Savner solskinnslandet

Det har vært en travel høst for Jørn Lemvik. Misjonens talsmann har brukt mye tid og krefter på å skrive høringsuttalelser – og med å påvirke Stortinget til å redusere kuttene i bistandsbudsjettet. Lemvik sier han er glad for at Venstre og KrF klarte å snu det dramatiske kuttet overfor sivilt samfunn som ble varslet fra regjeringen. Men han tror på ingen måte at kampen er over.

– Det var viktige at vi vant, det var veldig bra for det arbeidet som skjer på bakken i det globale sør. Men det viktigste er hva vi gjør nå. Hvor lang tidsperiode vi har før det foreslås nye kutt vet vi ikke. At det skjer noe er helt sikkert, sier Lemvik.

Som sjef for Digni leder 60-åringen en paraplyorganisasjon som forvalter 160 millioner offentlige bistandskroner på vegne av 20 norske misjonsorganisasjoner hvert år. Å bli hørt og akseptert som en viktig aktør har tatt tid og krevd hardt arbeid. Å få politikerne til å se religion og utvikling i sammenheng har også tatt tid.

– Vi blir hørt på en annen måte i dag, konkluderer Lemvik.

Stolt av Jesus

Han ble troende som konfirmant i den vesle bygda Kvernland i Rogaland. Siden den gang har «Jesus vært en trofast følgesvenn i livet», sier han.

Men evangelisering er ikke målet i arbeidet med religion og utvikling, understreker han. Generalsekretæren er bare opptatt av religion som grunnmur i mange menneskers liv, spesielt i fattige land.

– I 50 år har Norge levd som om religion ikke fantes. Religion har vært et ikke-tema i vårt land frem til 2010. Vi har sett, igjen og igjen, sist i Paris, at tro har et enormt potensial for godt og for ondt. Den blir ikke borte om vi later som den ikke finnes. Vi er nødt til å binde sammen bistand og religion, sier han.

Kroniske smerter

Den unge Jørn Lemvik gikk på gymnas i Frankrike. Intellektuell nysgjerrighet kombinert med arbeidsmoral fra Jæren førte til at han leste mye. Veldig mye. Det ble 110 timer studier i uka. I ett og et halvt år gikk det. Så gikk han på en smell.

– Det sa pang. Jeg overleste meg. Etter det har jeg slitt med hodepine i 40 år. I 15-20 av disse årene har den vært kronisk. Jeg verker alltid i hodet.

– Så det er ikke rom for at den norske bistandsdebatten gir deg ekstra hodepine?

– Hehe, joda. Det er det, men den er annerledes.

– Hvordan preger de kroniske smertene livet?

– Alle vet at jeg verker. Jeg er åpen om at det er slik. Har jeg en dårlig dag og jeg treffer deg, vil du kanskje tenke at jeg ikke liker deg. Men det er ikke du som er problemet. Det er hodet mitt. Jeg ser at det kan være en utfordring for mine kolleger og enda mer for kona.

Han sier selv, med et smil, at han tror han har taklet de kroniske smertene rimelig bra.

– Men du får nok spørre andre om det stemmer….

Holder på dialekten

Venner beskriver han som en mann med stor kunnskap, integritet og humor. ”Meget erfaren og god til å bygge relasjoner” er andre ord som brukes for å beskrive Digni-sjefen. Han er opptatt av betydningen god ledelse har for å skape verdier og et bedre samfunn. Lemvik forteller at han begynte på en doktorgradsavhandling om frykt og ledelse på BI. Da han begynte i Digni, ble det ikke nok tid til å fullføre.

– Det vil si at jeg har en «halv doktorgrad». Men dette er et tema jeg brenner for og som jeg trodde jeg skulle fokusere mye på da jeg startet i Digni. Så tok dette med religionens rolle i bistand og utvikling over.

Han beskriver seg selv som en ekte jærbu, vokst opp på en liten plass og så gjorde livets krumspring at han plutselig fikk hele verden som arbeidsområde.

– Ein typisk jærbu kom til jorda for å jobbe, - eg er ein jobbar!

– Du har holdt på dialekten?

– Å ja, den blir breiere og breiere jo nærmere jeg kommer Bryne.

Kontraster i Etiopia

Lemvik jobbet 12 år i Etiopia. 60-åringen, som har vært gift med sin Jorunn i 40 år, forteller om dagen da datteren, barn nummer fire av fem, kom til verden. Trygg, varm og med alt hun trengte for å vokse seg inn i livet som startet i Addis Abeba. Et stykke unna ga en annen mamma liv til et spebarn samme dag som datteren Ane ble født. Men hennes datter ble født på gata.

– Hun levde med barnet kravlende rundt seg. Å gå forbi henne hver dag, ….det var veldig spesielt. En veldig kontrast, sier han tankefullt.

Lemvik savner Etiopia, solen, rausheten, fellesskapet. Grunnholdningen som ikke handler om å bli likt på grunn av penger, biler eller status – men for hvem og hva du er som menneske. Han beskriver møtet med en kirke som var opptatt av et holistisk menneskesyn.

Lemvik var misjonær på den tiden, og på 80-tallet var det vanlig at ledere ble valgt. Lemvik ble valgt – som leder for et stort arbeid med to sykehus, skoler og mye mer i regi av Norsk Luthers Misjonssamband. Vervet fikk han med en stemmes overvekt. Den stemmen skulle vise seg å forandre livet hans.

– Jeg oppdaget at ledelse; det hadde jeg rett og slett ikke greie på. Det var en av de viktigste svingene i livet mitt. Jeg tok en utdannelse innen ledelse og brukte 20 år som konsulent innen ledelse og organisasjon etterpå. Det utvidet perspektivet mitt på livet, sier han.

Det ble 170 til 200 dager på reise hvert år i 15-20 år. Da holdt helsa på å knekke, og han måtte roe litt ned en periode.

– Må forstå religionens rolle

For snart åtte år siden kom tilbudet om å bli sjef for Digni. Siden har arbeidet med å øke forståelsen for religionens rolle har vært viktig for Lemvik.

– Det er mange som synes religion er helt unødvendig. Jo mer opplyste vi blir, jo mindre bruk har vi for religion. Men vi må vite at det er vi som er spesielle her i Norge, for folk i størstedelen av verden er troen en av hjørnestenene i livet. Kanskje vi har det så godt at vi tror vi ikke trenger noe utenommenneskelig, undrer Lemvik.

Han understreker at han ikke er for en religiøs stat, men han etterlyser en stat som forstår religionens rolle og forholder seg til det. Lemvik mener det handler om bistandsarbeid, og også om alle flyktningene som kommer til Norge.

– Vi er liksom bare kropp, ikke noe utover dette. Men slik er det jo ikke. Vi må ha med denne andre dimensjonen, i møte med folk ute og i møte med flyktninger som kommer til vårt land.

Alt er mulig

Lemvik har klart å få Digni inn i FN som rådgivende organ. Den lille paraplyorganisasjonen blir hørt i internasjonale fora, den store utfordringen ligger i Norge.

– Relasjoner er byggesteinen i hva vi holder på med, uansett. Vi må ha det i bånn for alt som vi holder på med og da må vi også ta religion på alvor. Det er vanskeligere i Norge enn i internasjonale fora. At Digni blir hørt i FN er egentlig umulig. Men alt er mulig.

​– Hvordan holder du engasjementet oppe?

– Jeg blir genuint provosert av urettferdighet og fattigdom og mennesker som blir fratatt både verdi og menneskeverd. Jeg tror det er det som er bensinen. Dette bunner nok i troen, som skapte og vedlikeholder engasjementet.

Aktivitetstanke

På privaten liker han å jobbe i hagen, med blomster og trær som hilser en ny årstid velkommen. Han liker praktiske ting. Som ung sommerjobbarbeider skrudde han på ploger på Kverneland fabrikk. Det har nå ført til et testprosjekt for bønder i Afrika 40 år etter. Kanskje blir en plogfabrikk virkelighet.

– Å tro er med på å vedlikeholde engasjementet. Jesus sier at vi skal bry oss om naboen, vi skal gjøre mot andre som vi ønsker de skal gjøre mot oss. Det ligger en grunnleggende positiv aktivitetstanke i det budskapet. Vi skal ikke sette oss ned og akseptere ting, sier Lemvik.

Kjedelig?

Digni-sjefen er en mann av ord, spontane ord fra et levd liv i felt, i det politiske spenningsfeltet, som konsulent som holdt på å jobbe seg i hjel og som en mann med kroniske smerter. Kjedelig? For de som møter Lemvik, tvert imot. Men selv påstår han at han er kjedelig.

– Er du sikker på at det ikke er sett med dine egne briller?

– He he. Nei. Jeg er virkelig kjedelig. Det er ikke mange sprell i mitt liv.

Men han innrømmer én ting:

– Jeg er flink til å få finne personer som kan være med på å få ting til. Jeg er flink til å skape relasjoner.

Og det var slik sjefen for Jørn Lemvik var med og skapte et rom for diskusjon om religion og bistand i FN, i Genève, i Tyskland og flere andre steder.

Nå vil han få til det samme i Norge.