Trump-administrasjonen disse restriksjonene fullstendig, med begrunnelsen at «amerikanske små og mellomstore bedrifter tapte hundrevis av millioner dollar». 

Ukontrollerte våpenstrømmer

Forskning fra anerkjente aktører som PRIO og Small Arms Survey viser at lovlig våpeneksport havner i hendene på terrorgrupper og gjenger dersom det ikke iverksettes ekstra tiltak for kontroll av sluttbrukere. 

Den aktuelle politikkendringen kan i praksis lamme utviklingsprosjekter i felt, både for Norge og andre land. 

Som det tydelig kommer frem av en FN-rapport om Vest-Afrika, kan kampen mot voldelig ekstremisme bare lykkes hvis den integreres med forebygging av ulovlig våpenspredning.

På samme måte viser en FN-studie om Haiti at ukontrollerte våpenstrømmer bidrar direkte til seksuell vold, og gjør effektiv humanitær innsats umulig. I tillegg bidrar det til langvarige konflikter med omfattende menneskerettighetsbrudd, som for eksempel fordrivelse. 

At Trump-administrasjonen bruker «faren for at Russland og Kina går inn i markedet» som begrunnelse for å lette på kontrollen over våpeneksport og andre militære områder, kan fremstå som kortsiktig realisme. På lang sikt vil det derimot utvikle seg til et slag som undergraver Norges bistandsarbeid for fred og forsoning. 

Uregulert våpeneksport truer sikkerheten til norske hjelpeorganisasjoner, og fører til at bistandsmidler må brukes på sikkerhetstiltak som pansrede kjøretøy og vakthold. 

Forverring i «høyrisikoland»

Norsk bistand vil bli betydelig påvirket av beslutningene om våpeneksport fra Trump-administrasjonen. 

Norad-statistikk viser at Norge mellom 2019 og 2024 tildelte totalt 281,3 milliarder kroner i bistand til 115 land, gjennom Utenriksdepartementet og Norad. Av dette ble 23,7 milliarder kroner tildelt 32 av de nevnte «høyrisikolandene». 

I samme periode ble 9,9 milliarder kroner av den totale bistanden øremerket utelukkende for konflikthåndtering. Aktiviteter under kategorien konflikthåndtering inkluderer sivil fredsbygging, minerydding, sikkerhetssektorreform, fredsbygging etter konflikt, samt kontroll og innsamling av små og lette våpen (SALW). 

De fem største mottakerne av norsk bistand som også står på høyrisikolisten er Indonesia, Colombia, Mosambik, Uganda og Nepal. Her har væpnede konflikter hatt omfattende negative konsekvenser for liv og samfunn. 

Endringer i USAs eksportpolitikk vil derfor påvirke både konfliktnivået og sannsynligheten for at bistanden gir resultater. 

Kasakhstan og Kirgisistan står også på USAs liste over risikoland, og våpeneksport til disse landene vil destabilisere Ukraina og dermed indirekte også Norge. Inkluderingen av de sentralasiatiske landene skyldes ikke nødvendigvis intern ustabilitet, men et ønske om å hindre dem i å støtte Russland med lette våpen. 

Selv om landenes ledere ikke ønsker å støtte Russland direkte, vil våpnene til slutt nå andre land gjennom metoder som re-eksport, med mindre det innføres spesifikke lovreguleringer. 

Med dagens eksportpolitikk kan det derfor antas at det ytes indirekte våpenstøtte mot Ukraina. 

I Ecuador og Guatemala, hvor Norge investerer i sivilsamfunn og menneskerettigheter, vil tilstrømningen av amerikanske våpen ikke bare øke drapstallene, men også hindre driften av norsk-finansierte klinikker. 

Væpnet vold og drap er et utbredt problem i både Ecuador og Guatemala. Ifølge Gallup-forskning rangeres Ecuador som et av de ti landene i verden der befolkningen føler seg mest utrygge på natta. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken effekt amerikansk våpentilgang vil ha. 

Hvis Norge for eksempel etablerte et helseanlegg i Vest-Afrika, ville mesteparten av budsjettet normalt gått til bygg, utstyr og personell. Men i et høyrisikoområde tvinger sikkerhetshensyn – som væpnede trusler – minst 20 prosent av budsjettet til pansrede kjøretøy, privat sikkerhet og forsikring.

Strategi og diplomatiske behov

Et politisk forslag kan være å gjennomføre en prioriteringsendring overfor de landene som både mottar betydelig norsk bistand og står på høyrisikolisten. 

For at bistanden skal være effektiv, må reguleringer som forhindrer at våpen i de 32 landene brukes til kriminalitet, settes øverst på dagsordenen. Dette kan inkludere innstramming av salgsprosedyrer hos våpenforhandlere i mottakerlandet. 

Den amerikanske etaten ATF har dokumentert at de fleste våpen brukt i kriminalitet har blitt solgt lovlig før de nådde kriminelle nettverk. 

Kort oppsummert vil liberaliseringen av USAs våpeneksport ha betydelige, om enn ofte indirekte, konsekvenser for norsk bistand. 

Det første og viktigste steget Norge kan ta, er kanskje å overtale USA til å omgjøre beslutningen gjennom ulike diplomatiske kanaler. Norge kan for eksempel protestere mot effektene våpeneksporten vil ha på utvikling, gjennom medlemskap i blant annet OECDs bistandskomité (DAC) og FN. Samtidig er det viktig å være klar over dagens diplomatiske begrensninger. 

Det andre steget er våpenkontroll i mottakerlandene. Norad bør gjennomføre systematiske våpenevalueringer som en del av risikoreduserende tiltak for alle prosjekter i de 32 høyrisikolandene. 

Det tredje steget er å pålegge mottakerlandene et større ansvar for sluttbrukere. Gitt at disse våpnene bringes lovlig inn i landet, må mottakerregjeringen kunne redegjøre for den lovlige våpenimporten. 

Hvis ikke, bør Norge betrakte dette som et brudd på klausulene om «godt styresett» i de bilaterale avtalene.