Hiv er ikke lenger en sykdom man må dø av

«På et likhus stelles en 17 år gammel pike, død av AIDS; kisten er klar. Hun bæres ut til det ventende gravfølget, et hundretalls mennesker, mange av dem i slitte klær. En gruppe menn bærer kisten mot den åpne graven, de sørgende sitter og følger den taust med øynene. Jeg skrev om AIDS fra dette landet første gang for ti år siden, da kostet det litt arbeid å finne epidemien; få ville snakke om den, de syke ble holdt inne. I dag stirrer epidemien deg i øynene overalt; fra likhuset i hovedstaden som nå holder åpent døgnet rundt, søndag som hverdag; fra gravlundene med ferske graver, rad etter rad; fra hospitsene der de døende samles.»

Slik lød journalist Gunnar Kopperuds rapport fra byen Chirundu på grensa mellom Zambia og Zimbabwe i 2000, en mollstemt reportasje som var supplert med fotografen Rune Erakers sterke reportasjebilder.

På dette tidspunktet tok hiv livet av nesten 200 000 zambiere årlig. Én av fem hadde viruset i kroppen. I Chirundu, hvor lastebilsjåfører kjøpte sex av lokale jenter, regnet helsepersonell med at samtlige var smittet. Situasjonen var ikke særlig oppløftende i nabolandene heller. Man fryktet at det sørlige Afrika var i ferd med å langsomt avfolkes.

– Det finnes ikke håp, denne epidemien lar seg ikke stanse, ble Bistandsaktuelt fortalt av en nonne som jobbet på et hospits for døende i Chirundu.

«Homsepest»

Hiv ble først kjent da viruset på mystisk vis begynte å ta livet av unge menn i USA og Europa for snart førti år siden. Snart begynte «homsepesten», som sykdommen ble kalt, å kreve ofre i langt fattigere deler av verden også.

Den spredte seg som en epidemi, særlig i Afrika. I Sør-Afrika, Zimbabwe og Uganda fryktet man at levealderen skulle halveres på ti år. Flere steder var kirkegårdene fulle.

Selv om man raskt fant ut hvordan viruset smittet, fantes det ingen medisiner på dette tidspunktet. Og da preparatene dukket opp, var de så dyre at mange land ikke hadde råd til å kjøpe dem inn.

Noen steder var situasjonen så ille at man diskuterte om medisiner først og fremst skulle deles ut til høyt utdannede mennesker, for å sikre at kontinentet ikke mistet sine leger, lærere og andre personer som trengtes for å drifte et land.

Men så, på midten av 2000-tallet, snudde utviklingen.

Kopimedisiner

Etter massivt press fra aktivister og organisasjoner, gikk legemiddelindustrien omsider med på at det kunne produseres billige kopimedisiner, og at fattige land skulle få preparatene til kostpris.

I 2000 kostet medisiner for ett år opp til 120 000 kroner. I dag er prisen rundt 900 kroner. Det ble også utviklet nye hiv-tester, som på noen få minutter gir svar på om en person er smittet eller ikke.

Som resultat får stadig flere medisinsk hjelp. Av verdens 36,9 millioner hiv-smittede, mottar 21,7 millioner behandling. Det betyr at dobbelt så mange får behandling som for fem år siden.

Mye av innsatsen er rettet mot gravide. Fire av fem vordende mødre med hiv, får medisiner for å hindre at barnet smittes. Dette er én grunn til at antallet nye smittetilfeller er halvert siden toppen i 1996.

På samme tid er det blitt mindre stigma knyttet til sykdommen, og dermed er det blitt lettere å teste seg og få hjelp. Kombinert med bedre og billigere behandling er antallet mennesker i verden som dør av aids hvert år, redusert til 940 000. For tjue år siden var tallet 1,2 millioner, selv om antallet smittede var langt færre.

«I land jeg kjenner godt i det sørlige og østlige Afrika har håpløsheten som aids-epidemien førte med seg måttet vike. Hiv har blitt en diagnose som folk lever med, ikke som de dør av», oppsummerte Norad-direktør Jon Lomøy i en kronikk i Bistandsaktuelt i 2018.

Fortsatt spredning

Men selv om hiv er på retretten i mange land, rykker den frem i andre. I Kina har antallet registrerte hivsmittede økt med 14 prosent på ett år. I kriserammede land som Ukraina og Venezuela, har mange mistet tilgangen til medisiner. Helsepersonell frykter at antallet nye smittede skal vokse dramatisk.

Mange organisasjoner er også bekymret for konsekvensene av Trump-administrasjonens strenge politikk overfor internasjonale bistands- og helseorganisjoner. Da Trump ble valgt til USAs president for snart to år siden, gjeninnførte han den såkalte «munnkurvregelen» («global gag rule»), som tidligere republikanske presidenter også hadde benyttet. Den forbyr amerikansk støtte til organisasjoner som utfører eller veileder om abort uansett hvor det skjer i verden.

Denne regelen rammer klinikker som ved siden av ta imot pasienter også tilbyr seksualundervisning og deler ut prevensjon. Dermed svekkes arbeidet mot spredning av hiv-smitte og andre seksuelt overførbare sykdommer, advarer organisasjoner som International Planned Parenthood Federation (IPPF).

I mange land er det straffbart å utsette en annen person for hiv-smitte. Dette kan føre til at folk som frykter at de er smittet, ikke vil teste seg. Det samme gjelder homofile menn i land hvor homofili er ulovlig. En positiv hiv-test kan utløse mistanke.

En lang vei til målet

Det er gjort store fremskritt innen hiv/aids-arbeidet siden journalist Kopperud og fotograf Erakers rapport i Bistandsaktuelt i 2000. Men for å nå målet om å få slutt på aidsepidemien innen 2030, må nye smittetilfeller på verdensbasis begrenses til 500 000, ifølge FN. Og det må skje innen to år.

Det kan bli en lang vei dit. I fjor ble 1,8 millioner mennesker smittet med hiv.