Skumring i Khartoum

Det er fredag og folketomt i gatene her i Khartoum. Arbeidsuken varer fra søndag til torsdag, så fredag er det nye lørdag. Selv om jeg etter hvert har sett litt av Afrika var det å komme til Khartoum veldig annerledes. En ny verden. Mer arabisk enn det vi ofte tenker på som afrikansk. Gatebildet er dominert av menn i hvite laken (jallabia) og turban. Kvinnene i sjal og i noen få tilfeller heldekkende niqab. Fem ganger om dagen legger mennene tepper på fortauet og vender seg mot Mekka.

Vi går inn i den varmeste og tørreste tiden. Det er virkelig varmt, men på en annen måte enn i Juba. Lufta er tørr og stadig vekk sveiper det varme vinddrag gjennom byen. Ofte med habob, altså sandstormer. De fleste husene inne i sentrum er relativt høye solide murbygg. Byen bærer preg av å være hovedstad i et land som har opplevd enorm økonomisk vekst de siste årene, men en vekst som ikke har kommet alle til gode.

Området jeg bor i heter Al Riyadh og er et strøk dominert av den øvre middelklasse samt funksjonærer fra internasjonale organisasjoner. Sigurd og jeg deler en passe stor leilighet med hvert vårt soverom og bad, kjøkken stue og en liten balkong. I etasjen over har det nok vært meningen at det skulle komme en etasje til. Foreløpig fungerer den som en stor takterrasse med utsikt over hele nabolaget. Inflasjon og resesjon har satt en stopper for mange storstilte byggeprosjekter i Khartoum. Siden Sør-Sudan ble egen stat sommeren 2011 flyter ikke oljen like lett gjennom Sudans ledning til Rødehavet. Og etter at forhandlingene ble fullstendig fastlåst for noen måneder siden, har begge land tapt store inntekter på det som har utgjort storparten av landenes inntektskilde.

Selv om konflikter og magre økonomiske utsikter lurer i horisonten er livet enkelt for en kawaja i Khartoum. Her får man tak i den man trenger, internasjonale TV kanaler og tråløst internett hjemme og stort utvalg av restauranter og hyggelige kafeer. Den jevne Khartoumer snakker kanskje ikke så godt engelsk, men durer i vei på arabisk, vill gestikulering og store smil. Jeg har bare møtt vennlighet, gjestfrihet og hjelpsomhet – uten forventninger om å få noe tilbake. Og ved hjelp av kontakter har vi fått oss en kompis som fikser hva det skulle være. Fra transport og valuta (USA har fremdeles embargo mot Sudan – du kan ikke trekke visakortet her) til voksenbrus for tørste utlendinger.

Arbeidsplassen min de neste seks månedene er United Nations Development Program (UNDP) Sudan. Kontoret ligger inne i sentrum, bare et steinkast fra den mektige Nilen. Bygget er omringet av høye gjerder, roadblocks og sikkerhetskontroll. FN har dessverre blitt et terrormål i noen Afrikanske land og organisasjonen er heller føre var. Av de omtrent 150 ansatte er det kun et fåtall internasjonale. De aller fleste er Sundanesere med solid utdannelse og bred erfaring. Et tegn på at kapasitetsbygging fører noe med seg. Flere og flere tar høyere utdanning i Sudan og over halvparten er faktisk kvinner.

Det begynner å skumre i syv-tiden, den intense varmen begynner å slippe taket. Samtidig setter imamen i gang innkalling til bønn. Det er en behagelig og litt sørgelig sang. Samtidig veldig virkningsfull og stemningsskapende – jeg er langt hjemmefra men føler meg både trygg og på merksnodig vis hjemme. Klar for nye utfordringer.

 Linn Andrea Meinert Schøning er fredskorpser utsendt av Strømmestiftelsen